Corpus Hippocratium er tittelen boken er kjent som i tidlige tider.

Hippokrates, 460-377 f. kr fra Kos, er også i dag oppfattet som, blant både legfolk og medisinere, «legekunstens far». Det var derfor med stor interesse jeg begynte lesningen av denne boken.

Jeg er ikke medisiner, tvert i mot, kan kanskje enkelte ganger være hypokonder, men har interesse av å se på informasjon om personer som har hatt så stor innflytelse på vår verden at de fremdeles er kjent og benyttet etter nesten 2.500 år.

«Livet er kort, kunsten er lang.» At legekunsten overlever den enkeltes død – både pasientens og legens – er faktisk uttrykk for en helt ny innsikt i vitenskapenes uendelige korrigerbarhet, som først dukket opp i medisinsk sammenheng.

Boken starter med en rekke sykdomsbeskrivelser og tiltak, og inneholder mange «case-studier», til glede for andre medisinere og behandlere.

Hippokrates var den som «først oppfant» medisinen som eget fag, ved å skille den ut fra filosofien.

I Iliaden av Homer heter det at en lege er mer verdt enn mange andre menn. Det var bokstavelig ment. Med en dyktig lege kunne man spare mange krigeres liv. Med lege menes her først og fremst feltkirurgen.

Skillet mellom sår og indre plager tilsvarte langt på vei skillet mellom helbredelige og uhelbredelige sykdommer. Kroniske plager var skambelagt.

Sårbehandlingen var et håndverk, men behandlingen av de skjulte sykdomsforløp skulle snart utvikle seg til en vitenskap. Platon syntes at legene skulle holde seg til sårbehandling; behandling av indre sykdommer betydde innblanding i et moralsk bytteforhold som burde være en sak mellom pasienten og gudene.

Den fremste normen for legens profesjonelle fremferd var å hjelpe, eller i alle fall «ikke skade» pasientene.

«Legen må for sin verdighets skyld se frisk ut og være så velbygd som det er naturlig for ham. Han må være ren og lukte godt. Han må være rettskaffen i enhver sosial sammenheng.» I og med at det var vanskelig å behandle indre sykdommer anså Hippokrates det som svært viktig å opptre med verdighet og ære.

Det finnes ingen enighet om hvem Hippokrates egentlig var eller om hvilke skrifter som eventuelt stammer fra hans hånd. Han var imidlertid så toneangivende at mange medisinske skrifter ble bundet opp mot hans navn.

Det mest kjente fra Hippokrates er hans Den Hippokratiske ed:

«Jeg sverger ved legeguden Apollon, ved Asklepios, Hygieia, Panakeia og alle guder og gudinner, og tar dem til vitner på at jeg skal overholde denne eden og kontrakten etter egen evne og vurdering.

Jeg skal ære ham som lærte meg denne kunsten som mine egne foreldre, gi ham del i mine midler og hjelpe ham når han trenger det. Jeg skal regne hans avkom som mine egne brødre og lære dem denne kunsten hvis de ønsker å lære den, uten betaling og kontrakt.

Jeg skal gi mine egne sønner, min lærers sønner og de elever som har underskrevet kontrakten og sverget i tråd med skikken blant leger, del i forskriftene, forelesningene og resten av undervisningen, men ingen andre.

Jeg skal bruke diett til de sykes beste etter egen evne og vurdering og avstå fra å skade eller gjøre urett. Jeg skal ikke gi noe dødelig legemiddel til noen eller gi råd om slikt. På samme måte skal jeg ikke gi noen kvinne fosterfordrivende midler for å fremkalle abort.

Jeg skal leve og utøve min kunst rent og fromt. Jeg skal ikke operere, ikke en gang dem som lider av stein, men overlate det til dem som utfører slike handlinger. I de hus jeg kommer, skal jeg komme til de sykes beste, og enhver bevist urett eller skade skal ligge meg fjernt, og særlig seksuelt samvær med med mann eller kvinne, fri eller slave.

Det jeg måtte se eller høre under behandlingen eller også utenfor behandlingen ute blant folk, som ikke bør bringes videre, skal jeg tie om og regne som hellige hemmeligheter.

Hvis jeg overholder denne eden og ikke bryter den, la meg bli æret for min livsførsel og min kunst av alle mennesker for alltid. Men hvis jeg bryter eden og sverger falskt, la det motsatte skje.»

Dette er meget sentrale deler av lege-etikken den dag i dag! Formulert for 2500 år siden.

Det utypiske ved forbud mot selvmord og abort på den tiden i forhold til det som var løpende moral i den greske og romerske verden, peker mot et begrenset, religiøst miljø. Både Platon og Aristoteles anbefaler abort som et befolkningsregulerende middel.

Grekerne mente at omsorg for kropp og sjel skulle balanseres. Dette er også sentralt i de dietter Hippokrates forordner, der sykdom og diett skal tilpasse hverandre, og at pasienten har tid og økonomi til å bruke mye tid på diett og trening.

På denne tiden var man opptatt av varme og tørre omgivelser, som sommer, og kalde og våte, som vinter. Disse skal behandles ulikt diettmessig.

Kroppen besto på den tiden av fire væsker, som måtte være i balanse: blod, gul og svart galle og slim. Sykdommer kunne spores til ubalanse i disse væskene, og dietter skulle behandle denne ubalansen, ved å tilføre spesiell næring eller føre til oppkast eller avføring.

Kroppen skulle hele seg selv, ved å tilføre det som mangler, og fjerne det som ikke skal være der, i hovedsak ved dietter.

Det er verdt å merke seg at i boken er det avsatt et helt kapittel om hodeskader, der trepanering, eller åpning av hodeskallen, er sentral i behandlingen. Dette skiller seg kraftig ut fra den rene diettbaserte behandlingen.

Boken omtaler et stort antall «cases», der sykdomshistorier beskrives i detalj. Kunne trolig brukes som hjelpemiddel av legen i hans arbeid.

Legens første oppgave var å si sin mening om hvordan plagene ville ende, snarere enn å gi sykdommene navn. Man kan ikke gjøre alle syke friske, men man kan styrke motet hos dem som overhodet har utsikter til å bli friske.

Det er ikke sykdommen, eller det syke organ, men pasienten som helhet som manipuleres. Den hippokratiske medisin kjenner ikke noe skarpt skille mellom fysiske og psykiske lidelser.

