Kategoriarkiv: Familie

Flatøyboka II – Religionsbasert terror ikke nytt påfunn

Flatøyboka, som nå utgis i flere bind over flere år, i en praktutgave med god trykk og flotte illustrasjoner er et verk som bør finnes i ethvert møblert hjem, sammen med Snorres Heimskringla.

Denne boka er etter Snorres Heimskringla det beste og mest komplette bokverket som finnes fra vikingtiden. Den er mer omfattende enn Snorres verk, har flere historier og mer om Island og Færøyene.

Flatøyboka er en av kronjuvelene i den norrøne sagakanon, men har i 600 år ligget nokså urørt og er nesten ukjent i Norge. Dette er første gang den er utgitt på norsk.

Flatøybok eller Flateybok er et av de viktigste, islandske manuskripter fra middelalderen. Bokas innhold har stor betydning for Norges historie. Den har navnet sitt fra det sted den ble oppbevart i to perioder, på øya Flatey i Breidafjord på Island.

Flatøybok (Codex Flateyensis) er en samling av en rekke norrøne fortellinger nedtegnet på 1390-tallet. Verket ble skapt etter Svartedauden, da det var tegn i tiden på at Norge var truet som nasjon. Bokas hovedsponsor, den islandske storbonden Jon Håkonarsson ønsket å overbringe rikets historie til opplæring av det unge norske kongsemnet Olav 4. Håkonsson. Jon ville videreformidle det han og de omkring ham trolig mente var de spesielle historiske og kulturelle forutsetninger for Island og Norge, og som kongemakten burde forankres i.

Verket kan betraktes som en lærdoms- og etikkgave til den kommende norske kongen.

Bind 2 handler i hovedsak om Olav Tryggvasons Saga.

I dag har vi et fenomen vi kaller IS, ISIL eller Daesh, som har som mål å skape en Islamsk stat etter de retningslinjer som ble satt på 600-tallet med de tanker om menneskerettigheter og individvern som fantes da.

Vi sjokkeres av deres voldelige syn på hvordan samfunnet skal drives framover, og deres svært strenge og voldelige syn på religion.

De tillater ikke vantro i sine regioner, de fjerner alt av gudebilder som ikke underbygger deres egen tro, de innfører strenge leveregler.

Vår heltekonge, Olav Tryggvason, er sentral i bind 2 av Flatøyboka. Han er en del av alles felles historie, og var sentral i kristningen av Norge. De fleste nordmenn kjenner til navnet.

Bilderesultat for flatøybok

Olav Tryggvason var svært bestemt på å gjøre om det norske samfunnet fra et samfunn basert på Åsatro og norrøne guder, til et samfunn basert på kristne verdier.

Han tålte ikke at noen i hans interessesfære hadde den gamle Åsatroen, og forlangte i landområde / tingområde etter landområde / tingområde at alle skulle gå over til den eneste og rette tro. Dette skjedde gjerne med våpenmakt, ved at han truet fysisk folk til å bli døpt, basert på egne væpnede styrker som var større enn tingfolkets. Dersom han ikke hadde styrkeovermakt ventet han til neste gang han hadde det.

Han ga valget om rett tro eller døden. Mange ble henrettet, enkelte på svært oppfinnsomme måter. Ingen fikk leve med den gamle troen.

Både grupper av mennesker og enkeltindivider ble truet til å bli døpt eller drept. Det var regelrett jakt på annerledestroende.

Det samme ser vi i IS sine områder. De kan imidlertid være noe mer fleksible enn vår gamle konge, islam tillater «bokens folk», det vil si kristne og jøder, å bo i landet mot å betale en ekstra skatt.

Gamle gudebilder, eller Hov, ble rasert. Det skulle ikke finnes noe som kunne minne om den gamle troen.

Gamle skikker måtte også endres, storkarer skulle ikke lenger «hauglegges», men begraves i kristen jord.

Dette kan vi kjenne igjen også ved det moderne IS, de ødelegger det vi andre ser på som verdensarv, men som de ser på som avgudsbilder. De har samme kompromissløse holdning som vår kjære viking.

