Det beste og verste med avanserte kameraer er at «alt» kan stilles inn og reguleres. Det gjør at du kan få akkurat det uttrykket du ønsker på det du fotograferer.

De enkleste innstillinger, som stort sett er de jeg bruker, er å stille på enten lukker-prioritet eller blender-prioritet. Noen få ganger bruker jeg også manuell innstilling av blender og lukker.

I tillegg til dette kommer eksponeringskompensasjon, der du stiller inn litt mindre eller litt mer lys enn det standard lysmåling antyder.

Noe som er en del av eksponeringsinnstillinger, men som jeg ofte glemmer er ISO-innstilling. Jeg kan f.eks ha tatt bilder innendørs i svakt lys på f.eks 3200 ISO, og skal deretter ta bilder ute i godt lys. Da gir det lavere kvalitet på sluttproduktet enn nødvendig.

En god regel er å resette alle innstillinger til det du bruker som standard med en gang du er ferdig med dem. Dette gjelder både ISO, eksponeringskompensasjon, og spesielle lukkertider eller blendere. Da slipper du overraskelser neste gang en situasjon bare dukker opp og du skal raskt ta et bilde.

Jeg bruker 90% av tiden innstillingen Blender-prioritet (AV), da dette gir meg kontroll på dybdeskarphet ved at jeg stiller inn på ønsket blender, og gløtter på lukkertiden når jeg tar selve bildet. Ønsket blender kan være så stor som mulig, f.eks 2.8, for å få uklar bakgrunn, noe som i mange portrett-situasjoner er gunstig. Med portrett mener jeg her helst fugler eller dyr. Det er også viktig med stor blender dersom du skal ha såkalt selektiv fokus, det vil si at både det som er nærmere kamera og det som er lenger unna enn motivet blir uklart. Dersom du ønsker bra med detaljer, f.eks i et landskapsbilde, eller få flere skarpe i et gruppebilde, må en  middels blender brukes. Jeg bruker da gjerne 8-11. Dersom du ønsker å forlenge lukkertiden, så stiller du på minste blender og laveste iso, f.eks blender 22 og iso 200.

Lukkerprioritet kan være nyttig når du MÅ fryse bevegelser, eller motsatt, når du vil ha bevegelse i bildet. Da må du ha kontroll på lukkertiden, mens blender er mindre viktig.

Manuell innstilling bruker jeg gjerne dersom jeg skal ta bilder med blits. Jeg stiller da på en ok blender, 4-8, og lukkertid på 1/125. Jeg har blits som måler lyset når bildet tas (TTL-måling) så da justeres lyset etter behov. Jeg kan ikke bruke kortere lukkertid, for da får blits og eksponering synkroniseringsproblemer, og jeg ønsker ikke lengre lukkertider, for da vil bevegelse i motivet fort gi uskarphet.

Eksponeringskompensasjon krever litt mer erfaring, men det enkleste er kanskje å tenke seg at kameraet alltid ønsker å få et grått bilde. Det vil si at dersom det er mange lyse ting i bildet vil kameraet gjerne slikke inn mindre lys, for at det lyse skal bli gråere. Da må eksponeringskompensasjonen slippe inn mer lys, det kalles pluss-kompensasjon. Dersom det er mange mørke ting i bildet, vil kameraet prøve å få inn mer lys, slik at de mørke tingene blir nærmere grå enn svart. Da må eksponeringkompensasjon slippe inn mindre lys, det kalles minus-kompensasjon.

Det går også an på mange kamera å sikte på der motivet man vil ha riktig belyst og trykke knappen halvveis ned, og deretter komponere bildet ferdig og trykke knappen helt ned. Det vil i mange tilfeller gi gode resultater, men vær oppmerksom på hvor fokus ligger, dvs hva som er skarpt.

Andre innstillinger forandrer jeg svært sjelden, og må som oftest oppsøke brukermanualen for å gjøre det korrekt.

