Corpus Hippocratium er tittelen boken er kjent som i tidlige tider.

Hippokrates, 460-377 f. kr fra Kos, er også i dag oppfattet som, blant både legfolk og medisinere, «legekunstens far». Det var derfor med stor interesse jeg begynte lesningen av denne boken.

Jeg er ikke medisiner, tvert i mot, kan kanskje enkelte ganger være hypokonder, men har interesse av å se på informasjon om personer som har hatt så stor innflytelse på vår verden at de fremdeles er kjent og benyttet etter nesten 2.500 år.

«Livet er kort, kunsten er lang.» At legekunsten overlever den enkeltes død – både pasientens og legens – er faktisk uttrykk for en helt ny innsikt i vitenskapenes uendelige korrigerbarhet, som først dukket opp i medisinsk sammenheng.

Boken starter med en rekke sykdomsbeskrivelser og tiltak, og inneholder mange «case-studier», til glede for andre medisinere og behandlere.

Hippokrates var den som «først oppfant» medisinen som eget fag, ved å skille den ut fra filosofien.

I Iliaden av Homer heter det at en lege er mer verdt enn mange andre menn. Det var bokstavelig ment. Med en dyktig lege kunne man spare mange krigeres liv. Med lege menes her først og fremst feltkirurgen.

Skillet mellom sår og indre plager tilsvarte langt på vei skillet mellom helbredelige og uhelbredelige sykdommer. Kroniske plager var skambelagt.

Sårbehandlingen var et håndverk, men behandlingen av de skjulte sykdomsforløp skulle snart utvikle seg til en vitenskap. Platon syntes at legene skulle holde seg til sårbehandling; behandling av indre sykdommer betydde innblanding i et moralsk bytteforhold som burde være en sak mellom pasienten og gudene.

Den fremste normen for legens profesjonelle fremferd var å hjelpe, eller i alle fall «ikke skade» pasientene.

«Legen må for sin verdighets skyld se frisk ut og være så velbygd som det er naturlig for ham. Han må være ren og lukte godt. Han må være rettskaffen i enhver sosial sammenheng.» I og med at det var vanskelig å behandle indre sykdommer anså Hippokrates det som svært viktig å opptre med verdighet og ære.

Det finnes ingen enighet om hvem Hippokrates egentlig var eller om hvilke skrifter som eventuelt stammer fra hans hånd. Han var imidlertid så toneangivende at mange medisinske skrifter ble bundet opp mot hans navn.

Det mest kjente fra Hippokrates er hans Den Hippokratiske ed:

«Jeg sverger ved legeguden Apollon, ved Asklepios, Hygieia, Panakeia og alle guder og gudinner, og tar dem til vitner på at jeg skal overholde denne eden og kontrakten etter egen evne og vurdering.

Jeg skal ære ham som lærte meg denne kunsten som mine egne foreldre, gi ham del i mine midler og hjelpe ham når han trenger det. Jeg skal regne hans avkom som mine egne brødre og lære dem denne kunsten hvis de ønsker å lære den, uten betaling og kontrakt.

Jeg skal gi mine egne sønner, min lærers sønner og de elever som har underskrevet kontrakten og sverget i tråd med skikken blant leger, del i forskriftene, forelesningene og resten av undervisningen, men ingen andre.

Jeg skal bruke diett til de sykes beste etter egen evne og vurdering og avstå fra å skade eller gjøre urett. Jeg skal ikke gi noe dødelig legemiddel til noen eller gi råd om slikt. På samme måte skal jeg ikke gi noen kvinne fosterfordrivende midler for å fremkalle abort.

Jeg skal leve og utøve min kunst rent og fromt. Jeg skal ikke operere, ikke en gang dem som lider av stein, men overlate det til dem som utfører slike handlinger. I de hus jeg kommer, skal jeg komme til de sykes beste, og enhver bevist urett eller skade skal ligge meg fjernt, og særlig seksuelt samvær med med mann eller kvinne, fri eller slave.

Det jeg måtte se eller høre under behandlingen eller også utenfor behandlingen ute blant folk, som ikke bør bringes videre, skal jeg tie om og regne som hellige hemmeligheter.

Hvis jeg overholder denne eden og ikke bryter den, la meg bli æret for min livsførsel og min kunst av alle mennesker for alltid. Men hvis jeg bryter eden og sverger falskt, la det motsatte skje.»

Dette er meget sentrale deler av lege-etikken den dag i dag! Formulert for 2500 år siden.

Det utypiske ved forbud mot selvmord og abort på den tiden i forhold til det som var løpende moral i den greske og romerske verden, peker mot et begrenset, religiøst miljø. Både Platon og Aristoteles anbefaler abort som et befolkningsregulerende middel.

Grekerne mente at omsorg for kropp og sjel skulle balanseres. Dette er også sentralt i de dietter Hippokrates forordner, der sykdom og diett skal tilpasse hverandre, og at pasienten har tid og økonomi til å bruke mye tid på diett og trening.

På denne tiden var man opptatt av varme og tørre omgivelser, som sommer, og kalde og våte, som vinter. Disse skal behandles ulikt diettmessig.

Kroppen besto på den tiden av fire væsker, som måtte være i balanse: blod, gul og svart galle og slim. Sykdommer kunne spores til ubalanse i disse væskene, og dietter skulle behandle denne ubalansen, ved å tilføre spesiell næring eller føre til oppkast eller avføring.

Kroppen skulle hele seg selv, ved å tilføre det som mangler, og fjerne det som ikke skal være der, i hovedsak ved dietter.

Det er verdt å merke seg at i boken er det avsatt et helt kapittel om hodeskader, der trepanering, eller åpning av hodeskallen, er sentral i behandlingen. Dette skiller seg kraftig ut fra den rene diettbaserte behandlingen.

Boken omtaler et stort antall «cases», der sykdomshistorier beskrives i detalj. Kunne trolig brukes som hjelpemiddel av legen i hans arbeid.

Legens første oppgave var å si sin mening om hvordan plagene ville ende, snarere enn å gi sykdommene navn. Man kan ikke gjøre alle syke friske, men man kan styrke motet hos dem som overhodet har utsikter til å bli friske.

Det er ikke sykdommen, eller det syke organ, men pasienten som helhet som manipuleres. Den hippokratiske medisin kjenner ikke noe skarpt skille mellom fysiske og psykiske lidelser.

Fellestrekk ved avhandlingen i denne skriftsamlingen var kravet om grundige undersøkelser. Man kunne ikke underslå det empiriske element i utvikling av forståelse og behandling.

På den tiden opererte man med begrepet «hellig sykdom», der det var kun Gud som styrte en eventuell overlevelse. Dette var bra for presteskapet, som brukte dette for å få inntjening på magiske formler og bønner, uten å måtte ta ansvar for resultatet.

Hippokrates mente at det ikke fantes slike sykdommer. Alle sykdommer hadde en natur og årsak.

Jeg er glad jeg lever i vår tid, det var ikke mange sykdommer som kunne behandles, tenk på vår omfattende medisinske hverdag og hvor mye som brukes til helsestellet vårt.

Boken er interessant for meg, bortsett fra de mange case-studier, da de baserer seg på en forståelse av menneskekroppen som ikke er den samme som i dag. Jeg er interessert i tanker som viser seg levedyktige over flere tusenår.

Anbefales.