Hvilken langsiktig effekt slike massedåper basert på frykt har er vel usikkert, om grunnen til frykten forsvinner. På gamlekongens tid forsvant presset etter at han forsvant i slaget ved Svolder. I det stille ble det da flere overganger til den gamle troen igjen.

Flatøyboka bind II beskriver også entydig og troverdig at Amerika, eller Vinland, ble oppdaget av europeere lenge før Columbus. Leiv Eriksson hadde en liten koloni som var befolket i flere år, men de klarte aldri å komme over uvennskapet med «skrælingene» og ga til slutt opp og det gikk i glemmeboka.

Flatøyboka bind 2 reiser et interessant og spennende spørsmål om endelikten til gamlekongen. Det finne ingen kilder som sier noe om at de fant kongens levninger etter slaget ved Svolder. Alle er enig i at han hoppet på sjøen fra Ormen Lange da det ikke var lenger håp om å redde seg. Han var da såret. I sagaen finnes det flere kilder som mener at han ble reddet og til slutt ble munk i Jerusalem.

Hvorfor forsøkte han ikke igjen å bli konge? Han var ikke kjent for å trekke seg i strid, noe han egentlig burde ha gjort ved Svolder forresten.

En interessant aspekt ved kristningen i denne perioden er den store troen på mirakler og en aktiv deltagende Gud. I mange tilfeller både kreves det og fortelles om direkte fysiske bidrag fra Gud.

En litt spesiell side av bokverket er at siden det skal være et dannelsegrunnlag for kommende konger, så vil det også i noen tilfeller bli litt kunstig kristendomspropaganda, som virker litt fremmed i den korthugde og direkte talemåte og handlingsmåte som ellers følger beskrivelser fra perioden.

Det er også interessant å se «æresbegrepet» fra den gangen, på hva som var «dugandes folk». Typisk var det fåmælte, bastante, handlingsorienterte, fysisk sterke og hårsåre mennesker som ble ansett som bra mennesker.

Religion har blitt benyttet av statsmakten på denne måten mange ganger. Det skyldes i mange tilfeller ikke av at de styrende er spesielt religiøse, men at de ser muligheten for at religion kan være et meget sterkt system for håndtering av mennesker.

Overgangen fra Åsatro til Kristendom var ikke bare en trossak. Det var også en økonomisk sak, ved at midler og ressurser som tidligere ble gitt til individuelle Hov, nå blir sentralisert i en kirkemakt, som over lang tid vakler fram og tilbake mellom statsmakt og kirke.

Det gir kontroll på verdier, skaper frykt for å avvike fra en gitt norm, får mennesker til å tåle mer nå i påvente av fremtidig glede i paradis, en god metode for styring av lettpåvirkelige personer til å gjøre ting de ellers ikke ville fundert på i sine villeste fantasier.

Religion er en trøst for mange mennesker. Det finnes et behov for å tro på noe utenfor seg selv. Alle grupper av mennesker, fra de mest primitive til de høyt avanserte har en forestilling om en verden utenfor dem selv.

Gleder meg til neste bind kommer.

 

 

 

 

 

 

Historie – Bedre uten datoer?

Det kan være et tegn på at man nærmer seg støvets år at man blir mer og mer interessert i historie, men jeg har i mange år vært interessert i historie, både lokalhistorie og verdenshistorie.

Mange mister interesse for historie i et skoleverk der man skal pugge datoer og kongerekker, uten at man har et forhold til stoffet. Det er synd, for det finnes mange dramatiseringer av historie, som ikke nødvendigvis er helt korrekte, men som gir et ok tidsbilde, og som kan fenge flere unge mennesker ved å fortelle gode historier.

Det har etterhvert kommet historiebøker som sikter seg inn på individets historie, ikke kun generell samfunnsutvikling. Det er mye lettere å interessere seg for en slik historie, da kan man vurdere i forhold til seg selv, bli nysgjerrig og få lyst til å vite mer.

Det finnes også etterhvert mange historiske fortellinger, med ulik grad av lojalitet til den reelle historie, som med sine gode historier skaper innlevelse og vitebegjærlighet.

