Digitale bilder enklere?

Jeg kan nå finne gamle bilder, enten i negativ eller dias eller på papir eller lignende, som kan være opp til 100 år gamle, og se dem sammen med andre, og digitalisere dem om jeg vil. Arkivering er som oftest i form av album, som er mer eller mindre dokumentert. Det krever ikke noe utstyr for å betrakte bildene.

I dag tas alle bilder digitalt, og antallet har eksplodert. I «gamle dager» fantes et begrep som het 2-juls filmer, der en film, gjerne med 36 bilder, kunne vare fra en jul til neste. I dag tas det tusenvis av bilder per år. I mange tilfeller tar yngre personer flere bilder enn gamle personer, for som det er med meg, så henger det litt igjen i ryggmargen at det er et begrenset antall bilder i en film, og dermed ubevisst tar jeg færre bilder enn andre.

Digitale bilder er uovertrufne når det gjelder deling / spredning, på godt og vondt. Det er veldig enkelt å videreformidle bilder til familie og venner, direkte via epost, eller via sosiale medier som facebook eller spesielle bildesider som foto.no eller 500px.com.

Dette gjør dem dessverre også mer sårbare, ved at bilder som vises på internet kan kopieres uten noe hinder, og brukes av andre i sammenhenger som ikke er ønsket, og uten kreditering av fotograf eller honorar for bruk. Dette kan man redusere risken på ved å ikke legge alle sine bilder tilgjengelig på internet, samt bruke redusert kvalitet, som størrelse, på bildene, og legge på signaturer.

Visning av bilder i dag er veldig tilgjengelig. Jeg kan i dag vise mine bilder på hvilken som helst pc eller dings som har internet og nettleser, på Ipad og smart-telefon, og på TVen min. Jeg er imidlertid helt avhengig av et slikt elektronisk medium for å vise bildene mine, og som forstår de bildeformatene jeg har. De kan også enkelt skrives ut / presenteres på ulike media, selv om bare en brøkdel av bildene formidles på den måten.

All erfaring fra den fremdeles unge dataverden er at formater og programmer som forlanger eller forstår spesielle formater har begrenset levetid, bare spør oljebransjen. Dette betyr at det er en framtidig risiko for at gamle digitale formater plutselig kan bli verdiløse ved at ny programvare ikke lenger kan forstå disse formatene. Da er plutselig bildene null verdt. Jeg har sterke tvil om at man om 100 år finner mine bilder et eller annet sted, kan presentere dem helt uten videre.

Det finnes «almengyldige» formater, som trolig vil leve lenge, som jpg eller tiff. Skal man være litt tryggere enn de fleste lagrer man bildene sine også i dette formatet, selv om det da tar mer diskplass. Diskplass er i dag billig, men dersom man skal ta vare på titusenvis av bilder i ulike formater så vil man selv der kunne møte veggen. Mange, inklusive undertegnede, har tilgang på flere terrabyte med data. En Terrabyte er 1000 Gigabyte som er 1000 Megabyte.

Konklusjon? Dagens digitale bilder tilbyr en nærmest uendelig flora av mekanismer for å presentere eller dele bilder, men har troligvis ikke samme levetid som gammeldagse papirbilder eller negativer. Det vil kreve egen programvare bare for å holde styr på alle bildene man har.

Backup er for pyser

Dette har vært situasjonen i mange år, nesten i hvert fall. Selv om jeg intellektuelt vet at dette har vært risikosport så er det alltid noe annet som har blitt prioritert først.

Nå har jeg imidlertid så mye originalinformasjon liggende på systemet at jeg vil få problemer om systemet ryker. Spesielt gjelder dette bilder. Jeg har per nå over 30.000 originaler fra en periode på over 30 år med bilder, som selvsagt ikke er mulig å gjenskape. Jeg er ikke lenger villig til å ta risikoen for å miste dette.

Gradvis har jeg forbedret backup-løsningene mine, men de har vært både usystematiske og sårbare. Backup skal jo helst tas så ofte som mulig, og i flere nivåer, med oppbevaring også fysisk utenfor huset der originalene oppbevares.

Nå har jeg endelig fått meg et robust og automatisert opplegg som håndterer backup. Det kan alltid bli bedre og spesielt kan frekvensen for backup forbedres, men nå er jeg rimelig godt dekket.

Jeg har 2 nettverkslagringsenheter, som begge kjører RAID 10, med 4 disker i hver. Dette gjør at diskfeil ikke er et problem lenger. Disker vil før eller senere krasje, så nå er den risikoen fjernet. Med RAID 10 kan jeg bare bytte ut disken som feiler, så rekonstruerer systemet seg selv.

Det ene systemet står nå på en annen fysisk lokasjon.

I tillegg har jeg en vanlig eksterndisk som jeg kobler til nettverkslagringsenheten jeg har hjemme.

Backupsystemet jeg har nå og som er automatisert er som følger:

  • Diskfeil håndteres av lagringssystem med RAID 10
  • Daglig backup for å kunne hente tilbake gamle versjoner håndteres av intern backup til annet sted på samme lagringsenhet. Denne backupen går 1 gang per døgn, men kun 1 versjon finnes til enhver tid.
  • Robusthet skjer ved at det automatisk tas backup over internett fra lagringsenheten jeg har innomhus til lagringsenheten jeg har et annet sted. Dette skjer 1 gang i døgnet, med inkrementell backup, med flere versjoner.

I tillegg tar jeg manuell backup av nye bilder når de legges inn i systemet, ved å kopiere dem over til en ekstern disk som kobles til lagringssystemet.

Løsningen jeg har valgt gir meg også mulighet til å hente opp filer og bilder til min iphone eller ipad så lenge jeg har tilgang til internett.

Som en bieffekt har jeg også fått muligheten til å lage denne hjemmesiden og opplegg for å vise fram bilder på internett.

Nå er jeg trygg på at filene mine overlever de fleste situasjoner.