Fellestrekk ved avhandlingen i denne skriftsamlingen var kravet om grundige undersøkelser. Man kunne ikke underslå det empiriske element i utvikling av forståelse og behandling.

På den tiden opererte man med begrepet «hellig sykdom», der det var kun Gud som styrte en eventuell overlevelse. Dette var bra for presteskapet, som brukte dette for å få inntjening på magiske formler og bønner, uten å måtte ta ansvar for resultatet.

Hippokrates mente at det ikke fantes slike sykdommer. Alle sykdommer hadde en natur og årsak.

Jeg er glad jeg lever i vår tid, det var ikke mange sykdommer som kunne behandles, tenk på vår omfattende medisinske hverdag og hvor mye som brukes til helsestellet vårt.

Boken er interessant for meg, bortsett fra de mange case-studier, da de baserer seg på en forståelse av menneskekroppen som ikke er den samme som i dag. Jeg er interessert i tanker som viser seg levedyktige over flere tusenår.

Anbefales.

 

Dette er ord vi stadig hører i media, både i frykt-kontekster i forbindelse med terrorhandlinger, og i rapporter fra muslimske land og regioner.

Det skilles forresten mellom muslimske land, som styres av folk som er muslimer, og islamske land, som styres etter islams lover, Sharia.

Tyrkia er et eksempel på det første, selv om endringer skjer der.

Iran er et eksempel på det siste.

Islamisme

Islamisme er en politisk ideologi som har som mål at samfunnet skal styres i henhold til islam. Islamister ønsker at islam ikke bare skal være en religion som skal tros og praktiseres av muslimer, men også et politisk system og et lovverk (Sharia) som tilhengerne mener bør innføres.

Jeg vil her kun vurdere det som gjelder Radikal Islamisme. Religionen Islam er ikke det samme som politisk islam, og majoriteten av muslimer praktiserer heller ikke radikal islam.

Det verden frykter i dag er radikal islamisme, som er en puritansk og militant tolkning av Koranen og utvalgte Hadither (leveregler) som passer godt til oppfatning av enkle og oversiktlige liv og strenge straffer for avvik. Islamisme krever en snever og streng stat som lever etter (deres) Sharia.

Radikal islamisme tiltrekker seg en del søkende ungdom, men også mange småkriminelle, med sine enkle og tydelige svar på tidens problemer, samtidig som jihad renser en for alle synder og lover en stor framtid, eventuelt en martyrdød med 72 jomfruer i paradis.

En hadith sier: Den som blir drept mens han forsvarer sin eiendom er en martyr, den som blir drept når han forsvarer sitt liv er en martyr, den som blir drept mens han forsvarer sin religion er en martyr og den som blir drept når han forsvarer sin familie er en martyr.

Radikale islamister lever etter «Politisk makt er islams natur, for hvis Koranen gir en lov, forutsettes det også en stat som kan håndheve loven.»

Politisk islam har sine røtter i sunni-slam. I Shia-islam er styresettet basert på at det er de rettslærde, ulama, som er alfa og omega i styresettet, med en imam som religiøst overhode og ulama som bestemmende enhet. På denne måten blir det skapt et hierarkisk styresett der statens interesser kan veie like mye som de religiøse interesser, mens religiøse handlinger i enkelte tilfeller kan tilpasses statens behov.

Målet i radikal islam er det forenede umma, det altomsluttende fellesskap. Et samlet islam i et nytt tusenårsrike. Det eneste de ulike grupperinger er enig om er at sharia skal herske. Hvilken sharia-forståelse, og hvilket system forøvrig, går man raskt over.

Å kjempe er viktigere enn kunnskap. Hvis man for å drepe de vantro, også dreper deres kvinner og barn, er det av underordnet betydning.

Det viktigste blir:  De vet hva Gud ønsker, og forvalter den sannheten med ord og handlinger.

Det kan tolkes som et forsøk på å gjenskape en slags gyllenfortid, den egentlige, sanne tid, profetens tid. Paradokset er at det ikke engang var slik den gang.

Ideologisk betraktet viser politisert islam i denne forstand fellestrekk med for eksempel ekstremvarianter av revolusjonær marxisme.

En interessant hadith sier: Hvis to muslimer møtes sverd mot sverd så er de begge i ilden.

Dette hensyntas IKKE av de radikale islamistene, deres terror dreper flere muslimer enn vantro. De benytter seg der av en gammel jesuittholdning: hensikten helliger middelet. Dreper man troende vil Gud skille dem ut og gi dem paradis ved oppstandelsen.

Det finnes også hadither som sier at man ved å hjelpe de som utfører jihad selv kan få de samme religiøse fordelene.

En hadith sier: Den som utstyrer noen til å gå ut i kamp for Guds skyld, vil få dette godskrevet som han selv deltok i kampene. Den som sørger for familien til en som har gått ut i kamp, vil få godskrevet som han selv deltok i kampene.

Disse holdninger skaper stor tilsig av våpen, forsyninger og penger slik at kampene kan fortsette.

Koranen gir lite råd til hvordan organisere en islamsk stat, men tanker og tolkninger av hadither gir noen retningslinjer, så som bruk av shura, rådgivning fra gruppe av lærde.

Sharia

En islamsk stat er en stat som baserer sine lover på Koranen og hadither og styres etter Sharia. Sharia er imidlertid ikke en veldefinert enhet, det er ulik vektlegging av hvilke hadither som skal være viktige, om det er noe som er tolkbart og om det er gudegitt.

Ordet Sharia betyr «vei», og utlegges som «veien som fører til frelse». Loven behandler i prinsippet alt, fra strafferett og arverett til påkledning og gode manerer. At det dreier seg om en religiøs lov innebærer at den blir sett på som en del av åpenbaringen. Gud selv er lovgiveren. Mennesker kan ikke GI lover, bare tolke og anvende de lovene som alt er gitt. Loven er «Guds røst», aldri «folkets røst».

Sharia hviler på tolkninger av Koranen og Hadith. Hadith er samlinger av adferd og sitater fra Muhammeds liv, der de enkelte innslag vurderes etter «hvor sanne» de er, ved at de viser hvordan de spores tilbake til kilden. Det finnes flere samlinger av Hadither, hvor de i noen tilfeller motsier hverandre, i andre hvor de har forskjellig fokus og detaljeringsgrad.

