Kategoriarkiv: Familie

2018 Afrikatur – Behind the scenes

I september 2018 reiste jeg, Thomas og Frederik til Masai Mara i Kenya. Dette var den endelige realiseringen av en drøm vi har gått med i over ett år. Det begynte med at jeg skulle ha en fototur som feiring av 60-års dagen min og guttenes 35-års dager. Vi startet først med å prate om Bjørnesafari til Finland, der vi kunne sitte i skjul og fotografere bjørn og ulv.

Plutselig dukket det opp en mulighet som vi aldri hadde trodd fantes: en fotosafari til Afrika til en håndterbar pris. Tidligere undersøkelser hadde resultert i at slike turer var altfor dyre.

Vi bestilte en slik reise, til Oltepesi Tented Safari Camp i Masai Mara i Kenya, som organiseres av en norsk fotograf, Arnfinn Johansen. Vi skulle få egen bil og egen guide, slik at vi kunne konsentrere oss om å ta bilder.

Vi hadde et helt år å glede oss på, og tenkte på og snakket om denne turen nesten hele tiden, regner med at de rundt oss gikk grundig lei.

Noe utstyr måtte også skaffes: jeg oppgraderte mitt Canon 7D til Canon 7D2, Thomas kjøpte en 500mm/f4 og Frederik kjøpte filmutstyr.

Endelig var dagen der. Etter en lang flytur med Kenya Airways, med sur betjening, satt vi og ventet på å komme inne i Masai Mara. Vi overnattet første natten i Nairobi, kom til hotellet nesten ved midnatt og dro derifra grytidlig om morgenen til en annen lokal flyplass der vi skulle fly videre inn i Masai Mara. Vi hadde heldigvis bestilt en drosje før vi dro hjemmefra.

Drosjebestillingen holdt på å forsvinne, for jeg sendte melding til drosjesjåføren om flightnumre etc via imessage og fikk ingen feilmelding. Det viste seg at drosjesjåføren ikke hadde mottatt denne meldingen, meldinger måtte sendes som tekstmelding.

Vi landet, sammen med mange andre ivrige safariturister,  på Olkiombo Airport.

 Det var en grusbane på sletta, med 2 primitive hytter.

Flygerne hadde en avslappet holdning til dyr på rullebanen, de sjekket at det ikke var elefanter eller giraffer, og så regnet de med at alle andre dyr kom seg fort unna når de nærmet seg.

Big John tok seg av oss fra første stund.

Vi visste ikke hva vi skulle forvente oss av opplevelser, og hadde bevisst prøvd å holde forventningene nede. Det viste seg imidlertid at allerede 5 min fra flyplassen var det typiske afrikanske dyr. Noe av det første vi så var Impala, en vakker og grasiøs antilopesort.

Ikke lenge etter så vi en Giraff, den prøvde kanskje å gjemme seg i buskaset, men lykkes ikke spesielt godt med det.

Framme i landsbyen fikk vi anvist huset vårt, et flott telt. Det var bra utstyrt, med en seng til hver, og plass til bagasje.

Der hadde vi innlagt vann, dusj og wc. Teknologien bak varmtvannberederen var flott. Nattevakten fyrte opp før vi ble vekket om morgenen. Vi ble vekket av en Masai som hvisket til oss at vi måtte stå opp. Vi ba ham rope høyt, flere ganger, men det hjalp ikke. Vi fikk kaffe på sengen og hvert sitt kjeks til å starte dagen på.

Safaribilen vår var spesielt utstyrt for fotografering, med mulighet for lavt standpunkt ved å ligge på gulvet og fotografere. Bilen var solid bygget, og det var nødvendig for den fikk skikkelig røff behandling.

Kjøkkenet vårt var også et telt. Det var imponerende god mat de laget til oss der, både 3 retters middag og fine lunsjer til å ha ute i bushen.

Landsbyen hadde klassiske masaihytter, bygd av en krets av greiner, som så ble kledd med kumøkk. Dette var kvinnearbeid, og det tok en kvinne 1 måned å bygge en slik.

Barna var nysgjerrig og hilste gjerne på oss.

En av Big John sine tre koner bodde i ett av disse husene.

Landsbyhundene lå og slappet av under tuntreet.

Husene var ikke store, og det var ingen vinduer som kunne slippe inn lys.

