Å fylle 60 år med feiring på Dovrefjell sammen med barn og barnebarn var en flott opplevelse. Vi hadde nydelig vær i en langhelg, og fikk vist dem hva som er vårt drømmested som vi kommer til igjen og igjen.

De var med oss på turer, selv om de ikke alltid gikk selv.

Ikke alle går selv, Mia utnytter Frederik?

Når de minste er med, så må turen måles i opplevelser, ikke meter. Underveis kan det være at det frister mer med en pause i mosen enn å gå mot et mål. Det er lov.

Å lete etter små saker er også interessant for dem som er nærmere bakken enn vi vanligvis er. En fin bomullsdott må sjekkes ut.

Selv mor så ut til å slappe godt av, kunne faktisk spise en is i fred. Vår kjære, søte datter så ut til å kose seg.

På Dovre må man alltid være oppmerksom på moskus. Sammen med barnebarna fant vi en moskus som manglet.

Etter litt leting fant vi faktisk moskusen, men den var veldig tynn og ganske tålmodig.

Noen av barna er sprekere enn andre, eller kanskje bare større og litt sterkere? Uansett, Benjamin lå først i løypa hele tiden, tøff gutt.

Ikke alle gikk hele veien her heller. Spreke Thomas bærer minstemann, som er propell når han kan leke, men ikke alltid like propell når han må gå.

Målet for denne turen var Viewpoint Snøhetta, med sine vakre former i en karrig natur. Det nådde vi, barna fikk flotte premier for at de ble med helt opp. Det hadde selvsagt masse energi når vi var fremme ved målet.

Å få barna til å posere er ikke enkelt, heller ikke alltid like vellykket. Det gjelder å finne dem når de naturlig finner fine posisjoner, som her i et flott fjellmiljø.

Å skape gode bånd mellom far og sønn kan gjøres ved å dele små og store opplevelser. Små mysterier i naturen er et godt utgangspunkt for det. Det gjelder da å ta seg god tid til å dele hva som er interessant.

Selv om det var nedoverbakker når vi skulle hjem, så var det stas å slippe å gå. Frederik og Monica hadde heldigvis med sykkelvogn som kunne trilles som en vogn. Uten den hadde vi hverken kommet opp eller ned.

Etter turen måtte det is til, på verandaen på Furuhaugli.

Litt overskuddsenergi må brukes opp på lekeplassen.

Alle hadde lyst til å bevege seg da.

Sklien skulle prøves igjen og igjen.

Bursdagen avsluttes med en siste tur på åsen over der vi bodde. Barna så ut til å ha det flott fremdeles.

Det var en kjempefin feiring, med nydelig vær hele tiden. Fint turvær, og varmt nok til å sitte ute om kvelden og prate lenge, til et godt glass vin.

På Dombås fant vi et troll som måtte undersøkes.

En veldig bra bursdag.

Jeg er veldig glad i Dovrefjell, men er her vanligvis om høsten. Høsten er årets vakreste tid, synes jeg, men sommeren er også interessant. Å gå ut tidlig morgen i solskinnet (Det er alltid solskinn når det drømmes) og høre fuglekvitter, se det intens grønne i bladverket på trærne og generelt inneha vårstemning er noe jeg ønsker alle kunne oppleve.

Fruen og jeg fikk en slik tur nå, i starten av juni, der vi fikk utnytte fjellets flotte egenskap, for min del, at det er lange og slakke formasjoner der man kan enkelt gå uten å få problemer.

En plass som er veldig fin, er Mehøi, en fjelltopp like i nærheten av Furuhaugli. Det ligger fristende i synsranden når vi går morgenlufteturen vår. Den ligger i nærheten av den flotte Pilgrimsleden som leder til Nidaros.

I år ville vi gjerne komme oss dit. Vi hadde god tid, og kunne ta det i et tempo som passet meg, sakte og ofte stopp, men det gikk til slutt.

Premien er flott utsyn og glede over å ha nådd et mål, selv om kostnaden vil vise seg senere.

Turen var god, og selv Trym ble sliten til slutt. Når vi kom til hytta igje sluknet han fullstendig. Han er i like god form som oss.

Et annet sted vi bruker å besøke er Nysetra, med sine gamle seterhus, og lange slakke omgivelser.

På veien hit så vi faktisk et tranepar, vi var forsiktig og holdt oss langt unna, da dette er midt i hekketiden, og de er sårbare for forstyrrelse.

Det jaktes reinsdyr her i jakttiden. Det viser enkelte hyttetrofeer også.

Vi liker også å besøke Viewpoint Snøhetta. Der kan vi nyte et spesielt og vakker byggverk, og om vi er heldig, se moskus på avstand.

Jeg er «alltid» på jakt etter mogop, en blomst som symboliserer høyfjellet for meg. I år var vi imidlertid for sent ute, den intense maivarmen gjorde at de var avblomstret allerede i starten av juni. Måtte likevel ta det med.

Selv om mogopen var avblomstret var det andre blomster som overlever i det karrige fjellmiljøet, det er imponerende.

En markering ved en rasteplass, innviet av kongen vår, gir flott fokus på Snøhetta.

Alt i alt en flott opplevelse denne gangen også.