En kuriøs hadith sier: Tannbørsting rengjør munnen og gleder herren.

En interessant hadith sier: Den som sikrer det som er mellom kjevene og det som er mellom bena har sikret seg paradis.

En spesiell hadith for oss som liker hunder og katter: Guds sendebud godkjenner ikke inntekten fra salg av en hund, fortjenesten til en hore og godtgjørelsen til en sannsiger.

En annen: Den som holder hund , minsker hver dag sin gjerning med ett mål, med mindre det er en vakthund eller gjeterhund.

Gjennom historien har Sharia stått sterkest når det gjelder familie og arverett, og svakest når det gjelder skatterett, kontraktrett, strafferett og krigens lover. Det kan nok skyldes at slike saker ikke i altfor høy grad kom på tvers av hva politisk myndigheter til enhver tid fant hensiktsmessig for landets styre og økonomiske politikk.

Hudud-straffene er gitt i Koranen og er Guds grense, der straffen er fastsatt i Koranen og hvor lovbrudd regnes som en krenkelse av Gud selv. Fordi straffene er angitt i Koranen blir de ansett som absolutte og uforanderlige. Det som innbefattes av Hudud-straffer er: Tyveri, Landeveisrøveri og opprør, Utukt og frafall av Islam. Straffer her er pisking, håndavhugging og steining.

Islam har et godt forhold til «Bokens folk», som i utgangspunktet er jøder og kristne, som sikrer en mulig sameksistens dersom enkelte forbehold følges: Bokens folk vil komme til deg. Oppfordre dem til å bevitne at det ikke finnes noen annen guddom utenom Gud, og at jeg er Guds sendebud. Hvis de etterkommer dette, lær dem at Gud har pålagt dem fem tidebønner i døgnet. Hvis de etterkommer dette, lær dem at Gud har pålagt dem skatt, som skal tas fra de rike og gis til de fattige. Hvis de etterkommer dette, hold dere unna de mest verdifulle sakene de har.

En regel som har skapt mye frustrasjon og redsel i Vesten er den at «Den som spotter eller krenker Gud, en av hans profeter eller en av hans engler har begått blasfemi.

Spott av profeten har alltid vært strengt straffet. En islamsk jurist (Malik-skolen) skriver «Spotteren skal henrettes umiddelbart, anger aksepteres ikke». Dette førte blant annet til angrepet på Charlie Hebdo i Paris.

Denne regelen er fremmed for oss i det sekulariserte Vesten, som ikke er vant til at det ikke er mulig å håndtere autoriteter med noe annet enn ærefrykt og dyp respekt.

En hadith sier: Guds sendebud kom tilbake fra en reise, og jeg hadde dekket en platting foran rommet mitt med et tynt forheng som hadde figurer. Da Guds sendebud så det, rev han det opp mens ansiktet hans endre farge, og han sa: Aisha, de som får sterkest straff hos Gud på dommedag er de som etterligner Guds skapelse.

Denne regelen gjør at det ikke finnes en tradisjon for å avbilde mennesker eller dyr i blant sunnier, men shiaer ser ikke dette som et problem, og tillater bilder av både dyr og mennesker.

Sunni-moskeer er dekorert med flotte mønster og farger, men ingen bilder av levende vesener.

Denne holdningen ligger også bak fanatismen som ødelegger historisk arv, som Buddha statuene i Afghanistan, og statuer fra oldtidsbyen Palmyra.

Rettstradisjonen og rettsvitenskapen har stanset i sin utvikling fordi de muslimske samfunnene av historiske grunner stagnerte. Forsøk på tolkning / endring av enkelte hadither og ikke minst av lover / straffer gitt i Koranen blir sett på som blasfemiske handlinger og kan bli straffet svært strengt. Dette begrenser «endringsviljen».

En hadith sier: Den som har tilført religionen noe nytt som ikke er en del av den, har vendt seg fra religionen. Dette er alvorlig, for straffen for å ha vendt seg fra religionen er døden.

Kvinnesyn

Koranen ga kvinner flere rettigheter enn det som var vanlig på den tiden og i den regionen. Spesielt gjelder dette rettigheter ved arv, ved at de tillates å arve, selv om det kun er halvparten av hva en mann vil arve. I noen tolkninger kan ikke en kvinne arve eiendom, noe som blant annet førte til store problemer i Iran-Irak krigen, der mange enker på Iransk side ikke bare mistet mannen sin, men ble også kastet ut av hus og hjem.

Disse tolkningene er nå ikke i takt med tiden og spesielt Vestens kvinnesyn, men Koranens og Islams syn på endringer gjør at dette ikke kan endres før nye tolkninger kan gjøres.

En interessant hadith sier: En mann blir ikke spurt hvorfor han slo sin kone.

En annen hadith: Tukt dem, men ikke voldsomt. Hvis de adlyder så undertrykk dem ikke.

En annen sier: Hvis en mann kaller sin kone til sin seng, men hun ikke vil komme, og han tilbringer natten i sinne, da forbanner englene henne til hun våkner om morgenen,

En hadith sier: Enhver kvinne som dør mens mannn hennes er tilfreds med henne, vil komme til paradis.

En hadith sier: Silkeklær og gull er forbudt for mennen i mitt folk og tillatt for kvinnene.

Dette er bra for kvinner, men gjør at hip hop-miljøet og fotball-miljøet må ha vanskeligheter med denne religionen.

En hadith sier: Det er ikke tillatt for en kvinne som tror på Gud og den ytterste dag å reise en strekning  som overskrider en dag og en natt uten i følge med et mannlig medlem av slekten.

En annen sier: Ikke la en man være alene sammen med en kvinne uten en mannlig slektning til stede.

Hellig krig – Jihad

Jihad kan best gjengis med «anstrengelse på Guds vei».

Koranen oppfordrer til fredelig innsats for islams sak like meget som til væpnet oppgjør med de vantro. Begge deler kalles Jihad.

Koranen inneholder det såkalte «sverdverset (9,5: Men, når de fredlyste månedene er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, – pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt)» som er det eneste som oppfordrer til voldelig handling mot vantro, men gir samtidig klare advarsler mot angrepskrig (2,186: Kjemp for Guds sak mot dem som kjemper mot dere, men angrip ikke! Gud elsker visselig ikke dem som angriper). Profeten formulerer et klart forbud: Drep ikke barn! Dette blir det syndet grovt mot i selvmordsbombeaksjoner.