Historieinteresse kan pleies på flere måter. Jeg foretrekker øyeblikksopplevelsen og nysgjerrigheten. Den metoden baserer seg på den enklest mulige historieforståelse, der man opplever historie etterhvert som man beveger seg gjennom litteratur om en person / periode / tema, uten å fokusere på å huske detaljer som datoer og steder etterpå, men har fokus på opplevelse av den gode historie.

Jeg styres i stor grad av nysgjerrighet og vitebegjærlighet, og søker i de aller fleste tilfeller å finne flere kilder til samme historie, fra den «korrekte» historie til ulike fortellinger med samme tema. På den måten får man et mer komplett bilde enn ved kun å oppleve en versjon, som ofte er farget av et tema forfatteren vil fremheve, samtidig som det er flere muligheter for at konkrete fakta kan feste seg i en teflonhjerne som min.

Jeg er veldig glad i historier fra romertiden og tidligere. Jeg er glad når jeg finner bøker av Tacitus og Herodot og Homer,

Bilderesultat for tacitus

som er tidlige kilder, men også bøker av forfattere som Steven Saylor

Bilderesultat for steven saylor

og Anthony Everitt, som er meget gode fortellere og formidlere og som er veldig lojale til korrekt historie.

Jeg liker også historier fra tidlig Egyptisk periode, spesielt bøkene av forfatter Christian Jacq.

Fra tiden før statsdannelser finnes det en dramatisering av skapelsen av de første større samfunn, i en serie av forfatteren Sam Barone.

En annen periode jeg er veldig glad i er Vikingtiden. Ethvert møblert hjem bør inneholde et eksemplar av klassikerne Snorres Kongesaga, Morkinskinna,

Flatøyboka og Håvamål. I tillegg finnes det flere bøker om enkeltpersoner som er betydelige for denne tiden, som Sverresoga og Håkon Håkonssons Saga. I tillegg finnes det mange mer eller mindre gode / korrekte fortellinger som foregår i denne tiden. De gamle vikinger hadde omtrent samme forhold til familie og ære som mange av dagens mer outrerte muslimske miljøer. Den gang var man avhengig av det, da det ikke fantes noen stat som kunne beskytte individet, men man var helt overlatt til den beskyttelse en familie kunne gi, i form av krigersk makt, men også i form av troverdighet og autoritet. Forfatteren Bernhard Cornwell har også en serie fra denne tiden.

En mellomperiode jeg også er glad i er asiatiske herjinger i Europa, både Attila og Djengis Kahn er svært interessante. Det finnes ikke så mye litteratur, men serien om Djengis Kahn fra Conn Iggulden er meget lesbar.

Igjen er det sånn at krigføringen Djengis Kahn førte mot sine fiender er mer brutal og inneholder større massenedslaktinger enn noe av det f.eks IS utfører i dag. Det er også interessant at en av Djengis Kahns etterfølgere, Kublai Kahn, er med på å starte den første dynastiske periode i Kina.

Nærmere min tid finner jeg det interessant å lese om første verdenskrig. Det var en tid da gammel og ny tid møtes, både i samfunnet og i krigsmaskineriet. Meningsløse nedslaktinger i endeløse slag i skyttergraver, adel som etterhvert ikke kan rettferdiggjøre å være den krigførende klasse lenger, redslene som oppstår i en slik total krig. Her er selvsagt klassikeren «Intet nytt fra Vestfronten» sentral.

Andre verdenskrig er selvsagt også på leselisten, men her i form av de gode og detaljrike bøkene av Antony Beevor,

samt biografier av menn som Erwin Rommel

og andre. Her er også boken «År null» interessant, som tar for seg tiden rett etter avslutningen av krigen.

I vår tid er jeg svært interessert i Nord Korea, som klarer å klore seg fast i en verden som er i forandring i et stort tempo, uten at det ser ut til å påvirke dynastiet Kims grep på landet.

I tillegg til dette må jeg også selvfølgelig lese biografier om kjente personer som Stalin, Hitler, Napoleon, Gorbachev, Mao og selvsagt Ceasar. Det er viktig da å lese flere biografier om hver enkelt, da de enkelte biografer tenderer til å fremhave spesielle sider.

All denne historielesning skyldes ren nysgjerrighet og vitebegjærlighet, og hadde ikke vært mulig dersom jeg hadde noe som helst slags press på å huske noe av det jeg har lest. Det er en stor fordel med å ha teflonhjerne, det er at man kan lese bøker flere ganger og ha stor glede av det hver gang.