Det var kvinnearbeid å skaffe ved. En av dem var gravid, og måtte bygge opp et vedlager til hun skulle føde og ikke var i stand til å hente ved i en periode.

Dagliglivet foregikk rundt disse husene

Også det afrikanske klimaet påvirkes av den globale endringen, så det var uvanlig mye regnvær og relativt lave temperaturer når vi var der. Om morgenen måtte vi kle på oss alt vi hadde av klær, en kombinasjon av relativt lave temperaturer, masse fartsvind når vi kjørte, og trøtte kropper.

Det viste seg fort at vi ikke var alene på savannen. Masse safaribiler, på det meste telte jeg over tredve biler, reiste rundt omkring på savannen, og de snakket med hverandre hele tiden slik at alle fikk vite om det dersom noe spesielt skjedde.

Safaribilene kunne omringe dyrene av og til. En gang gjemte en gepard seg under bilen vår en liten stund.

Løvene var mektige, men enkelte ganger så de ikke så nifse ut. Her er en som har lagt seg til å sove midt på veien. Veiene var forresten et eget kapittel, det var ofte bedre å kjøre på savannen enn på veiene.

Elvekrysninger som dette var vanlig, vi krysset flere hver dag.

Vi fikk også se struts, vandrende på savannen.

Gepardene var flotte. Vi ventet en god stund for å se om vi fikk se en jakt, men det ble ingenting den dagen.

Guiden vår, Big John, var kledd i tradisjonelle Masai-klær. Vi stoppet her på et utsiktspunkt for å se ut over savannen.

Her stiller Frederik og jeg oss opp ved bilen. Den fikk virkelig gjennomgå, i høy fart på elendige veier og elvekrysninger. Vi fikk en helt ny referanseramme når det gjelder kvalitet på veier og sikker kjøring. Vi klamret oss ofte fast i bilen og ble slengt hit og dit på jakt etter opplevelser.

Thomas ville også være med.

Typisk utsikt over savannen, i skiftende lys.

Vi fulgte også en leopard, her hopper den over en liten bekk. Leoparden var stilig, og ikke alltid lett å se da den trivdes i buskaset. Leopardene ga et spennende uttrykk, ved at de ikke gikk helt åpent på savannen sånn som de andre store kattene.

Geparder er vanligvis enslige og territoriale, men en brødreflokk på fem geparder lever sammen. De poserte for oss.

Vi opplevde også en løveflokk som koste seg med en Gnu. Det er utrolig at de ikke lot seg merke med at vi var der, og like utrolig at vi ikke var livredde.

Soloppganger fikk vi flere av. Her er en beitende sebraflokk i soloppgangen. Vi startet dagen tidlig, før solen sto opp, så vi måtte kle oss godt, og ha med hodelykt.

Vi så også litt fugler, her en Kampørn.

Små løveunger kan være virkelig søte, vi fulgte med en mor med barn en stund. Løvebarna lekte seg akkurat som små kattunger.

Frokost ved det typiske afrikanske treet måtte vi ha.

Maten var veldig god, vi var sultne etter å ha stått opp tidlig uten frokost og kjørt i flere timer rundt på savannen.

Vi tok ikke bare stillbilder, Frederik filmet også masse. Gleder oss til å se filmene hans. Han må bare kjøpe seg ny pc først :-).

Topier som beitet ved solnedgang var klassisk.

En løvemor titter etter bytte, lillegutt følger også med.

De må også leve med litt skader, her er et løvebarn som ser ut til å være blind på det ene øyet.

Et av Afrikas farligste dyr er faktisk vannbøffelen. Til og med løvene har respekt for den.

En liten bavianflokk fikk vi også oppleve. En liten bavianunge klatret opp i et tre for oss.

Mektig lys over savannen, kunne ikke bare se etter dyr.

Hyeneunge titter på oss ved elven.

En giraff velger å krysse elven samtidig med noen andre safaribiler.

Også elefanter fikk vi med oss.

En del av fotograferingen foregikk i dårlig lys. Jeg har aldri tidligere fotografert med  iso16000, men det måtte til her.

Soloppgang ved elven, den staselige hannløven stiller seg opp og gir oss en flott speiling.

Giraffene var spesielle, de kunne ikke lett gjemme seg.