I en berømt og ofte sitert hadith sier profeten at det finnes to former for krig: «den store jihad», som er menneskets indre kamp mot sine onde tilbøyeligheter, og «den lille jihad», som innebærer væpnet kamp eller krigføring.

Sunni-islamske lovskoler definerte «hellig krig» som en samfunnsplikt. Jihads mål var i første rekke å beskytte det islamske samfunnets grenser, å forsvare troen og hindre strid og splittelse innad.

En lovgyldig Jihad kan bare avsluttes på to måter: begge er like ønskelige: ved seier eller martyriet.

Shia-muslimer

Shia-muslimer finnes over hele verden, men det dominerende flertall finnes i Iran.

Det er en dyp splittelse mellom Sunni- og Shia-muslimer, så dyp at de for eksempel i Syria legger like mye energi på å angripe hverandre som på å angripe den ytre fienden.

Splittelsen startet tidlig, allerede ved valg av de første kalifer. Sunni-muslimer valgte Muhammeds venn Abu Bakr som første Kalif, og Uthman som andre kalif, for deretter å velge Muhammeds svigersønn Ali som tredje kalif. Shia muslimer mener at Muhammed allerede i Koranen utpekte Ali som sin etterfølger, og at Kalifer etter dette skulle være etterkommere etter Muhammed (Husets folk).

Splittelsene som oppsto under Alis kalifat har vart fram til i dag. Ali led både politisk og militært nederlag, og ved hans død tolker Shia-tradisjonen Alis død som et martyrium for rettferdighetens sak.

Shia-tradisjonen fremhever Alis hustru, Muhammeds datter, som den «aller reneste» og «den strålende». De fremhever henne som en av de «fjorten rene sjeler», det vil si de tolv imamene, Muhammed og Fatima.

Den tredje Imam, Husayn, nektet å avlegge troskapsed til kalifen som sunni-muslimene opererte med. Det førte til et opprør mot kalifen, Yazid, og et slag ved Karbala.

Der ble Husayn omringet uten tilgang til vann, og på Ashura-dagen kom den avgjørende kampen. Husayn og alle hans menn faller her, inklusive hans seks måneder gamle sønn. Karbala er en av Shia-islams største helligdommer. Denne hendelsen blir også i dag markert med store markeringer, hovedsaklig i Iran.

I Samarra i Irak ligger den ellevte imams moske med sine gullbelagte kupler. Under moskeen finnes en krypt med porten som kalles «okkultasjonens port». På dette stedet trådte den tolvte imam inn i «det skjulte», eller okkultasjonen, og her samles de troende den dag i dag for å be om hans snarlige tilbakekomst. Shia-tradisjonen har her en salgs «messiansk» forventning om at den tolvte imam, Mahdi, skal komme tilbake opprette er rettferdig rike og dommedag skal gjennomføres.

Shia-tradisjonen understreker at imamen viderefører Muhammed profetiske misjon. Den eneste forskjell er at imamen ikke bringer en ny åpenbaring eller legger til noe i den Koranen som allerede finnes.

Slike tanker avvises i sunni-islam, Islams budskap handler om menneskets direkte forhold til Gud, uten mellommenn.

En noe kuriøs ordning blant Shia-muslimer er at loven tillater tidsbegrensede ekteskap, noe som er forbudt i Sunni-islam. Denne ordningen legaliserer midlertidige samboerforhold, og kan i ytterste fall legalisere prostitusjon.

 

I disse tider da muslimer demoniseres og islam anses som menneskefiendtlig og udemokratisk må man nesten gå til kilden for å selv se hvor mye frykt man skal tillegge denne religionen som er en av de tre store fra Midt-østen.

Jeg har ingen pretensjoner om å gi en lærd tolkning av Koranen, bare noen ulærde erfaringer etter å ha lest Koranen selv.

Noe som skiller Koranen fra våre kristne hellige skrifter er at den allerede fra starten av er nedskrevet i et levende dagligtalespråk som ikke krever et presteskap for å kunne ta til seg og leve med.

En annen forskjell er at Koranen ble samlet til ett skrift svært tidlig etter hendelsene, stort sett ferdig 30 år etter profetens død, og har dermed større sikkerhet for «riktighet» og «kompletthet» siden samtidige kunne korrigere om det var feiloppfatninger.

Den største forskjellen mellom Koranen og våre hellige skrifter er at Koranen er direkte ord fra Gud, fra en bok som finnes hos Gud og som IKKE er åpen for tolkning / endring. Islam kritiserer kristne og jøder for å «forvanske» sine opprinnelige skrifter og dermed forandre innholdet i sin religion over tid. Koranen skal være den endelige skrift og profeten Muhammed den siste profet.

Koranen er MEGET tydelig på at det finnes kun EN Gud, noe som gjør kristendommen feilaktig som opererer med Guds sønn og den Hellige Ånd. I islam vedkjenner ikke Gud seg avkom. Marias jomfrufødsel er derimot en del av Koranens fortelling.

Koranen deler mange av jødedommens og kristendommens profeter, spesielt gjelder dette Abraham, som regnes som den første store patriark. Mange historier deles mellom Koranen og Det Gamle Testamentet, som for eksempel ødeleggelse av syndefulle byer (Sodoma og Gomorra), syndfloden (Noah), utreise fra Egypt (Moses).

Islam kan sameksistere med «bokens folk», der Det gamle testamentet, Toraen og Evangeliene er de tidligere hellige skrifter.

Islam skiller seg også fra ytterligere andre religioner ved at dommedag og tilhørende oppstandelse og «sortering» til evig frelse er en sentral del av troen.

Koranen viser til en fredelig religion, der straff i hovedsak hører Gud til, og at man skal være opptatt av å dyrke Gud og leve rett. Det er IKKE en krigens religion, kun et fåtall vers peker mot voldsbruk ut over straff for lovbrudd. Det såkalte Sverdverset (9:5) er det sentrale der det vises til brutal håndtering av vantro. Et flertall andre vers påpeker at vold mot spesielt andre troende er vederstyggelig og vil bli straffet i det hinsidige.