Akkurat nå leser jeg Lasarus’ kvinner av Marina Stepnova, som en del av min nysgjerrighet mot hvordan det var å leve i Sovjetregimet.

IT-Dinosaur

Jeg reflekterte litt over IT-historien min en dag når jeg satt og skjente på treghet i systemet på min stasjonære pc, som behandlet mange bilder, mens tekstbehandling, regneark og diverse internett-økter pågikk.

Jeg har vært med så lenge at mine barnebarn nok ikke forstår hva jeg snakker om hvis jeg prøver å fortelle hva jeg har jobbet med på IT-siden siden tidenes morgen.

Mine første programmeringserfaringer fikk jeg på Ingeniørhøgskolen på slutten av 70-tallet, med en Nord-10 computer med Sintran operativsystem fra Norsk Data. Der programmerte jeg blant annet en pennplotter ved hjelp av språket Basic og Fortran. Det fantes den gangen kun grunnleggende grafiske muligheter. Den mest brukte metoden den gangen var nok programpakken/rutinebiblioteket GPGS, som var norskutviklet og som var til dels utstyrsuavhengig. Det lot deg stort sett tegne en linje. Jeg var faktisk med senere og utviklet noen spesielle utvidelser til denne løsningen. Vi laget den gangen hullbånd fra computeren, som kunne leses inn offline til plotteren. Disse hullene lærte vi oss etterhvert å lese relativt raskt og sikkert.

Bilderesultat for hullbånd

På Norges Tekniske Høyskole, NTH, i slutten av 70-tallet programmerte vi blant annet en datamaskin fra Kongsberg Våpenfabrikk, SM4, som hadde det som opprinnelig het core-minne, bokstavelig talt jernkjerne-minne. Den hadde ikke disker, og ikke noe operativsystem lastet. Vi måtte programmere den selv, inklusive rudimentært operativsystem, ved hjelp av maskinspråk og hullbånd. Dette var en av de første norske datamaskiner, etter de aller første i Oslo.

Alvorlig programmering utførte vi på maskinen Univac med operativsystem Exec-8. Der måtte vi produsere hullkort, som måtte

Bilderesultat for hullbånd

være pinlig nøyaktige og i rett rekkefølge. Vi måtte levere en bunke slike kort, sortert og pakket inn i en batch, til datasenteret, og fikk resultatet et par dager senere. Ofte var resultatet at et kort var feilplassert og alt måtte utføres på nytt.

Vi måtte programmere delvis i et styrespråk for operativsystemet, og programmeringsspråket Fortran.

Senere, på instituttet mitt, som var avansert IT-messig, fikk vi arbeide med blant annet maskiner fra Norsk Data, NORD-10 med Sintran igjen.

Jeg fikk også arbeide med en grafisk arbeidsstasjon, en av de første og beste i verden, fra norske Ican. Der programmerte vi bl.a simulering av dreiing, der hver minste strek måtte regisseres av oss, programvaremessig, på laveste nivå. Igjen var det Fortran som gjaldt, denne gangen med unix operativsystem.

Jeg var også så heldig der at jeg fikk prøve ut en av de første microcomputere, en salgs forløper til våre pc-er, fra Digital Equipment Corporation (DEC), til å styre eksterne enheter, spesielt enkle robotbevegelser.

Igjen var det lavnivå maskinvarespråk som måtte til, sammen med Fortran.

Vi fikk også arbeide med datamaskiner fra DEC, spesielt PDP-11, som var en av de første datamaskiner med virtuelt minne, det vil si at vi kunne laste inn større programmer og datamengder enn det var plass til i fysisk minne.

Vi lærte også å programmere matriseberegninger i et spesielt programmeringsspråk for matriseberegning, helt ulesbart, men utrolig kraftig. Der fikk vi prøve oss på blant annet noe som kalles elementmetoden, som nå brukes i mesteparten av de styrkeberegninger som foretas. Vi prøvde også avanserte språk som ADA og C, men hovedmengden var Fortran fremdeles.