Jeg hadde et ønske om et spesielt bilde før jeg dro ned, og det var av en leopard oppe i et tre. Siste dagen før vi skulle dra, tidlig på morgenen før solen egentlig hadde stått opp, fikk vi den muligheten. Ikke optimalt dessverre, men nok til å krysse av at det ønsket var oppfylt, sammen med ønsket om å ha sett alle Big Five (Løve, elefant, leopard, vannbøffel og neshorn).

Et veldig godt skjult neshorn fikk vi også med oss. Her var faktisk guidene forsiktige og ville ikke for nært neshornet, og ville ikke forstyrre det så mye. De hadde tydeligvis respekt for dette dyret.

Det krever litt fantasi å se neshornet, men det er faktisk et neshorn der inne i buskene.

Turen var en kjempeopplevelse, med høydepunkter på alle kanter og hele tiden. Vi var enig om at det blir vanskelig å toppe en slik opplevelse.

2018 Høsttur til Dovrefjell

Høstturen vår til Dovrefjell har etterhvert blitt en fast tradisjon, vi har reist dit i over ti år nå. Vi gleder oss masse til denne turen, for i overgangen høst til vinter er fjellet på sitt vakreste etter min mening.

Det er like spennende hvert år om vi treffer tidspunktet når fargene er på topp, om det har vært gode forutsetninger for farger, om løvet har blåst vekk eller regnet vekk, eller om det er snø eller ikke på toppene.

Denne gangen hadde vi en ekstra spenningskilde, jeg hadde vært på safari i Afrika en uke tidligere, og vi var spent på om helsen holdt.

Ved å ta hensyn til helsen, og kose oss med turen gikk det bra.

Første turen gikk som alltid til Døråldalen. Det må være en av de vakreste plassene i denne høstperioden. Vi håper alltid på vindstille, maks farger og litt melis på toppene. Traff ikke alt denne gangen heller, men vi fortsetter å prøve.

I enden av veien ligger setrene, med mulighet for overnatting og matservering om sommeren.

Dette er inngangen til Rondane, utgangspunkt for flotte turer.

I nærheten av der vi leier hytte, Furuhaugli hyttegrend, ligger Vålåsjøen. Den er omkranset av flott bjørkeskog og myr, så fargene var flotte denne gangen.

Fargene var spesielt fine denne dagen, vegetasjonen skinnende som gull, himmelen blå og sjøen dyp blå. Solskinn på høstfarger er nydelig.

Vi ble overrasket av snøvær denne gangen også. Vi hadde bare sommerdekk så vi holdt oss i nærheten av hytta denne dagen, men det gjør ingenting, det er flotte turmuligheter der også.

Like ovenfor hytta ligger det fine stier som leder inn i fjellet.

Neste gang får vi vel legge om til vinterdekk før vi drar. Vi har allerede reservert «hytta vår» til samme uke neste år, og gleder oss allerede.

2018 Sommer Mardøla

Vi har lenge snakket om å ta en tur til Mardølafossen, uten at det ble noe mer ut av det. Etter at datter med familie kjørte i nærheten, så bestemte vi oss for å ta en tur.

Langs vakre Isfjorden og inn til EIkesdalsvatnet kunne vi nyte flott natur i den evige sommeren vi har hatt så langt i år.

Eikesdalsvatnet

Vi veddet med oss selv om vi på disse små og bortgjemte veiene, hvite veier på kartene, ville treffe tyske turister. Selvsagt var det slike turister framme ved oppgangen til fossen :-).

Veien opp til fossen er godt tilrettelagt sti, selv om min form ikke stemmer så godt overens med stigningen opp til fossen.

Første synet av fossen

Fossen er regulert, etter masse oppstandelse i 70 åra, men er påskrudd i turistsesongen, fra april til august. Når vi kom opp til platået før selve fossen var det mye vann i lufta og bra med vann i elva.

Nå ser vi fossen

Å stå her lenge vil føre til at du blir ganske våt, så vi ble ikke så lenge. Vi gikk ikke videre inn til fossen, både fordi jeg var sliten og plaget med ryggen, men også for da ville vi ha blitt gjennomvåte.

Masse vann, både i luft og elv

Trym var nok også sliten etter turen opp, i trykkende varme.

Trym sliten etter tur i trykkende varme

Fossen, som er Nord Europas Fjerde høyeste foss, kalles offisielt Mardalsfossen. Den er et flott syn.