På samme måte som Det Gamle Testamentet inneholder Koranen en del lover med tilhørende (strenge) straffer, som har mye felles. Fremdeles gjelder det at disse lovene med tilhørende straffer er gudegitte og kan ikke forandres, i motsetning til oppfatningen av det som angis i Det Gamle Testamente.

Koranen inneholder ikke noe som tilsier at det kreves en islamsk stat med egne institusjoner, annet enn det som kreves for å respektere lovgivning og eventuelle leveregler som angitt i Hadith-samlinger (samling av sitat og adferd fra profeten selv).

Koranen inneholder heller ikke noe som tilsier at kvinner skal dekke seg til med Nikab eller Burka, som av mange anses som skremmende og skaper fremmedfrykt,

kun at hennes pryd skal dekkes til, uten at det spesifiseres hva hennes pryd er. Det tolkes av de fleste som hennes hår, som må tildekkes med Hijab.

Vi må der huske at det er ikke mer enn 50 år siden det var vanlig at kvinner i våre samfunn gikk med skaut, det er i dag en integrert del av mange bunader som signal på gifte kvinner.

Våre dagers kvinnelige kirkelige, nonner, dekker seg fremdeles til i vårt samfunn uten at det anses som truende.

Koranen har selv i dag en muntlig tradisjon, ved at hovedfokus på opplæring fremdeles er Koranskoler, der det fremdeles er et prisverdig mål å lære hele Koranen utenat.

Det som skiller islam fra våre sekulære levemåter er som tidligere nevnt at den er gitt direkte fra Gud og kan dermed ikke tilpasses til de tider og den adferd som til enhver tid måtte finnes. Lover kan ikke endres, heller ikke straffer. Sameksistens med andre styres også av de leveregler fra 600-tallet som er nedfelt i Koranen. Koranen var for eksempel «feministisk» ved at den ga kvinner bedre rettigheter ved for eksempel arv og skilsmisse enn det som var vanlig i samfunnet på den tiden. I dagens samfunn anses derimot de samme regler ikke spesielt «likestilte». Kristendommen har tilpasset seg over tid, spesielt gjennom reformasjonen som fjernet mange prestestyrte dogmer og gjorde religionen til en individuell opplevelse.

Islam KAN ikke gjennomgå en slik reformasjon uten at forutsetningen om at den er Guds Ord direkte kan oppmykes. Det gjør for eksempel at Koranen ikke kan ha gjennomgått kildekritikk og analyse på samme måte som evangeliene, heller ikke i dag.

Dette gjør at Koranens lover og straffer (Sharia) gjelder i dag i mange muslimske samfunn.

Det gudegitte er, i rekkefølge og viktighetsgrad, Koranen, Hadith (adferd og sitat fra profeten) og Sharia / loven.

Islam defineres av «de fem søyler» som må følges om man skal være en god muslim.

Islams fem søyler er de fem sentrale ritene innen islamsk trosutøvelse: trosbekjennelsen, bønnen, fasten, pilegrimsreisen og veldedigheten

Dette er faktisk et sitat fra Aristoteles. Uten å vite det siterer jeg av og til gamle tenkere :-). Et annet er at Godt begynt er halvt fullendt.

Jeg har skaffet meg en del klassikere, kan jo ikke lese krim hele tiden. Aristoteles sin etikk er en av disse klassikere, som ikke bare bør finnes i ethvert hjem, men som faktisk også bør leses.

Aristoteles mener, som mange andre, at middelveien ofte er den beste veien, unngå ekstremer av enhver form. De som er ved ytterpunktene driver dem som er i midten over mot den andre ytterlighet. Denne polarisering ser vi blant annet i dag i situasjonen med politisk islam i dag.

Det høyeste mål er lykke, som uheldigvis ikke kan måles før et helt livsløp er gjennomført. Korte gledesperioder kan man finne gjennom et helt liv, sammen med tilsvarende tyngre perioder, men totalsummen kan som sagt kun vurderes etter at livsløpet er ferdig. Ingen vil for eksempel kalles lykkelig etter et langt og godt liv dersom alderdommen blir ynkelig og uverdig.

Mye av stoffet er semantiske utgreiinger for begreper som visdom, klokskap, generøsitet, sannferdighet og så videre. Det er klart at Aristoteles gjerne klassifiserer og underklassifiserer og er glad i struktur.

Et utslag av at han lever i bystatens tid og at han er godt vant med og mener seg å tilhøre eliten, er at han mener at den verste styreform som kan finnes for en bystat er Demokrati. Det likestiller han med rent anarki. Politisk tenkning har heldigvis gått videre derifra.

I det videre er det en del kommentarer og utsagn fra Aristoteles etikk:

Aristoteles er opptatt av handling. Det er IKKE nyttig å bare ha gode anlegg eller holdninger uten at dette får manifestering i handlinger. Evner og talenter MÅ brukes for at du selv og andre skal ha glede av dem. Vi skal ikke rose holdninger og tanker, men de handlinger og resultater som kommer derifra.

Dyder kommer fra tilvenning, så det er av stor betydning at vi allerede fra ungdommen vennes til å gjøre slik eller slik, det betyr mye for fremtidige gode holdninger og handlinger.

Kun «frivillige» handlinger kan vurderes som gode eller dårlige. Her mener Aristoteles at for eksempel temperament eller begjær ikke unnskylder at handlinger er frivillige, dvs tankestyrte. Det samme gjelder selvpåført rus.

Aristoteles skiller igjen mellom ønsker og beslutninger, der det eneste rette er beslutninger som gjennomføres. Vi ønsker for eksempel å være friske, men beslutter hva vi spiser og hvor mye vi trener.

Det er større tegn på mot når man er fryktløs og uforstyrret i plutselige skremmende situasjoner enn i dem som er åpenbare på forhånd, siden dette skyldes ens karakterholdning mer enn forberedelser.

Unge mennesker kan nok bli matematikere og fysikere, men det synes ikke som et ungt menneske kan bli klokt. Grunnen til dette er at kun gjennom erfaring kan man lære om enkeltting og deres utfall.

Hva dyd angår er det heller ikke tilstrekkelig å besitte viten; man må forsøke både å besitte den og bruke den.

Folk flest retter seg snarere etter tvang enn etter fornuft, og etter straff snarere enn det edle.

