Digital arbeidsflyt

Dette høres vanskelig og pretensiøst ut, men er bare et velkjent begrep for de stegene jeg gjennomgår fra jeg tar et bilde til det er lagret og kodifisert på en disk.

Digitale bilder vokser raskt i antall, slik at man mister fort kontrollen om man ikke har et opplegg for lagring av bildene.

I filmtiden hadde man begrepet «en film», som man kunne ha i en konvolutt med negativer og papirkopier, eller i et album for deling med andre, eller en kassett med diasbilder.

I dag kan man ha flere tusen bilder på et minnekort før man må ta vare på de på en eller annen måte. Noen kjøper da bare et nytt minnekort, og fortsetter å fylle det med bilder. På den måten får man et antall minnekort å sjonglere, som kan ha bilder tatt over så lang tid at man glemmer hvem som var på bildet og hvor det ble tatt. Datoen man tok bildet er heldigvis alltid tilgjengelig, slik at man kan få litt hjelp til å huske litt om bildet. Slike minnekort er små, og lette å miste eller forlegge.

De fleste legger inn bildene på en disk når et minnekort er fullt. De enkelte bildefilene blir navngitt av kameraet, uten noe informasjon i navnet. Som oftest lager man en mappe for hver gang man tømmer bildekortet. Om man ikke har en strategi for hvor man legger mapper og hva man kaller dem, så blir enkeltbilder gjerne vanskelig å finne igjen.

Navn på de enkelte bilder som blir tatt blir laget av kameraet. Hver gang man starter på et nytt tomt bildekort så begynner navnene på de samme igjen. På den måten kan man få mange enkeltbilder som heter det samme. Det gjør både at de ikke kan legges i samme mappe som andre med samme navn, eller kan plasseres enkelt i rett mappe om man finner en bildefil lagret et annet sted.

Jeg har valgt en arbeidsmåte som er slik at jeg før hver «fotoseanse» starter med tomme minnekort, som jeg formaterer i kamera. Jeg sletter ikke ett og ett bilde, for da får man ikke «rensket opp» på minnekortet og risikerer feil når man senere skal lagre mange bilder.

Med fotoseanse mener jeg et sammenhengende tema, som en fjelltur, selskap, bursdag, ferie. Noen ganger er det mange bilder, over tusen, andre ganger kan det være bare noen få, 10-20 bilder.

Så snart «seansen» er over laster jeg inn bildene på disk. Jeg har på disken laget en mappe som jeg kaller bildeoriginaler. Under den har jeg en mappe for hvert år. I en årsmappe har jeg mapper for hver enkelt «seanse», som jeg gir navn på følgende måte: Dato + kamera + seanse

Navn på kamera kan være unødig, men det gjør at jeg rask kan vurdere oppløsning og kvalitet på bildene når jeg finner dem.

I en slik «seanse-mappe» ligger alle bildefiler som hører til den seansen. Jeg gir hver bildefil navnet på mappen + et løpenummer. På den måten får alle bilder unike navn, og jeg kan uten problemer sette sammen mapper med bilder fra ulike «seanser» uten å miste enkeltbilder på grunn av sammenfallende navn. Det gjør også at dersom jeg finner en bildefil i en mappe et sted, så kan jeg med en gang finne ut hvilken seanse bildet tilhører og dermed raskt finne ut hva som er på bildet.

Dette høres kanskje komplisert ut, men det finnes mange ulike programmer som enkelt kan ordne slike navnsettinger. Jeg bruker i dag Lightroom, som er en meget kraftfull løsning for å arkivere bilder, og en veldig god bildebehandler, spesielt om du baserer deg på raw-filer fra kamera.

Alle speilreflekskameraer og noen kompaktkamera kan lagre bilder i både såkalt raw-format og i jpg-format. Det er fordeler og ulemper med begge deler, men min erfaring er at det for meg passer absolutt best å ta vare på bildene i raw-format. Det gir meg beste muligheter til å etterbehandle bilder, rette opp hvitbalansefeil og eksponeringsfeil. De tar litt større plass, men plass er «billig» i dag.

Jeg sletter kun de bildene som er opplagt håpløse, med store fokusfeil eller ubehandlbare eksponeringsfeil. Jeg har mange ganger opplevd at jeg kan gå inn på gamle bilder og revurdere kvalitet, slik at bilder jeg tidligere ikke likte, likevel kan ha en verdi jeg ikke så med en gang. Diskplass er «billig», å gjenskape bilder er umulig.

I mitt bildebehandlingsprogram er det svært enkelt å etterbehandle bildene, og å få laget jpg-filer når man måtte ønske det.

Jeg laster inn bildefilene fra minnekortet ved hjelp av Lightroom. Da får jeg i en operasjon laget mappen jeg ønsker, navngitt bildefilene som jeg ønsker, lagt på fotograf-info på enkeltbilder, og utført en standard grunnbehandling på alle raw-filer jeg legger inn. Denne grunnbehandlingen gjør at jeg ikke trenger å gjøre noe mer med 90-95% av bildene. På resten justerer jeg gjerne litt eksponering, retter opp horisont, ordner opp hvitbalanse og slike ting.

Det er fort gjort i Lightroom å utføre slike justeringer på mange bilder i gangen. Tidligere etterbehandlet jeg kun noen få av bildene mine, kun de jeg regnet som «de beste». Nå får jeg justert så og si alle bilder så mye jeg synes de trenger, og de er dermed klar for visning eller utskrift.

Deretter legger jeg på en del faste nøkkelord, som hvem tok bildet, hvem var med på bildet, hvor ble bildet tatt, pluss nøkkelord for egenskaper som høst/vann/fjell…. Alle dyr og fuglearter blir merket med respektive artsnavn.

Når jeg på denne måten går gjennom alle bildene i «seansen» så merker jeg også «kvaliteten» på de enkelte bilder, på en skala fra 0 til 5 stjerner, der 5 betyr at jeg er svært fornøyd med bildet. Jeg har ikke mange slike. 3 stjerner betyr at jeg vurderer det bra nok til å kunne skrives ut og henges på mine egne vegger. Jeg er som oftest veldig fornøyd med en «seanse» om 5-10% av bildene får 3 eller flere stjerner

Til slutt eksporterer jeg de alle bilder med 3 eller flere stjerner til en mappestruktur som heter «bilder» og som inneholder de samme mappenavn som under «bildeoriginaler», men kun de utvalgte bildene, og i komprimert jpg-format. Denne strukturen kopierer jeg til min bærbare, slik at jeg alltid har med meg det som jeg regner som de beste bildene, uten at de tar så stor plass. De legges også på en mac jeg har koblet til tv, slik at den kan stå og vise tilfeldige bilder.

Jeg har som nevnt i en tidligere post også fått på plass en backup-plan som automatisk tar backup av disse bildefilene.

Til slutt formaterer jeg minnekortene i kameraet de skal brukes i slik at de er klar til neste gang.

Da er det ferdig!

Det kan høres komplisert ut, men gjennomfører man dette ofte nok så er det ikke så mange bilder i gangen, og det går fort å bli ferdig. Det kjennes godt å ha et godt system når det er ferdig.