Mardalsfossen

Etter turen til fossen regnet vi med at turen gikk videre til Aursjøen, og så over til Lesja, men jeg hadde misforstått. Noen hadde fortalt meg at de kunne kjøre inn til Mardalsfossen fra Lesja, men de glemte å si at det var fra toppen av fossen. Det var ingen slik snarvei hjem, så vi ble nødt til å kjøre hele omveien via Tollbudalen og Litldalen ned til Sunndalsøra og hjem samme vei som vi kom, via Åndalsnes. Turen ble derfor mye lengre enn vi hadde beregnet.

Veien opp til Aursjøenvar imidlertid dramatisk og en opplevelse, fra mørke tunneller i spiral, til bratt og svingete veier innhogd i fjellside. Det er ikke bare Trollstigen som gir slike opplevelser.

Eikesdalen

Når vi kom opp på flatene før Aursjøen var det flott utsyn over området, Sunndal Fjellheim. Gold, med bratte og trange daler.

Sunndal Fjellheim

På veien ned til Sunndalsøra kjørte vi Litldalen. Dagen etter omkom en basehopper i denne dalen, fra fjellene man ser i bakgrunnen. Norge har mye fin natur, som benyttes av mange, til ulike former for aktivitet.

Litldalen

Veien hjem ble noe lang, men turen var fin.

2018 Sommer Blindheim Lekepark

I sommer dro vi ulike dagsturer, etter en liten tur til bl.a Jotunheimen. Vi planla også flere små turer videre.

Først var det imidlertid litt barnepass, der jentene bodde hos oss, og var glade og aktive. Vi tok en liten tur ned til lekedelen av Blindheim Fotballpark.

Flott lekepark

Alle apparater måtte testes

Å klatre er noe som ikke går av mote, selv om utstyret man klatrer i er noe annerledes enn i min ungdom

Parken har flere lekeapparater, flere klatre og balanse apparater, og noen trampoliner.

Modig i klatrevegg

Trampolinene var artige, måtte se hvor høyt de kunne hoppe.

Høyt i luften, håret flagrer

Ikke like lett for alle

Ikke like lett hele tiden

2018 Sommer Norangsdalen

Norangsdalen MÅ besøkes minst en gang per år. De bratte fjellen og smale dalene med gamle steinbygninger og fine vann gir alltid en god opplevelse.

Gamle steinbygninger og bratte fjell

Som oftest besøker vi dalen om høsten når det er høstfarger i fjellet, men denne gangen skulle vi prøve sommerstid, for å sjekke ut en sti som går langs vannene i dalen.

Vi fant starten på stien. Det kunne se ut som om veien ledet direkte til Slogen, men det stemte ikke helt.

Veien til Slogen?På Urasetra var det flotte gamle steinsel, der sauene kunne legge seg i le og slappe av. Når vi var der var det varmt og godt, så de søkte nok etter litt skygge.

Urasetra

Turen startet imidlertid i Sykkylven, der vi fant en fin seter, Myrdalsetra, der gamle seterbygninger ligger med flott fjellbakgrunn. Det spørs om vi må tilbake dit når høstfargene dukker opp.

Fursetsetra i Sykkylven

Vi kjørte runden videre til Norangsdalen, forbi Øye og ferge til Sæbø. Derfra kjørte vi hjem. Runden har vi tatt en del ganger før, så det ble ikke så mye nye opplevelser, bortsett fra Myrdalsetra og stien langs Uravatnet.

2018 Sommer Valldal Aktivitetspark

Skulle tro at en aktivitetspark ikke var det som fristet mest en fin sommer, ikke er jeg spesielt klatrbar og ikke er det fristende å sitte en hel dag og svette på et lite område.

Det viste seg imidlertid å være kjempefint når vi ble med guttene til Valldal Aktivitetspark. Det var en varm sommerdag, og det var oss, Trym og guttene.

De skulle klatre, vi skulle beundre og passe på.

Alle må ha komplett utstyr, uansett størrelse

Det var masse ulike steder å prøve seg, men guttene startet på en oppkjøringsrunde, der de måtte lære seg sikkerhetsgrepene og hvordan bevege seg.

God teknikk

Selv om det ikke var høyt oppe krevde det full konsentrasjon.

Full konsentrasjon

Trym var også med oss, men trivdes best under det skyggefulle bordet vi hadde okkupert. Han fikk også noen turer bort til den kalde og friske elva, men han er jo ikke en vannhund, så han badet ikke. Han og guttene gikk godt sammen.