I militæret var jeg stasjonert på Forsvarets Forskningsinstitutt på Kjeller. Der arbeidet jeg med målinger av sprengninger i ulike materialer med utstyr som kun fantes der og i NASA. Der kjøpte jeg min første PC, i 1983. Den måtte spesifiseres i detalj, og kostet over 100.000 kroner. Dette var før windows fantes og microsoft hadde tatt av, så jeg brukte operativsystemet CPM, og programmeringsspråket C. Måleutstyr skulle leses av og forvandles til pene grafiske framstillinger for rapporter / analyse. Det var den gangen en utfordrende og artig oppgave.

 

Etter militærtjenesten startet jeg med et designprogram som baserte seg på parametrisering / skalering og kunstig intelligens for å forbedre de verktøyene som ble tilgjengelige for ingeniører. Igjen var det grafisk programmering, og konstruksjonsanalyse, med grensesnitt mot kunstig intelligens.

Jeg arbeidet videre der på en VAX-maskin fra DEC, med operativsystemet VMS. Fremdeles hadde vi bare rene tekstskjermer for programmering, uten vindusbaserte operativsystemer.

 

Vi arbeidet selv den gangen med utvikling av vindusbaserte løsninger, som løsninger over unix som operativsystemer. Vi hadde alle hørt om noe som het Macintosh og Lisa som fantes i noen forskningsmiljøer og som hadde noe som kaltes vinduer.

Jeg programmerte videre, med et system der vi faktisk måtte kontinuerlig lese av musposisjonen og tegne musepeker selv. Vi måtte «klippe vekk» grafikk som kom utenfor noe vi kalte vinduer innenfor vårt eget program. Vi måtte selv beregne og tegne på nytt ved zooming eller panning.

Jeg brukte da blant annet en DEC Grafisk arbeidsstasjon, uten disk.

Bilderesultat for vax grafisk arbeidsstasjon

Den var en av få i landet på den tiden, og kostet skjorten.

Vi var da i et nystartet firma, som investerte i en ny vax/vms-maskin, som krevde eget kjølerom for å fungere. Den hadde fantastiske 1,5 MB minne og 100 MB disk. Den kostet 1,5 mill og vi var 6 brukere på den hele tiden, med tung programvareutvikling. Vi arbeidet den gang med et databasesystem som het Tornado, samt egenutviklet grafisk database.

Vi kjøpte oss en disk med 100MB den gangen, den kostet ca 100.000.

Når vi skulle oppgradere systemet etter noen år, så fikk vi ikke en gang gitt den bort som skrap, vi måtte demontere og kaste den selv.

Min første PC fikk jeg vel i 86/87, en unix-basert liten maskin med tekstbasert skjerm. Den brukte jeg mest til å prøve ut ting, samt at barna fikk leke seg med den, for de likte å skrive og se på skjermen bokstavene som dukket opp. Min første eksponering mot regneark var med denne maskinen.

Bilderesultat for linux arbeidsstasjon

Etter noen runder med slike maskiner, gjerne kjøpt på konkurssalg, kom den første pc i hus rundt 90. Det var den gangen windows3 var aktuell, et slags vindusbasert system. Den hadde jeg lenge, simulerte unix i vinduer for å kunne kjøre «voksen» programvare. Jeg hadde den gangen eksterne kobling med 1200 baud, bytes/second via modem og telefon. Jeg kunne koble meg til oppslagstavler på et slags internett, og sende x.400 epost via spesielle systemer.

Dette var vel omtrent samtidig som jeg fikk min første ordentlig bærbare mobiltelefon, fra Ericsson. Den veide mye og hadde elendig batterikapasitet, men med ekstra batterier gikk det greit. Dersom samtalene ble lange ble hele telefonen gloheit. Undrer meg på hva den har gjort med hjernen min.

Bilderesultat for ericsson mobile history

Jeg har utviklet hjemmesideløsninger for andre, utviklet en nettbutikk-løsning for eget bruk, gått på trynet på en søkesideløsning som nok var for tidlig, bygd og operert SQL-databaser, samt lokale databaser.

Etter dette har det gått slag i slag, med nye generasjoner pc-er og telefoner i en rasende fart. Nå har jeg innlagt fibernett, masse pc-er og dingser som bruker internett, fjernstyrte dørlåser, kun mobil, som ikke er en telefon lenger, men en pc med ringemulighet, og Ipad for generell surfing.