Vennskap er viktig, og det finnes flere typer. Den vanlige er det som romerne senere kalte klienter, der en overordnet får støtte fra underordnede ved å gi dem gaver og fordeler. Gjenytelsens verdi bestemmes av mottageren. Denne verdien bør fastsettes til hva man vurderte den til før man mottok ytelsen, ikke etter at den er mottatt.

Les gjerne selv!

Jeg har alltid vært nysgjerrig på andre kulturer, uten dermed å ha vilje til å oppsøke dem, det er for slitsomt :-).

Den asiatiske kulturen er kanskje den jeg vet minst om, og som inneholder mest, spesielt den kinesiske kulturen.

De var først ute i verden med mange ting, som store byer, styresett, krigsteori, skrivekunst, filosofi og andre viktige hendelser. Jeg har lest om mongolenes periode i Kina, med Kublai Kahn,

og jeg har lest om Marco Polo og hans opplevelser.

Det som imidlertid må bli det sentrale verket å lese for å få en viss grunnleggende forståelse er «Konfutse – samtaler».

Konfutse er en tenker, filosof, lærer og embedsmann som levde for 2500 år siden. Boken er den mest sentrale verket i kinesisk idehistorie og filosofi. Det har vært basis for all embedsmannutdanning i nesten 2500 år, og ALLE makthavere var tvunget til å ha et forhold til hans lære.

Konfutse var selv ikke statsmann i lengre perioder, selv om det kan tenkes at han var det i noen kortere perioder. Han hadde nok litt problem med avveining mellom kompromisser for de styrende veid mot de ideelle fordringer til et filosofisk syn om hvordan ting bør være.

Han har også med både fingrer og mer i resten av den klassiske kinesiske litteraturen: «Vår og høst-krønike», «Odeboka», «Skriftene» og «Forandringene».

Han blir kalt «Lærer for 10.000 generasjoner», og hans etterkommere, nå den 80ende direkte etterkommer, kalles «seremonimester for den storfullkomne helgen og første lærer».

En svært sentral del av hans tanker og lære er stabilitet / harmoni og samspill i samfunnet, der respekten for eldre og styrende er nærmest absolutt.

Han kan anses som bakstreversk og reaksjonær når han idealiserer oldtiden og de tre mytiske helgenkongene Yao, Shun og  Yu. Han kan sammenlignes litt med dette synet med senator Cato, som levde på Cesars tid i Roma. Begge mente at ALT var bedre før, og spesielt hadde de styrende da dyder som ydmykhet, selvoppofring, godhet og plikttroskap.

Han har imidlertid også et meget sterkt syn på utdanning og sult etter kunnskap, uten hensyn til stand eller samfunnsplassering. Dette gjør at til og med marxistiske styresmakter benytter seg av ham.

«Bare de viseste vise og de dummeste dumme forandret seg ikke». Å oppsøke kunnskap i alle former, bortsett fra fysiske, var viktig for ham og hans lære. Han var en tidlig akademiker og hadde bare forakt tilovers for kroppslig arbeid.

Middelveien og harmoni er svært viktige dyder for Konfutse. Dette gjør at makthavere er glad i ham, de fjerner lyst til å være ekstrem / gjøre opprør og fremhever ønsket om å tilpasse seg til regler. Disse tingene holder undersåttene rolige og fornøyde.

Alle styrende må lete etter sitater fra denne boken for å rettferdiggjøre seg selv og sitt styresett overfor folket, siden det er sentralt i hans lære at de styrende har forpliktelser overfor folket, selv om det er svært viktig for ham å følge sedvane og styrendes ønsker / regler.

Han stiller også krav til herskere om at de må være aktive og oppsøkende overfor kunnskap og folket sitt. «En Herre som ønsker hjemmero har ikke det som skal til for å være Herre»

Interessant bok.

Flatøyboka, som nå utgis i flere bind over flere år, i en praktutgave med god trykk og flotte illustrasjoner er et verk som bør finnes i ethvert møblert hjem, sammen med Snorres Heimskringla.

Denne boka er etter Snorres Heimskringla det beste og mest komplette bokverket som finnes fra vikingtiden. Den er mer omfattende enn Snorres verk, har flere historier og mer om Island og Færøyene.

Flatøyboka er en av kronjuvelene i den norrøne sagakanon, men har i 600 år ligget nokså urørt og er nesten ukjent i Norge. Dette er første gang den er utgitt på norsk.

Flatøybok eller Flateybok er et av de viktigste, islandske manuskripter fra middelalderen. Bokas innhold har stor betydning for Norges historie. Den har navnet sitt fra det sted den ble oppbevart i to perioder, på øya Flatey i Breidafjord på Island.

Flatøybok (Codex Flateyensis) er en samling av en rekke norrøne fortellinger nedtegnet på 1390-tallet. Verket ble skapt etter Svartedauden, da det var tegn i tiden på at Norge var truet som nasjon. Bokas hovedsponsor, den islandske storbonden Jon Håkonarsson ønsket å overbringe rikets historie til opplæring av det unge norske kongsemnet Olav 4. Håkonsson. Jon ville videreformidle det han og de omkring ham trolig mente var de spesielle historiske og kulturelle forutsetninger for Island og Norge, og som kongemakten burde forankres i.

Verket kan betraktes som en lærdoms- og etikkgave til den kommende norske kongen.

Bind 2 handler i hovedsak om Olav Tryggvasons Saga.

I dag har vi et fenomen vi kaller IS, ISIL eller Daesh, som har som mål å skape en Islamsk stat etter de retningslinjer som ble satt på 600-tallet med de tanker om menneskerettigheter og individvern som fantes da.

Vi sjokkeres av deres voldelige syn på hvordan samfunnet skal drives framover, og deres svært strenge og voldelige syn på religion.

De tillater ikke vantro i sine regioner, de fjerner alt av gudebilder som ikke underbygger deres egen tro, de innfører strenge leveregler.

Vår heltekonge, Olav Tryggvason, er sentral i bind 2 av Flatøyboka. Han er en del av alles felles historie, og var sentral i kristningen av Norge. De fleste nordmenn kjenner til navnet.

Olav Tryggvason var svært bestemt på å gjøre om det norske samfunnet fra et samfunn basert på Åsatro og norrøne guder, til et samfunn basert på kristne verdier.

