Julemannbaking

Nå er tiden der for julemannbaking igjen. Det er et større eventyr for de små enn de store, men vi gyver uforferdet løs på oppgaven. Mor baker, far fotograferer.

Full innsats

Innsatsen er det ikke noe å si på. Med masse deig, mange figurer og god tid, samt litt julemusikk på stereoen så bakes det.

Se hva jeg får til

Når den ene kan så må også den andre.

Jeg kan også

Ikke alle stoler helt på at farmor/mormor kan løse oppgaven med å steike julemanna helt alene, men ser også til andre kilder for hjelp.

Er det noen flere som kan hjelpe?

Det er viktig å ha mel på både fingrer og bord skal det være enkelt å lage julemanna. Å gi fri tilgang til melbollen kan gå bra.

Mer mel?

Hundene lusker rundt hele tiden, det lukter godt, og de vil være med der det skjer. Det kan jo skje at det faller ned noe 🙂

Får jeg noe?

Det blir jo litt rot med så masse deig, ikke alt blir julemanna

Rot med deig

Riktige damer finner alltid noe å pynte seg med, det gjelder bare å være kreativ.

Kreativ pynting

Heller ikke fjeset slipper unna, mel og deig SKAL være overalt.

Deig overalt

Må jo smake på resultatet, blir det bra til slutt?

Smaker godt?

Småttingene fikk ikke være med på bakingen i år, neste år blir det dobbelt så mange og kanskje firedobbelt kaos? I år måtte de bare titte på.

Må bare titte på

Etter bakingen slappes det av foran tv’en. Ikke alle er like fornøyd med at hundesenga er opptatt.

Avslapning foran tv'en

Kos foran tv’en, alle får være med. Roen har senket seg over huset.

Alle får være med

Noen får hilse på hundene, for første gang på ordentlig. De er nysgjerrige på hverandre, den ene fryder seg og den andre snuser.

Fricco og Mia

Brødrekjærlighet i  praksis. I hundesenga var det plass til og tid for litt kos.

Brødrekjærlighet

Til slutt leker alle sammen, med hundene sentralt plassert. De må jo være med der alle andre er. Dette kan vel kalles lekestue.

Lekestue

Neste gang blir det nok litt mer kaos.

Kamerainnstillinger

Det beste og verste med avanserte kameraer er at «alt» kan stilles inn og reguleres. Det gjør at du kan få akkurat det uttrykket du ønsker på det du fotograferer.

De enkleste innstillinger, som stort sett er de jeg bruker, er å stille på enten lukker-prioritet eller blender-prioritet. Noen få ganger bruker jeg også manuell innstilling av blender og lukker.

I tillegg til dette kommer eksponeringskompensasjon, der du stiller inn litt mindre eller litt mer lys enn det standard lysmåling antyder.

Noe som er en del av eksponeringsinnstillinger, men som jeg ofte glemmer er ISO-innstilling. Jeg kan f.eks ha tatt bilder innendørs i svakt lys på f.eks 3200 ISO, og skal deretter ta bilder ute i godt lys. Da gir det lavere kvalitet på sluttproduktet enn nødvendig.

En god regel er å resette alle innstillinger til det du bruker som standard med en gang du er ferdig med dem. Dette gjelder både ISO, eksponeringskompensasjon, og spesielle lukkertider eller blendere. Da slipper du overraskelser neste gang en situasjon bare dukker opp og du skal raskt ta et bilde.

Jeg bruker 90% av tiden innstillingen Blender-prioritet (AV), da dette gir meg kontroll på dybdeskarphet ved at jeg stiller inn på ønsket blender, og gløtter på lukkertiden når jeg tar selve bildet. Ønsket blender kan være så stor som mulig, f.eks 2.8, for å få uklar bakgrunn, noe som i mange portrett-situasjoner er gunstig. Med portrett mener jeg her helst fugler eller dyr. Det er også viktig med stor blender dersom du skal ha såkalt selektiv fokus, det vil si at både det som er nærmere kamera og det som er lenger unna enn motivet blir uklart. Dersom du ønsker bra med detaljer, f.eks i et landskapsbilde, eller få flere skarpe i et gruppebilde, må en  middels blender brukes. Jeg bruker da gjerne 8-11. Dersom du ønsker å forlenge lukkertiden, så stiller du på minste blender og laveste iso, f.eks blender 22 og iso 200.

Lukkerprioritet kan være nyttig når du MÅ fryse bevegelser, eller motsatt, når du vil ha bevegelse i bildet. Da må du ha kontroll på lukkertiden, mens blender er mindre viktig.