Kosestund

På et slikt sted passer det jo godt at Huldra dukket opp. Guttene var selvsagt ikke redd henne. Imponert over huldra som klarte å holde barna interessert og aktive, inne i den tette forkledningen i det varme været.

Leker med Huldra

Nå var det på tide med litt seriøs klatring. Nå var både høyden større og utfordringen større.

Seriøs klatring

Ikke alle klatret hele tiden, det var også tid for å bare vandre i kløverenga.

Vandre i kløverenga

Man er ikke på besøk i en aktivitetspark uten å utfordre tyngdeloven

Utfordrer tyngdeloven

Å sitte alene på en kul høyt over bakken i full fart tvinger fram øre-til-øre glis.

Øre-til-øre glis

Voksne klarer heller ikke å la være å nyte en slik situasjon.

Nyter fart og «risiko»

På slutten av dagen kom det plutselig et skikkelig regnskyll. Det passet forsåvidt bra, for da var vi «mette» på aktivitetsparken. Må studere sprintteknikken når det gjelder å komme fort fram til trygt sted.

Flott sprintteknikk

Dagen ble lang og innholdsrik, avsluttet med fast føde i Valldal.

2018 Sommerferie rundt Jostedalsbreen

Denne sommeren skulle vi ta hensyn til noe vi syntes manglet litt ved fjorårets ferie i lignende område, ved å legge mer tid på hver plass så vi fikk sett oss skikkelig rundt, i stedet for å kjøre langt mellom hvert sted.

Vi endte derfor opp med å velge en ferie der vi «angrep» Jostedalsbreen fra ulike sider.

Vi begynte med å levere Trym på ny kennel, i Sykkylven. Det så ut til å gå bra. Derfra reiste vi til Hornindal for å ta nytt bilde av den vakre steinbrua. Jeg gjorde et forsøk på å gå under den nye brua for å få et litt lenger elveløp foran steinbrua, men det lykkes ikke spesielt godt.

Hornindal bru, med utsikt til Hornindalsrokken i bakgrunnen

Vi reiste videre til Stryn, der vi ville sjekke ut Alexandra Hotell og Skyliften. Hotellet var ok, men litt dyrt syntes vi. Skyliften var fin, merket egentlig ikke hvor luftig og bratt det var opp. Et flott bygg.

Loen Skylift

Det var god utsikt til alle kanter, også over det vakre Lovatnet. Vi syntes det så skikkelig skummelt ut det gravemaskinoperatøren holdt på med, uten synlig sikring i bratte og høye fjell.

Lovatnet

Fra Loen dro vi til Bødalsetra. Det var typiske sogneveier, smale og svingete, for å komme dit. Bødalsetra var fin.

Bødalsetra

På setra var det frittgående dyr. En hyggelig gjeng med kuer fant oss veldig interessante og var nysgjerrige. De kom galopperende bak oss for å hilse.

Nysgjerrige kuer på Bødalsetra

Det kan virke som de tilkalte forsterkninger, for plutselig kom det flere gående over brua.

Forsterkninger

På veien ned igjen var det en fin elv, som også fristet med en foss, der jeg vill bruke lang lukkertid for å lage «slørvann»

Foss med «slørvann»

Lovatnet var svært grønt og fint, innrammet av flotte fjell og med fine setrebygg langs veien.

Lovatnet

Vi overnattet 2 netter i en hytte ved toppen av veien til Briksdalsbreen. En flott hytte beliggende for seg selv, med utsikt til Briksdalsbreen, Melhusbreen og til Oldevatnet. Fossen bak hytta var spesiell, den lagde lyder som om det var steinsprang, men det var bare vannet som traff berget på en spesiell måte.

Hytta vår i Briksdalen

Briksdalsbreen er mye mindre enn siste gang vi var der, kanskje 15 år siden. Da lå den helt nede i vannet, nå ligger den et stykke opp fra vannet, og minker stadig.

Briksdalsbreen

Selve Briksdalen er også vakker, med massive fjell rundt.

Briksdalen

Fra brevannet renner det en elv med isvann, det viser hvor smeltevannet fra breen ender.

Smeltevann fra Briksdalsbreen

Det var faktisk et par troll som stilte seg opp også. Jeg tror nok de regnet med å få noe cash fra turistene, men vi hadde dessverre ikke noe med oss, og tok derfor ikke spesielt mye bilder der.