Han tålte ikke at noen i hans interessesfære hadde den gamle Åsatroen, og forlangte i landområde / tingområde etter landområde / tingområde at alle skulle gå over til den eneste og rette tro. Dette skjedde gjerne med våpenmakt, ved at han truet fysisk folk til å bli døpt, basert på egne væpnede styrker som var større enn tingfolkets. Dersom han ikke hadde styrkeovermakt ventet han til neste gang han hadde det.

Han ga valget om rett tro eller døden. Mange ble henrettet, enkelte på svært oppfinnsomme måter. Ingen fikk leve med den gamle troen.

Både grupper av mennesker og enkeltindivider ble truet til å bli døpt eller drept. Det var regelrett jakt på annerledestroende.

Det samme ser vi i IS sine områder. De kan imidlertid være noe mer fleksible enn vår gamle konge, islam tillater «bokens folk», det vil si kristne og jøder, å bo i landet mot å betale en ekstra skatt.

Gamle gudebilder, eller Hov, ble rasert. Det skulle ikke finnes noe som kunne minne om den gamle troen.

Gamle skikker måtte også endres, storkarer skulle ikke lenger «hauglegges», men begraves i kristen jord.

Dette kan vi kjenne igjen også ved det moderne IS, de ødelegger det vi andre ser på som verdensarv, men som de ser på som avgudsbilder. De har samme kompromissløse holdning som vår kjære viking.

Hvilken langsiktig effekt slike massedåper basert på frykt har er vel usikkert, om grunnen til frykten forsvinner. På gamlekongens tid forsvant presset etter at han forsvant i slaget ved Svolder. I det stille ble det da flere overganger til den gamle troen igjen.

Flatøyboka bind II beskriver også entydig og troverdig at Amerika, eller Vinland, ble oppdaget av europeere lenge før Columbus. Leiv Eriksson hadde en liten koloni som var befolket i flere år, men de klarte aldri å komme over uvennskapet med «skrælingene» og ga til slutt opp og det gikk i glemmeboka.

Flatøyboka bind 2 reiser et interessant og spennende spørsmål om endelikten til gamlekongen. Det finne ingen kilder som sier noe om at de fant kongens levninger etter slaget ved Svolder. Alle er enig i at han hoppet på sjøen fra Ormen Lange da det ikke var lenger håp om å redde seg. Han var da såret. I sagaen finnes det flere kilder som mener at han ble reddet og til slutt ble munk i Jerusalem.

Hvorfor forsøkte han ikke igjen å bli konge? Han var ikke kjent for å trekke seg i strid, noe han egentlig burde ha gjort ved Svolder forresten.

En interessant aspekt ved kristningen i denne perioden er den store troen på mirakler og en aktiv deltagende Gud. I mange tilfeller både kreves det og fortelles om direkte fysiske bidrag fra Gud.

En litt spesiell side av bokverket er at siden det skal være et dannelsegrunnlag for kommende konger, så vil det også i noen tilfeller bli litt kunstig kristendomspropaganda, som virker litt fremmed i den korthugde og direkte talemåte og handlingsmåte som ellers følger beskrivelser fra perioden.

Det er også interessant å se «æresbegrepet» fra den gangen, på hva som var «dugandes folk». Typisk var det fåmælte, bastante, handlingsorienterte, fysisk sterke og hårsåre mennesker som ble ansett som bra mennesker.

Religion har blitt benyttet av statsmakten på denne måten mange ganger. Det skyldes i mange tilfeller ikke av at de styrende er spesielt religiøse, men at de ser muligheten for at religion kan være et meget sterkt system for håndtering av mennesker.

Overgangen fra Åsatro til Kristendom var ikke bare en trossak. Det var også en økonomisk sak, ved at midler og ressurser som tidligere ble gitt til individuelle Hov, nå blir sentralisert i en kirkemakt, som over lang tid vakler fram og tilbake mellom statsmakt og kirke.

Det gir kontroll på verdier, skaper frykt for å avvike fra en gitt norm, får mennesker til å tåle mer nå i påvente av fremtidig glede i paradis, en god metode for styring av lettpåvirkelige personer til å gjøre ting de ellers ikke ville fundert på i sine villeste fantasier.

Religion er en trøst for mange mennesker. Det finnes et behov for å tro på noe utenfor seg selv. Alle grupper av mennesker, fra de mest primitive til de høyt avanserte har en forestilling om en verden utenfor dem selv.

Gleder meg til neste bind kommer.

 

 

 

 

 

 

Det kan være et tegn på at man nærmer seg støvets år at man blir mer og mer interessert i historie, men jeg har i mange år vært interessert i historie, både lokalhistorie og verdenshistorie.

Mange mister interesse for historie i et skoleverk der man skal pugge datoer og kongerekker, uten at man har et forhold til stoffet. Det er synd, for det finnes mange dramatiseringer av historie, som ikke nødvendigvis er helt korrekte, men som gir et ok tidsbilde, og som kan fenge flere unge mennesker ved å fortelle gode historier.

Det har etterhvert kommet historiebøker som sikter seg inn på individets historie, ikke kun generell samfunnsutvikling. Det er mye lettere å interessere seg for en slik historie, da kan man vurdere i forhold til seg selv, bli nysgjerrig og få lyst til å vite mer.

Det finnes også etterhvert mange historiske fortellinger, med ulik grad av lojalitet til den reelle historie, som med sine gode historier skaper innlevelse og vitebegjærlighet.

Historieinteresse kan pleies på flere måter. Jeg foretrekker øyeblikksopplevelsen og nysgjerrigheten. Den metoden baserer seg på den enklest mulige historieforståelse, der man opplever historie etterhvert som man beveger seg gjennom litteratur om en person / periode / tema, uten å fokusere på å huske detaljer som datoer og steder etterpå, men har fokus på opplevelse av den gode historie.

Jeg styres i stor grad av nysgjerrighet og vitebegjærlighet, og søker i de aller fleste tilfeller å finne flere kilder til samme historie, fra den «korrekte» historie til ulike fortellinger med samme tema. På den måten får man et mer komplett bilde enn ved kun å oppleve en versjon, som ofte er farget av et tema forfatteren vil fremheve, samtidig som det er flere muligheter for at konkrete fakta kan feste seg i en teflonhjerne som min.

Jeg er veldig glad i historier fra romertiden og tidligere. Jeg er glad når jeg finner bøker av Tacitus og Herodot og Homer,

som er tidlige kilder, men også bøker av forfattere som Steven Saylor

og Anthony Everitt, som er meget gode fortellere og formidlere og som er veldig lojale til korrekt historie.