Jeg har underveis lært meg masse som i dag er helt unyttig, som grafisk programmering, databaseprogrammering, windows-detaljer, unix-detaljer +++++. Det fører til at jeg stort sett klarer meg i den digitale verden, men noen ganger må jeg søke i generasjonen etter meg for å få tips.

Jeg kjører nå løsninger med intern server, backup over nett til min andre server, interne kopiering på disker, hjemmesider og blog, kan nå min server fra hele verden fra min egen telefon.

Bilderesultat for synology ds414

Chicklit – diskriminerende?

Prøver meg med et avvikende innlegg. Dette har absolutt INGENTING med foto å gjøre.

Jeg elsker å lese, og leser alt fra melkekartongen til nobelprisvinnere. Jeg er konsument, og reflekterer ikke all verden over de bøkene jeg leser, jeg leser dem enten fordi jeg er nysgjerrig på et tema eller for å bli underholdt av en god historieforteller.

Når jeg leser faktabøker søker jeg alltid å lese flere forfattere om samme sak, spesielt gjelder dette biografier, for å kunne erfare om en forfatter er ensidig positiv eller negativ eller følger et eget mål.

Siste årene, etter Bridget Jones Dagbok, har det kommet en litteraturtype som gjerne kalles chicklit, eller damelitteratur. Dette er ikke dameromaner, men romaner som omhandler livet til moderne unge kvinner, med alle de frustrasjoner og alt det stress de opplever. Bøkene er gjerne underholdende og lettleste.

Siste bok jeg har leste som jeg mener faller innenfor denne sjangeren er Jojo Moyes sin bok «Etter deg», som er en oppfølger til suksessen «Et helt halvt år» som lå på bestselgerlisten i evigheter.

Etter deg av Jojo Moyes (Ebok)

Boken behandler en situasjon der sorg bearbeides med kompenserende aktiviteter for å unngå å realitetsbehandle sorgen, og med en interessant og lettlest historie. Jeg synes kanskje første boken var best, men min hukommelse strekker seg til hva jeg spiste til frokost i dag.

Det som imidlertid fikk meg til å skrive dette innlegget er at jeg faktisk reflekterte litt.

Denne litteraturtypen forsterker det kvinnesyn som var utpreget i antikken og middelalderen, der kvinner er følelsestyrte vesener som ikke kan forventes å ta informerte beslutninger eller å kunne følge noen struktur. De kan ikke ta logiske beslutninger basert på fakta, men forstyrres hele tiden av strømper som rakner eller et manneblikk eller en kvinnelig motstander i nærheten.

Kvinner har i uminnelige tider blitt satt til siden i styre og stell på grunn av at de behandles litt som store barn, som ikke kan forventes å reagere logisk på situasjoner, men som skaper seg et edderkoppnett av tilfeldige og ulogiske forbindelser som forstyrrer enhver beslutning.

Kvinner kan være både sterke og skjøre på samme tid. Med sterke menes det at de kan holde på en mening lenge, ikke at de kan forme et samfunn rundt seg, uten å bli sett på som ukvinnelige. Skjøre på den måten at de kan miste tråden i det de holder på med av de mest banale forstyrrelser.

Dette var bare noen refleksjoner om en sjanger som har mange lettleste og underholdende historier å by på. Jeg mener at kvinner bør kunne framstilles på en bedre måte enn som vimsete men søte vesener uten at man går tom for gode historier.

Alnestur

Øyene utenfor Ålesund er full av flotte fotomotiver, med høy himmel og fine horisonter. På fineværsdager kan man ta bilde av skinnende havflate og fin himmel, på styggeværsdager kan man fotografere dramatiske bølger som forsøker å knuse øyene.

Det er flere steder på øyene som er populære motiv, spesielt gjelder dette Alnes, med steinstrand og mulighet for dramatiske bølger, og med et karakteristisk fyr.

Denne dagen, farsdag, tok vi en tur sammen med deler av familien. Vi skulle gå en tur langs Gamle Alnesveg for å finne geocacher og få oss en god tur. Denne veien var i bruk inntil for noen få år siden, da det kom tunnell og ny tilkjøringsvei.

