Jeg har alltid vært nysgjerrig på andre kulturer, uten dermed å ha vilje til å oppsøke dem, det er for slitsomt :-).

Den asiatiske kulturen er kanskje den jeg vet minst om, og som inneholder mest, spesielt den kinesiske kulturen.

De var først ute i verden med mange ting, som store byer, styresett, krigsteori, skrivekunst, filosofi og andre viktige hendelser. Jeg har lest om mongolenes periode i Kina, med Kublai Kahn,

og jeg har lest om Marco Polo og hans opplevelser.

Det som imidlertid må bli det sentrale verket å lese for å få en viss grunnleggende forståelse er «Konfutse – samtaler».

Konfutse er en tenker, filosof, lærer og embedsmann som levde for 2500 år siden. Boken er den mest sentrale verket i kinesisk idehistorie og filosofi. Det har vært basis for all embedsmannutdanning i nesten 2500 år, og ALLE makthavere var tvunget til å ha et forhold til hans lære.

Konfutse var selv ikke statsmann i lengre perioder, selv om det kan tenkes at han var det i noen kortere perioder. Han hadde nok litt problem med avveining mellom kompromisser for de styrende veid mot de ideelle fordringer til et filosofisk syn om hvordan ting bør være.

Han har også med både fingrer og mer i resten av den klassiske kinesiske litteraturen: «Vår og høst-krønike», «Odeboka», «Skriftene» og «Forandringene».

Han blir kalt «Lærer for 10.000 generasjoner», og hans etterkommere, nå den 80ende direkte etterkommer, kalles «seremonimester for den storfullkomne helgen og første lærer».

En svært sentral del av hans tanker og lære er stabilitet / harmoni og samspill i samfunnet, der respekten for eldre og styrende er nærmest absolutt.

Han kan anses som bakstreversk og reaksjonær når han idealiserer oldtiden og de tre mytiske helgenkongene Yao, Shun og  Yu. Han kan sammenlignes litt med dette synet med senator Cato, som levde på Cesars tid i Roma. Begge mente at ALT var bedre før, og spesielt hadde de styrende da dyder som ydmykhet, selvoppofring, godhet og plikttroskap.

Han har imidlertid også et meget sterkt syn på utdanning og sult etter kunnskap, uten hensyn til stand eller samfunnsplassering. Dette gjør at til og med marxistiske styresmakter benytter seg av ham.

«Bare de viseste vise og de dummeste dumme forandret seg ikke». Å oppsøke kunnskap i alle former, bortsett fra fysiske, var viktig for ham og hans lære. Han var en tidlig akademiker og hadde bare forakt tilovers for kroppslig arbeid.

Middelveien og harmoni er svært viktige dyder for Konfutse. Dette gjør at makthavere er glad i ham, de fjerner lyst til å være ekstrem / gjøre opprør og fremhever ønsket om å tilpasse seg til regler. Disse tingene holder undersåttene rolige og fornøyde.

Alle styrende må lete etter sitater fra denne boken for å rettferdiggjøre seg selv og sitt styresett overfor folket, siden det er sentralt i hans lære at de styrende har forpliktelser overfor folket, selv om det er svært viktig for ham å følge sedvane og styrendes ønsker / regler.

Han stiller også krav til herskere om at de må være aktive og oppsøkende overfor kunnskap og folket sitt. «En Herre som ønsker hjemmero har ikke det som skal til for å være Herre»

Interessant bok.

Flatøyboka, som nå utgis i flere bind over flere år, i en praktutgave med god trykk og flotte illustrasjoner er et verk som bør finnes i ethvert møblert hjem, sammen med Snorres Heimskringla.

Denne boka er etter Snorres Heimskringla det beste og mest komplette bokverket som finnes fra vikingtiden. Den er mer omfattende enn Snorres verk, har flere historier og mer om Island og Færøyene.

Flatøyboka er en av kronjuvelene i den norrøne sagakanon, men har i 600 år ligget nokså urørt og er nesten ukjent i Norge. Dette er første gang den er utgitt på norsk.

Flatøybok eller Flateybok er et av de viktigste, islandske manuskripter fra middelalderen. Bokas innhold har stor betydning for Norges historie. Den har navnet sitt fra det sted den ble oppbevart i to perioder, på øya Flatey i Breidafjord på Island.

Flatøybok (Codex Flateyensis) er en samling av en rekke norrøne fortellinger nedtegnet på 1390-tallet. Verket ble skapt etter Svartedauden, da det var tegn i tiden på at Norge var truet som nasjon. Bokas hovedsponsor, den islandske storbonden Jon Håkonarsson ønsket å overbringe rikets historie til opplæring av det unge norske kongsemnet Olav 4. Håkonsson. Jon ville videreformidle det han og de omkring ham trolig mente var de spesielle historiske og kulturelle forutsetninger for Island og Norge, og som kongemakten burde forankres i.

Verket kan betraktes som en lærdoms- og etikkgave til den kommende norske kongen.

Bind 2 handler i hovedsak om Olav Tryggvasons Saga.

I dag har vi et fenomen vi kaller IS, ISIL eller Daesh, som har som mål å skape en Islamsk stat etter de retningslinjer som ble satt på 600-tallet med de tanker om menneskerettigheter og individvern som fantes da.