Jeg liker også historier fra tidlig Egyptisk periode, spesielt bøkene av forfatter Christian Jacq.

Fra tiden før statsdannelser finnes det en dramatisering av skapelsen av de første større samfunn, i en serie av forfatteren Sam Barone.

En annen periode jeg er veldig glad i er Vikingtiden. Ethvert møblert hjem bør inneholde et eksemplar av klassikerne Snorres Kongesaga, Morkinskinna,

Flatøyboka og Håvamål. I tillegg finnes det flere bøker om enkeltpersoner som er betydelige for denne tiden, som Sverresoga og Håkon Håkonssons Saga. I tillegg finnes det mange mer eller mindre gode / korrekte fortellinger som foregår i denne tiden. De gamle vikinger hadde omtrent samme forhold til familie og ære som mange av dagens mer outrerte muslimske miljøer. Den gang var man avhengig av det, da det ikke fantes noen stat som kunne beskytte individet, men man var helt overlatt til den beskyttelse en familie kunne gi, i form av krigersk makt, men også i form av troverdighet og autoritet. Forfatteren Bernhard Cornwell har også en serie fra denne tiden.

En mellomperiode jeg også er glad i er asiatiske herjinger i Europa, både Attila og Djengis Kahn er svært interessante. Det finnes ikke så mye litteratur, men serien om Djengis Kahn fra Conn Iggulden er meget lesbar.

Igjen er det sånn at krigføringen Djengis Kahn førte mot sine fiender er mer brutal og inneholder større massenedslaktinger enn noe av det f.eks IS utfører i dag. Det er også interessant at en av Djengis Kahns etterfølgere, Kublai Kahn, er med på å starte den første dynastiske periode i Kina.

Nærmere min tid finner jeg det interessant å lese om første verdenskrig. Det var en tid da gammel og ny tid møtes, både i samfunnet og i krigsmaskineriet. Meningsløse nedslaktinger i endeløse slag i skyttergraver, adel som etterhvert ikke kan rettferdiggjøre å være den krigførende klasse lenger, redslene som oppstår i en slik total krig. Her er selvsagt klassikeren «Intet nytt fra Vestfronten» sentral.

Andre verdenskrig er selvsagt også på leselisten, men her i form av de gode og detaljrike bøkene av Antony Beevor,

samt biografier av menn som Erwin Rommel

og andre. Her er også boken «År null» interessant, som tar for seg tiden rett etter avslutningen av krigen.

I vår tid er jeg svært interessert i Nord Korea, som klarer å klore seg fast i en verden som er i forandring i et stort tempo, uten at det ser ut til å påvirke dynastiet Kims grep på landet.

I tillegg til dette må jeg også selvfølgelig lese biografier om kjente personer som Stalin, Hitler, Napoleon, Gorbachev, Mao og selvsagt Ceasar. Det er viktig da å lese flere biografier om hver enkelt, da de enkelte biografer tenderer til å fremhave spesielle sider.

All denne historielesning skyldes ren nysgjerrighet og vitebegjærlighet, og hadde ikke vært mulig dersom jeg hadde noe som helst slags press på å huske noe av det jeg har lest. Det er en stor fordel med å ha teflonhjerne, det er at man kan lese bøker flere ganger og ha stor glede av det hver gang.

Akkurat nå leser jeg Lasarus’ kvinner av Marina Stepnova, som en del av min nysgjerrighet mot hvordan det var å leve i Sovjetregimet.

Prøver meg med et avvikende innlegg. Dette har absolutt INGENTING med foto å gjøre.

Jeg elsker å lese, og leser alt fra melkekartongen til nobelprisvinnere. Jeg er konsument, og reflekterer ikke all verden over de bøkene jeg leser, jeg leser dem enten fordi jeg er nysgjerrig på et tema eller for å bli underholdt av en god historieforteller.

Når jeg leser faktabøker søker jeg alltid å lese flere forfattere om samme sak, spesielt gjelder dette biografier, for å kunne erfare om en forfatter er ensidig positiv eller negativ eller følger et eget mål.

Siste årene, etter Bridget Jones Dagbok, har det kommet en litteraturtype som gjerne kalles chicklit, eller damelitteratur. Dette er ikke dameromaner, men romaner som omhandler livet til moderne unge kvinner, med alle de frustrasjoner og alt det stress de opplever. Bøkene er gjerne underholdende og lettleste.

Siste bok jeg har leste som jeg mener faller innenfor denne sjangeren er Jojo Moyes sin bok «Etter deg», som er en oppfølger til suksessen «Et helt halvt år» som lå på bestselgerlisten i evigheter.

Boken behandler en situasjon der sorg bearbeides med kompenserende aktiviteter for å unngå å realitetsbehandle sorgen, og med en interessant og lettlest historie. Jeg synes kanskje første boken var best, men min hukommelse strekker seg til hva jeg spiste til frokost i dag.

Det som imidlertid fikk meg til å skrive dette innlegget er at jeg faktisk reflekterte litt.

Denne litteraturtypen forsterker det kvinnesyn som var utpreget i antikken og middelalderen, der kvinner er følelsestyrte vesener som ikke kan forventes å ta informerte beslutninger eller å kunne følge noen struktur. De kan ikke ta logiske beslutninger basert på fakta, men forstyrres hele tiden av strømper som rakner eller et manneblikk eller en kvinnelig motstander i nærheten.

Kvinner har i uminnelige tider blitt satt til siden i styre og stell på grunn av at de behandles litt som store barn, som ikke kan forventes å reagere logisk på situasjoner, men som skaper seg et edderkoppnett av tilfeldige og ulogiske forbindelser som forstyrrer enhver beslutning.

Kvinner kan være både sterke og skjøre på samme tid. Med sterke menes det at de kan holde på en mening lenge, ikke at de kan forme et samfunn rundt seg, uten å bli sett på som ukvinnelige. Skjøre på den måten at de kan miste tråden i det de holder på med av de mest banale forstyrrelser.

Dette var bare noen refleksjoner om en sjanger som har mange lettleste og underholdende historier å by på. Jeg mener at kvinner bør kunne framstilles på en bedre måte enn som vimsete men søte vesener uten at man går tom for gode historier.