Som vanlig blåste det en del på Alnes, og det var litt kaldt og surt, men vi måtte lete etter geocacher likevel.

Lete etter geocache

Vi fant ikke denne, så vi må nok ut igjen flere ganger for å lete.

Noen må gjøre alt

Noen måtte både passe barn og hunder, slik at undertegnede kunne rusle rundt og fotografere, uten noen forpliktelser. Arbeidsfordelingen ser ikke bra ut.

Gamle Alnesvei

Det er vanskelig å tro at dette var eneste vei ut til Alnes bare for noen få år siden. Dette er et sted som besøkes mye av turister som vil se storhavet. Neste fastland her er Storbritannia. I bakgrunnen her ser man Valderøya og fjellene innover på Sunnmøre.

Alnes fyr i det fjerne

Solen valgte å lyse opp fyret på Alnes, som ligger godt synlig i bebyggelsen på stedet. Havet er ganske rolig i dag.

Blide barn

På tur med Mormor og Morfar vises det glede. Varmt og godt i vognen, slipper å gå, får nødvendig traktering. Livet smiler da.

Tidlig krøkes

Skal interessen fanges må man begynne tidlig. Her prøver 2-åringen å ta bilde av Morfar. Det gikk bra, selv om Morfar her ikke publiseres.

Tre generasjoner

Her er mormor, datter og datterdatter på tur. Vinden løyet og solen titte fram, da ble det mye triveligere for småtten, som gjerne ville gå selv også.

High-Key

Vel hjemme forsøkes det på et high-key bilde, det vil si lyse farger, på grensen til utbrent. Peisen i bakgrunnen passer ikke helt til det, men småtten er gjerne med på forsøket.

Minstemann

Minstemann, eller rettere sagt minstejenta, var også med da vi kom inn igjen.

Kaker

Dagen avsluttes med kaker og saft. Kaffe til de voksne.

Julemannbaking

Nå er tiden der for julemannbaking igjen. Det er et større eventyr for de små enn de store, men vi gyver uforferdet løs på oppgaven. Mor baker, far fotograferer.

Full innsats

Innsatsen er det ikke noe å si på. Med masse deig, mange figurer og god tid, samt litt julemusikk på stereoen så bakes det.

Se hva jeg får til

Når den ene kan så må også den andre.

Jeg kan også

Ikke alle stoler helt på at farmor/mormor kan løse oppgaven med å steike julemanna helt alene, men ser også til andre kilder for hjelp.

Er det noen flere som kan hjelpe?

Det er viktig å ha mel på både fingrer og bord skal det være enkelt å lage julemanna. Å gi fri tilgang til melbollen kan gå bra.

Mer mel?

Hundene lusker rundt hele tiden, det lukter godt, og de vil være med der det skjer. Det kan jo skje at det faller ned noe 🙂

Får jeg noe?

Det blir jo litt rot med så masse deig, ikke alt blir julemanna

Rot med deig

Riktige damer finner alltid noe å pynte seg med, det gjelder bare å være kreativ.

Kreativ pynting

Heller ikke fjeset slipper unna, mel og deig SKAL være overalt.

Deig overalt

Må jo smake på resultatet, blir det bra til slutt?

Smaker godt?

Småttingene fikk ikke være med på bakingen i år, neste år blir det dobbelt så mange og kanskje firedobbelt kaos? I år måtte de bare titte på.

Må bare titte på

Etter bakingen slappes det av foran tv’en. Ikke alle er like fornøyd med at hundesenga er opptatt.

Avslapning foran tv'en

Kos foran tv’en, alle får være med. Roen har senket seg over huset.

Alle får være med

Noen får hilse på hundene, for første gang på ordentlig. De er nysgjerrige på hverandre, den ene fryder seg og den andre snuser.

Fricco og Mia

Brødrekjærlighet i  praksis. I hundesenga var det plass til og tid for litt kos.

Brødrekjærlighet

Til slutt leker alle sammen, med hundene sentralt plassert. De må jo være med der alle andre er. Dette kan vel kalles lekestue.

Lekestue

Neste gang blir det nok litt mer kaos.