Trollene i Briksdalen

Kleivafossen på veien ned fra breen er et mektig syn, der alle blir våte når de skal forbi. Vi kjørte opp og gikk ned igjen. Vi ble dusjet grundig.

Kleivafossen til fots

Under brua var det masse bulder og vannsprøyt.

Bulder og vannsprøyt

Etter turen ned fra breen var det deilig å sitte på hytta og se solnedgangen over Briksdalsbreen.

Solnedgang over Briksdalsbreen

Ved starten av Oldevatnet ligger det en fin gammel bygning som har godt utsyn til selve breen.

Fra Oldevatnet mot Briksdalsbreen

Oldevatnet var grønt og klart og vakkert.

Oldevatnet

Oldevatnet fortjener flere bilder

Oldevatnet

Etter to netter dro vi derifra. Vi skulle til Hotell Walaker på Solvor. Vi kjørte da gjennom Votedalen, der det var deilig å lunsje.

Votedalen

Vi stoppet ved Bøyasetra for å ta en till på Bøyabreen også. Den er heller ikke så stor lenger.

Bøyabreen og Bøyasetra

Derifra dro vi til Veitastrondi, inn til Tungestøylen. Der var veiene lange, smale og svingete, selv etter sognestandard. Veien inn føltes veldig lang, men det var flott når vi kom inn i selve Veitastrondi. Inn i enden ved Tungestøylen var der ytterligere en bre, Austerdalsbreen.

Selv langt inne i fjellheimen er det behov for en skikkelig utedass, for å hindre at alt bare spres rundt i terrenget.

Utedass ved Tungestøylen

Derfra dro vi til Solvor og overnattet på det gamle, ærverdige og vakre Walaker Hotell. Solvor ser ut som en liten sørlandsby, med trange gater, hvite hus og mye blomster.

Walaker hotell, Solvor

Dette er det eldste hotellet i landet som fremdeles er i bruk. Stuene er vakre og innbyr til ro og fred.

Gamle og ærverdige stuer.

Hagen utenfor er praktfull, og når været var som det var, nydelig og varmt sommervær, kunne vi bruke hagen mye.

Hagen på Walaker Hotell

Fra Solvor dro vi dagen etter til Sognefjellshytta, igjen i utrolig vær. Betjeningen kaller det en magisk sommer, med så lange sammenhengende perioder med varmt og tørt vær. Terrenget var knusktørt. Vi gikk en fin tur inn mot Smørstadbreen.

Smørstadbreen

Herfra kan man gå både til Fanaråken og til andre turisthytter. Igjen nydelige forhold i fjellet.

Tur til Fanaråken?

Sognefjellshytta har et spenstig design mellom de ulike bygningskroppene, med stort atrium bygget kun i laminert tre, med grusgulv. Flott sted å sitte etter turen og slappe av.

Spenstig design

Etter en flott middag opplevde vi en fin solnedgang, og en liten tur rundt Fantevatnet, der Sognefjellshytta ligger i bakgrunnen.

Sognefjellshytta

De siste solstrålene over Fantevatnet, med utsyn til Fanaråken, var en utrolig flott opplevelse.

Fanaråken bak Fantevatnet

Dagen etter kjørte vi helt hjem, med et stopp på Lom for å stå i kø på bakeren der. Det var det verdt, med en saftig og god kanelbolle.

Vi planla å dra til Vengedalen dagen etter, etter å ha overnattet hjemme, men da lå slyene lavt ned i fjellet, så det var ingen vits i det. Vi hentet derfor Trym en dag før planen, og slappet av på søndagen.

En flott tur i spesielt nydelig vær. Strategien med å være lenger på færre steder lykkes godt denne gangen. Nå tror vi nok imidlertid at dette området er «brukt opp» for en stund, så neste sommer nærmer vi oss kanskje Hardangervidda?

2018 60-års dag på Dovrefjell

Å fylle 60 år med feiring på Dovrefjell sammen med barn og barnebarn var en flott opplevelse. Vi hadde nydelig vær i en langhelg, og fikk vist dem hva som er vårt drømmested som vi kommer til igjen og igjen.

De var med oss på turer, selv om de ikke alltid gikk selv.

Ikke alle går selv, Mia utnytter Frederik?

Når de minste er med, så må turen måles i opplevelser, ikke meter. Underveis kan det være at det frister mer med en pause i mosen enn å gå mot et mål. Det er lov.