Manuell innstilling bruker jeg gjerne dersom jeg skal ta bilder med blits. Jeg stiller da på en ok blender, 4-8, og lukkertid på 1/125. Jeg har blits som måler lyset når bildet tas (TTL-måling) så da justeres lyset etter behov. Jeg kan ikke bruke kortere lukkertid, for da får blits og eksponering synkroniseringsproblemer, og jeg ønsker ikke lengre lukkertider, for da vil bevegelse i motivet fort gi uskarphet.

Eksponeringskompensasjon krever litt mer erfaring, men det enkleste er kanskje å tenke seg at kameraet alltid ønsker å få et grått bilde. Det vil si at dersom det er mange lyse ting i bildet vil kameraet gjerne slikke inn mindre lys, for at det lyse skal bli gråere. Da må eksponeringskompensasjonen slippe inn mer lys, det kalles pluss-kompensasjon. Dersom det er mange mørke ting i bildet, vil kameraet prøve å få inn mer lys, slik at de mørke tingene blir nærmere grå enn svart. Da må eksponeringkompensasjon slippe inn mindre lys, det kalles minus-kompensasjon.

Det går også an på mange kamera å sikte på der motivet man vil ha riktig belyst og trykke knappen halvveis ned, og deretter komponere bildet ferdig og trykke knappen helt ned. Det vil i mange tilfeller gi gode resultater, men vær oppmerksom på hvor fokus ligger, dvs hva som er skarpt.

Andre innstillinger forandrer jeg svært sjelden, og må som oftest oppsøke brukermanualen for å gjøre det korrekt.

Situasjonen er slik at det du gjør ofte, det kan du, mens det som utføres sjelden glemmes mer og mer. Det er derfor viktig å bruke utstyret ofte, og bruke de muligheter for kreative justeringer man har behov for, slik at man husker alle disse innstillingene.

Lengting etter nytt kamerautstyr

I båtlivet er det noe som kalles «tre fot syken», noe som betegner at man alltid ønsker seg en båt som er litt større og litt bedre enn den man har. På den måten kan man risikere å bruke mindre tid på å glede seg over det man har i stedet for å ergre seg over det man ikke har.

I fotoverdenen er megapiksel ofte er den drivende faktor i nyanskaffelser. Digitale kamera har nå fått litt av samme lovmessighet som prosessorer, hjernen i datamaskiner, det vil si at man følger en lov som sier at på 18 måneder har man halvert prisen og doblet ytelsen. Imidlertid halverer man ikke prisen på kamera på samme måte. Dette gjør at «levetiden» for et digitalt speilreflekskamera blir kortere og kortere.

Mitt første speilrefleks, helmanuelle Canon AT-1, hadde jeg i 15 år.

Det fungerer fortsatt. Mitt neste kamera, også filmbasert, et Canon EOS 5 med øyestyrt fokusering, hadde jeg i 8 år.

Deretter begynte jeg på den digitale verden, med et Canon EOS 10D,

Bilderesultat for canon eos 10D

som jeg hadde i 4 år, før jeg skaffet meg et Canon EOS 30D,

 

 

som jeg hadde i 3 år. Deretter fikk jeg et Canon EOS 7D,

som var en helt ny verden i funksjonalitet, spesielt i fokuseringshastighet, noe som kan være kritisk i blant annet fuglefotografering. Dette er nå mitt backup-kamera, for etter 3 nye år fikk jeg endelig det kamera jeg bruker nå, og som vil dekke mitt behov i lang tid. Det er et Canon EOS 5DIII. Jeg er på en måte framme i den digitale verden der jeg var i den filmbaserte verden, Canon EOS 5.

Mitt nåværende kamera har meget gode egenskaper både i dårlig lys, god oppløsning og meget bra fokuseringshastighet. Det er også et såkalt fullformat-kamera, det vil si at bildebrikken er like stor som en gammeldags filmrute, 35x24mm. Alt dette tilsammen gjør det til et meget godt kamera.

Det er imidlertid ikke utstyret som bestemmer opplevd kvalitet på et bilde. Vi har utskrifter på veggen, på akryl, i størrelse 90x75cm fra Canon 10D og Canon 350D, med oppløsninger på 8-10 mpx, som vi opplever som gode bilder. De har selvsagt ikke like mye detaljer som et tilsvarende bilde tatt med 5DIII, men kan nytes på litt større avstand.

Jeg er ikke tilhenger av at man skal kunne gå helt inn på et bilde i f.eks 90×75 cm for å lete etter detaljer, slike forstørrelser bør helst betraktes på litt avstand. I en del fotomiljøer er det imidlertid veldig sterk fokus på detaljer og antall megapiksel. Jeg er ikke der.

Oppløsningen man kan få på et fullformat speilrefleks i dag nærmer seg faktisk den oppløsning man tidligere kun fikk på mellomformat-kamera, som koster 10 ganger så mye. Det gjør at mange kan ta bilder som kun profesjonelle kunne ta tidligere. Imidlertid er det også slik at de høye oppløsningene krever mer av både optikk og opptakteknikk, det er ikke bare å stikke og knipse med slikt utstyr.