Situasjonen er slik at det du gjør ofte, det kan du, mens det som utføres sjelden glemmes mer og mer. Det er derfor viktig å bruke utstyret ofte, og bruke de muligheter for kreative justeringer man har behov for, slik at man husker alle disse innstillingene.

I båtlivet er det noe som kalles «tre fot syken», noe som betegner at man alltid ønsker seg en båt som er litt større og litt bedre enn den man har. På den måten kan man risikere å bruke mindre tid på å glede seg over det man har i stedet for å ergre seg over det man ikke har.

I fotoverdenen er megapiksel ofte er den drivende faktor i nyanskaffelser. Digitale kamera har nå fått litt av samme lovmessighet som prosessorer, hjernen i datamaskiner, det vil si at man følger en lov som sier at på 18 måneder har man halvert prisen og doblet ytelsen. Imidlertid halverer man ikke prisen på kamera på samme måte. Dette gjør at «levetiden» for et digitalt speilreflekskamera blir kortere og kortere.

Mitt første speilrefleks, helmanuelle Canon AT-1, hadde jeg i 15 år.

Det fungerer fortsatt. Mitt neste kamera, også filmbasert, et Canon EOS 5 med øyestyrt fokusering, hadde jeg i 8 år.

Deretter begynte jeg på den digitale verden, med et Canon EOS 10D,

som jeg hadde i 4 år, før jeg skaffet meg et Canon EOS 30D,

som jeg hadde i 3 år. Deretter fikk jeg et Canon EOS 7D,

som var en helt ny verden i funksjonalitet, spesielt i fokuseringshastighet, noe som kan være kritisk i blant annet fuglefotografering. Dette er nå mitt backup-kamera, for etter 3 nye år fikk jeg endelig det kamera jeg bruker nå, og som vil dekke mitt behov i lang tid. Det er et Canon EOS 5DIII. Jeg er på en måte framme i den digitale verden der jeg var i den filmbaserte verden, Canon EOS 5.

Mitt nåværende kamera har meget gode egenskaper både i dårlig lys, god oppløsning og meget bra fokuseringshastighet. Det er også et såkalt fullformat-kamera, det vil si at bildebrikken er like stor som en gammeldags filmrute, 35x24mm. Alt dette tilsammen gjør det til et meget godt kamera.

Det er imidlertid ikke utstyret som bestemmer opplevd kvalitet på et bilde. Vi har utskrifter på veggen, på akryl, i størrelse 90x75cm fra Canon 10D og Canon 350D, med oppløsninger på 8-10 mpx, som vi opplever som gode bilder. De har selvsagt ikke like mye detaljer som et tilsvarende bilde tatt med 5DIII, men kan nytes på litt større avstand.

Jeg er ikke tilhenger av at man skal kunne gå helt inn på et bilde i f.eks 90×75 cm for å lete etter detaljer, slike forstørrelser bør helst betraktes på litt avstand. I en del fotomiljøer er det imidlertid veldig sterk fokus på detaljer og antall megapiksel. Jeg er ikke der.

Oppløsningen man kan få på et fullformat speilrefleks i dag nærmer seg faktisk den oppløsning man tidligere kun fikk på mellomformat-kamera, som koster 10 ganger så mye. Det gjør at mange kan ta bilder som kun profesjonelle kunne ta tidligere. Imidlertid er det også slik at de høye oppløsningene krever mer av både optikk og opptakteknikk, det er ikke bare å stikke og knipse med slikt utstyr.

Det er utrolig hvor mye penger avanserte entusiaster kan bruke på fotoutstyr, der motivasjonen ofte er «ny dings» og ikke «bedre bilder».

Man skal ikke kimse av at nytt utstyr kan gi ekstra fotoglede og føre til mer tid ute i naturen, men som nevnt tidligere så er det ikke nødvendigvis slik at mest avansert kamera gir best bilder.

Det beste kamera er det du har med deg og som er klart til opptak når situasjonen er der. Det kan dessverre lett bli slik at man ikke alltid har med seg utstyret når man er ute og rusler i naturen, men ofte dukker det da opp situasjoner som hadde gjort seg på veggen.