Pause i mosen

Å lete etter små saker er også interessant for dem som er nærmere bakken enn vi vanligvis er. En fin bomullsdott må sjekkes ut.

Bomull er ok

Selv mor så ut til å slappe godt av, kunne faktisk spise en is i fred. Vår kjære, søte datter så ut til å kose seg.

Søt jente spiser god is

På Dovre må man alltid være oppmerksom på moskus. Sammen med barnebarna fant vi en moskus som manglet.

Hvor er moskusen?

Etter litt leting fant vi faktisk moskusen, men den var veldig tynn og ganske tålmodig.

Fant moskusen, den var helt rolig og avslappet.

Noen av barna er sprekere enn andre, eller kanskje bare større og litt sterkere? Uansett, Benjamin lå først i løypa hele tiden, tøff gutt.

Benjamin først i løypa

Ikke alle gikk hele veien her heller. Spreke Thomas bærer minstemann, som er propell når han kan leke, men ikke alltid like propell når han må gå.

Noen slipper å gå her også.

Målet for denne turen var Viewpoint Snøhetta, med sine vakre former i en karrig natur. Det nådde vi, barna fikk flotte premier for at de ble med helt opp. Det hadde selvsagt masse energi når vi var fremme ved målet.

Premiering ved Viewpoint Snøhetta

Å få barna til å posere er ikke enkelt, heller ikke alltid like vellykket. Det gjelder å finne dem når de naturlig finner fine posisjoner, som her i et flott fjellmiljø.

Ine i fjellmiljø

Å skape gode bånd mellom far og sønn kan gjøres ved å dele små og store opplevelser. Små mysterier i naturen er et godt utgangspunkt for det. Det gjelder da å ta seg god tid til å dele hva som er interessant.

Far og sønn-øyeblikk

Selv om det var nedoverbakker når vi skulle hjem, så var det stas å slippe å gå. Frederik og Monica hadde heldigvis med sykkelvogn som kunne trilles som en vogn. Uten den hadde vi hverken kommet opp eller ned.

Fri transport, både opp og ned?

Etter turen måtte det is til, på verandaen på Furuhaugli.

Is må til i varmen

Litt overskuddsenergi må brukes opp på lekeplassen.

Jonathan er ivrig klatrer

Alle hadde lyst til å bevege seg da.

Mia med tøffe solbriller

Sklien skulle prøves igjen og igjen.

Sklien måtte prøves mange ganger.

Bursdagen avsluttes med en siste tur på åsen over der vi bodde. Barna så ut til å ha det flott fremdeles.

Premiering for god innsats igjen.

Det var en kjempefin feiring, med nydelig vær hele tiden. Fint turvær, og varmt nok til å sitte ute om kvelden og prate lenge, til et godt glass vin.

På Dombås fant vi et troll som måtte undersøkes.

Et snilt troll

En veldig bra bursdag.

2018 Sommertur på Dovrefjell

Jeg er veldig glad i Dovrefjell, men er her vanligvis om høsten. Høsten er årets vakreste tid, synes jeg, men sommeren er også interessant. Å gå ut tidlig morgen i solskinnet (Det er alltid solskinn når det drømmes) og høre fuglekvitter, se det intens grønne i bladverket på trærne og generelt inneha vårstemning er noe jeg ønsker alle kunne oppleve.

Alltid solskinn i drømmene

Fruen og jeg fikk en slik tur nå, i starten av juni, der vi fikk utnytte fjellets flotte egenskap, for min del, at det er lange og slakke formasjoner der man kan enkelt gå uten å få problemer.

Planlegger dagens tur til Mehøi

En plass som er veldig fin, er Mehøi, en fjelltopp like i nærheten av Furuhaugli. Det ligger fristende i synsranden når vi går morgenlufteturen vår. Den ligger i nærheten av den flotte Pilgrimsleden som leder til Nidaros.

Pilgrimsleden

I år ville vi gjerne komme oss dit. Vi hadde god tid, og kunne ta det i et tempo som passet meg, sakte og ofte stopp, men det gikk til slutt.

Måtte studere detaljer underveis

Premien er flott utsyn og glede over å ha nådd et mål, selv om kostnaden vil vise seg senere.