Det er utrolig hvor mye penger avanserte entusiaster kan bruke på fotoutstyr, der motivasjonen ofte er «ny dings» og ikke «bedre bilder».

Man skal ikke kimse av at nytt utstyr kan gi ekstra fotoglede og føre til mer tid ute i naturen, men som nevnt tidligere så er det ikke nødvendigvis slik at mest avansert kamera gir best bilder.

Det beste kamera er det du har med deg og som er klart til opptak når situasjonen er der. Det kan dessverre lett bli slik at man ikke alltid har med seg utstyret når man er ute og rusler i naturen, men ofte dukker det da opp situasjoner som hadde gjort seg på veggen.

Varierende produktivitet

Antall bilder jeg tar per dag/uke/måned/år varierer sterkt. Det har vært slik siden jeg startet å ta bilder.

I begynnelsen var det filmbasert utstyr, og hvert enkelt bilde hadde en pris. Jeg hadde et helmanuelt Canon AT-1, og tok mye fuji 100 ASA diaspositive bilder, og noen gang Agfa 400 asa diaspositive bilder når jeg skulle ta spesielle bilder.

Den gangen tok man ikke så mange bilder av hver situasjon, og man tenkte litt før man tok bildet. Et helt eget spenningsmoment den gangen var å sende inn bildene og vente spent på resultatet. Om man ikke var meget disiplinert og skrev ned bildedata så kunne det være uklart hva kameraet var stilt på for hvert enkelt bilde.

Når utstyret var nytt, så var interessen sterkest.

Etter en tid fikk jeg det som kalles 2-juls filmer. Det betyr at det var bilder fra to ulike julefeiringer på samme 36-bilders film. Det betydde at årets produksjon var på under 36 bilder.

Når barna kom inn i bildet steg selvsagt produksjonen igjen. Når jeg ser tilbake er jeg imponert over meg selv hvor godt jeg traff med både helmanuelt kamera og helmanuell blits, der man måtte regne ut nødvendig blender etter egen tabell tapet fast på blitsen. Stort sett de fleste bildene kunne fungere bra som «minnestøtte».

Når jeg begynte med digitalt utstyr var det 2 «synder» som satt igjen fra gamle dagers fotografering: Jeg tok færre bilder av hver enkelt situasjon enn f.eks min sønn, som ikke hadde filmbasert fotografering i ryggmargen. Jeg var heller ikke flink til å variere iso-innstilling etter behov, jeg var vant til at «en hel film» hadde samme iso og måtte tas ferdig før det kunne endres.

Dette ga meg et handicap, som til dels fremdeles sitter i, og som kanskje ikke gjør at jeg utnytter fullt ut alle fordelene med digital fotografering.

Jeg har noen utfordringer med helsen, som gir meg litt problemer med å komme meg rundt i naturen, så det begrenser de store vandringene, men jeg liker meg veldig godt i fjellheimen. Der finner jeg de fleste motivene mine.

Dersom jeg ikke tar «fototurer», det vil si turer som er spesielt innrettet på å ta bilder, så blir det ikke så mange bilder lenger. Jeg føler jeg må være litt mer egoistisk når jeg skal konsentrere meg om å ta bilder. Jeg må stoppe ofte og gjerne plutselig, og kanskje studere litt og gå fram og tilbake før jeg eventuelt finner en vinkel jeg liker. Det er ikke like enkelt dersom det er flere personer med på turen, som ikke har samme interesse.

Spesielle turer, som f.eks rovfuglskjul, eller utflukter til steder med spesiell natur, fører til veldig mange bilder, der bare noen få slipper gjennom nåløyet i etter-vurderinger. Jeg regner det slik at dersom jeg er fornøyd med 5-10% av bildene etterpå så har jeg hatt bra uttelling. Jeg tar vare på nesten alle bilder jeg tar, men kvalitetsvurderer de med stjerner, fra 0 til 5 som beste. Jeg bruker Lightroom til etterbehandling av bildene mine.

Jeg har som mål å ta noen bilder hver måned. Da kan jeg etterpå se ting som været på den tiden, spesielle hendelser, folk og steder.

Ved å ha et slikt krav på meg selv, så «jager» jeg meg selv ut med «fotoøyne» på minst en gang i måneden. Det gir alltid en god følelse etterpå, når jeg har vært mer oppmerksom på omgivelsene og lyset enn ellers.

Jeg skriver ofte ut bilder jeg er fornøyd med, og henger dem opp for å dele dem med andre som slumper til å kunne se dem. Jeg bytter ofte ut bildene, de henger sjelden lenger enn noen måneder. Av og til deler jeg dem også på facebook og instagram. Jeg synes deling er litt av gleden ved å fotografere.