Vi sjokkeres av deres voldelige syn på hvordan samfunnet skal drives framover, og deres svært strenge og voldelige syn på religion.

De tillater ikke vantro i sine regioner, de fjerner alt av gudebilder som ikke underbygger deres egen tro, de innfører strenge leveregler.

Vår heltekonge, Olav Tryggvason, er sentral i bind 2 av Flatøyboka. Han er en del av alles felles historie, og var sentral i kristningen av Norge. De fleste nordmenn kjenner til navnet.

Olav Tryggvason var svært bestemt på å gjøre om det norske samfunnet fra et samfunn basert på Åsatro og norrøne guder, til et samfunn basert på kristne verdier.

Han tålte ikke at noen i hans interessesfære hadde den gamle Åsatroen, og forlangte i landområde / tingområde etter landområde / tingområde at alle skulle gå over til den eneste og rette tro. Dette skjedde gjerne med våpenmakt, ved at han truet fysisk folk til å bli døpt, basert på egne væpnede styrker som var større enn tingfolkets. Dersom han ikke hadde styrkeovermakt ventet han til neste gang han hadde det.

Han ga valget om rett tro eller døden. Mange ble henrettet, enkelte på svært oppfinnsomme måter. Ingen fikk leve med den gamle troen.

Både grupper av mennesker og enkeltindivider ble truet til å bli døpt eller drept. Det var regelrett jakt på annerledestroende.

Det samme ser vi i IS sine områder. De kan imidlertid være noe mer fleksible enn vår gamle konge, islam tillater «bokens folk», det vil si kristne og jøder, å bo i landet mot å betale en ekstra skatt.

Gamle gudebilder, eller Hov, ble rasert. Det skulle ikke finnes noe som kunne minne om den gamle troen.

Gamle skikker måtte også endres, storkarer skulle ikke lenger «hauglegges», men begraves i kristen jord.

Dette kan vi kjenne igjen også ved det moderne IS, de ødelegger det vi andre ser på som verdensarv, men som de ser på som avgudsbilder. De har samme kompromissløse holdning som vår kjære viking.

Hvilken langsiktig effekt slike massedåper basert på frykt har er vel usikkert, om grunnen til frykten forsvinner. På gamlekongens tid forsvant presset etter at han forsvant i slaget ved Svolder. I det stille ble det da flere overganger til den gamle troen igjen.

Flatøyboka bind II beskriver også entydig og troverdig at Amerika, eller Vinland, ble oppdaget av europeere lenge før Columbus. Leiv Eriksson hadde en liten koloni som var befolket i flere år, men de klarte aldri å komme over uvennskapet med «skrælingene» og ga til slutt opp og det gikk i glemmeboka.

Flatøyboka bind 2 reiser et interessant og spennende spørsmål om endelikten til gamlekongen. Det finne ingen kilder som sier noe om at de fant kongens levninger etter slaget ved Svolder. Alle er enig i at han hoppet på sjøen fra Ormen Lange da det ikke var lenger håp om å redde seg. Han var da såret. I sagaen finnes det flere kilder som mener at han ble reddet og til slutt ble munk i Jerusalem.

Hvorfor forsøkte han ikke igjen å bli konge? Han var ikke kjent for å trekke seg i strid, noe han egentlig burde ha gjort ved Svolder forresten.

En interessant aspekt ved kristningen i denne perioden er den store troen på mirakler og en aktiv deltagende Gud. I mange tilfeller både kreves det og fortelles om direkte fysiske bidrag fra Gud.

En litt spesiell side av bokverket er at siden det skal være et dannelsegrunnlag for kommende konger, så vil det også i noen tilfeller bli litt kunstig kristendomspropaganda, som virker litt fremmed i den korthugde og direkte talemåte og handlingsmåte som ellers følger beskrivelser fra perioden.

Det er også interessant å se «æresbegrepet» fra den gangen, på hva som var «dugandes folk». Typisk var det fåmælte, bastante, handlingsorienterte, fysisk sterke og hårsåre mennesker som ble ansett som bra mennesker.

Religion har blitt benyttet av statsmakten på denne måten mange ganger. Det skyldes i mange tilfeller ikke av at de styrende er spesielt religiøse, men at de ser muligheten for at religion kan være et meget sterkt system for håndtering av mennesker.

Overgangen fra Åsatro til Kristendom var ikke bare en trossak. Det var også en økonomisk sak, ved at midler og ressurser som tidligere ble gitt til individuelle Hov, nå blir sentralisert i en kirkemakt, som over lang tid vakler fram og tilbake mellom statsmakt og kirke.

Det gir kontroll på verdier, skaper frykt for å avvike fra en gitt norm, får mennesker til å tåle mer nå i påvente av fremtidig glede i paradis, en god metode for styring av lettpåvirkelige personer til å gjøre ting de ellers ikke ville fundert på i sine villeste fantasier.

Religion er en trøst for mange mennesker. Det finnes et behov for å tro på noe utenfor seg selv. Alle grupper av mennesker, fra de mest primitive til de høyt avanserte har en forestilling om en verden utenfor dem selv.

Gleder meg til neste bind kommer.