Trym titter på markeringen av Mehøi-toppen

Turen var god, og selv Trym ble sliten til slutt. Når vi kom til hytta igje sluknet han fullstendig. Han er i like god form som oss.

Trym sliten etter tur som varte lenge

Et annet sted vi bruker å besøke er Nysetra, med sine gamle seterhus, og lange slakke omgivelser.

Nysetra ligger fint til på Dovre

På veien hit så vi faktisk et tranepar, vi var forsiktig og holdt oss langt unna, da dette er midt i hekketiden, og de er sårbare for forstyrrelse.

Tranepar har funnet bolig for sommeren.

Det jaktes reinsdyr her i jakttiden. Det viser enkelte hyttetrofeer også.

Reinsdyrskalper

Vi liker også å besøke Viewpoint Snøhetta. Der kan vi nyte et spesielt og vakker byggverk, og om vi er heldig, se moskus på avstand.

Viewpoint Snøhetta

Jeg er «alltid» på jakt etter mogop, en blomst som symboliserer høyfjellet for meg. I år var vi imidlertid for sent ute, den intense maivarmen gjorde at de var avblomstret allerede i starten av juni. Måtte likevel ta det med.

Mogop avblomstret allerede i starten av juni

Selv om mogopen var avblomstret var det andre blomster som overlever i det karrige fjellmiljøet, det er imponerende.

Nøysom blomst overlever på det karrige fjellet.

En markering ved en rasteplass, innviet av kongen vår, gir flott fokus på Snøhetta.

Snøhetta i fokus

Alt i alt en flott opplevelse denne gangen også.

2018 Påsketur til Hakallegarden

Det var visst plutselig ett år siden forrige innlegg, det ser ut til å være påsketuren fra i fjor :-).

Denne påsken viser Sunnmøre seg fra sin beste side, med skyfri himmel, melis på toppene og kald og fin luft.

Melis på toppene, blå himmel og blått hav

Turen gikk til Hakallegarden, på Søre Sunnmøre, der barna får omgås gårdsdyr i fri dressur.

Lama var blant de som møtte oss

Når farmor / mormor kom så barna henne med en gang og kom løpende.

Kommer løpende når de ser mormor/ farmor

Det var også masse aktivitetsmuligheter for barne, klatring, dissing, graving, masing og spising. Stort sett føk barna i alle retninger hele tiden.

Benjamin behersker all slags klatring.

Benjamin på toppen av verden

Ine koser seg med å disse

Ine disser

På gården går det mange dyr fritt omkring. Noen er mer sjarmerende enn andre. Bamse Brita har øyne man kan drukne i, og hun klarer nok å sjarmere til seg ting hun ikke burde hatt også.

Sjarmerende Bamse Brita

Alle barnebarna ville ha rideturer. Kjempestas for barne, men jeg innser at livet som hest må være ytterst kjedelig. En liten sløyfe gåes med stor sindighet med alle slags barn på ryggen, alle stolte, noen litt bekymret, men alle glade.

Benjamin riider også.
Jonathan koser seg
Mia nyter rideturen
Ine har det fint på hesteryggen

Det er viktig at alle får noe å gjøre på en slik dag, så fedrene fikk utføre sin favorittaktivitet.

Favorittsyssel?

Mødrene fikk også sitt.

Litt å spise også

En gammel gråtass gjorde lykke, ved å laste opp masse barn og noen foreldre på hengeren, og så ta turen rundt på gården, se flere dyr, og mate noen av dem.

All vil være med
Benjamin klar til Gråtass-tur

Bamse Brita fant noe godt blant maten som skulle deles ut til dyra, ikke lett å følge en fast diett her nei.

Bamse Brita fant noe godt

Geitene var interessert i det meste, så skal man ha noe for seg selv så må det passe på hele tiden.

Begge vil ha Juice

Et godt, gammeldags yrke ble også vist fram i praktisk arbeid. En hovslager jobbet på hestene der. Ryggen kan nok ikke klare slikt arbeid en hel moderne yrkeskarriere.

Hovslager i arbeid

Hakallegarden ligger flott til på Hakallestranda, ytterst ved kysten på Søre Sunnmøre.

Hakallagarden

Etter gården gikk turen til Slagnes, der tante Sølvi og onkel Tor vartet opp med masse pizza stekt i egen steinovn. Der var vi så lenge at de ikke fikk middagsluren sin, og vi kom hjem litt etter sengetid.

En nydelig påskedag.