Kategoriarkiv: Privat

2018 Afrikatur – Behind the scenes

I september 2018 reiste jeg, Thomas og Frederik til Masai Mara i Kenya. Dette var den endelige realiseringen av en drøm vi har gått med i over ett år. Det begynte med at jeg skulle ha en fototur som feiring av 60-års dagen min og guttenes 35-års dager. Vi startet først med å prate om Bjørnesafari til Finland, der vi kunne sitte i skjul og fotografere bjørn og ulv.

Plutselig dukket det opp en mulighet som vi aldri hadde trodd fantes: en fotosafari til Afrika til en håndterbar pris. Tidligere undersøkelser hadde resultert i at slike turer var altfor dyre.

Vi bestilte en slik reise, til Oltepesi Tented Safari Camp i Masai Mara i Kenya, som organiseres av en norsk fotograf, Arnfinn Johansen. Vi skulle få egen bil og egen guide, slik at vi kunne konsentrere oss om å ta bilder.

Vi hadde et helt år å glede oss på, og tenkte på og snakket om denne turen nesten hele tiden, regner med at de rundt oss gikk grundig lei.

Noe utstyr måtte også skaffes: jeg oppgraderte mitt Canon 7D til Canon 7D2, Thomas kjøpte en 500mm/f4 og Frederik kjøpte filmutstyr.

Endelig var dagen der. Etter en lang flytur med Kenya Airways, med sur betjening, satt vi og ventet på å komme inne i Masai Mara. Vi overnattet første natten i Nairobi, kom til hotellet nesten ved midnatt og dro derifra grytidlig om morgenen til en annen lokal flyplass der vi skulle fly videre inn i Masai Mara. Vi hadde heldigvis bestilt en drosje før vi dro hjemmefra.

Drosjebestillingen holdt på å forsvinne, for jeg sendte melding til drosjesjåføren om flightnumre etc via imessage og fikk ingen feilmelding. Det viste seg at drosjesjåføren ikke hadde mottatt denne meldingen, meldinger måtte sendes som tekstmelding.

Vi landet, sammen med mange andre ivrige safariturister,  på Olkiombo Airport.

 Det var en grusbane på sletta, med 2 primitive hytter.

Flygerne hadde en avslappet holdning til dyr på rullebanen, de sjekket at det ikke var elefanter eller giraffer, og så regnet de med at alle andre dyr kom seg fort unna når de nærmet seg.

Big John tok seg av oss fra første stund.

Vi visste ikke hva vi skulle forvente oss av opplevelser, og hadde bevisst prøvd å holde forventningene nede. Det viste seg imidlertid at allerede 5 min fra flyplassen var det typiske afrikanske dyr. Noe av det første vi så var Impala, en vakker og grasiøs antilopesort.

Ikke lenge etter så vi en Giraff, den prøvde kanskje å gjemme seg i buskaset, men lykkes ikke spesielt godt med det.

Framme i landsbyen fikk vi anvist huset vårt, et flott telt. Det var bra utstyrt, med en seng til hver, og plass til bagasje.

Der hadde vi innlagt vann, dusj og wc. Teknologien bak varmtvannberederen var flott. Nattevakten fyrte opp før vi ble vekket om morgenen. Vi ble vekket av en Masai som hvisket til oss at vi måtte stå opp. Vi ba ham rope høyt, flere ganger, men det hjalp ikke. Vi fikk kaffe på sengen og hvert sitt kjeks til å starte dagen på.

Safaribilen vår var spesielt utstyrt for fotografering, med mulighet for lavt standpunkt ved å ligge på gulvet og fotografere. Bilen var solid bygget, og det var nødvendig for den fikk skikkelig røff behandling.

Kjøkkenet vårt var også et telt. Det var imponerende god mat de laget til oss der, både 3 retters middag og fine lunsjer til å ha ute i bushen.

Landsbyen hadde klassiske masaihytter, bygd av en krets av greiner, som så ble kledd med kumøkk. Dette var kvinnearbeid, og det tok en kvinne 1 måned å bygge en slik.

Barna var nysgjerrig og hilste gjerne på oss.

En av Big John sine tre koner bodde i ett av disse husene.

Landsbyhundene lå og slappet av under tuntreet.

Husene var ikke store, og det var ingen vinduer som kunne slippe inn lys.

Det var kvinnearbeid å skaffe ved. En av dem var gravid, og måtte bygge opp et vedlager til hun skulle føde og ikke var i stand til å hente ved i en periode.

Dagliglivet foregikk rundt disse husene

Også det afrikanske klimaet påvirkes av den globale endringen, så det var uvanlig mye regnvær og relativt lave temperaturer når vi var der. Om morgenen måtte vi kle på oss alt vi hadde av klær, en kombinasjon av relativt lave temperaturer, masse fartsvind når vi kjørte, og trøtte kropper.

Det viste seg fort at vi ikke var alene på savannen. Masse safaribiler, på det meste telte jeg over tredve biler, reiste rundt omkring på savannen, og de snakket med hverandre hele tiden slik at alle fikk vite om det dersom noe spesielt skjedde.

Safaribilene kunne omringe dyrene av og til. En gang gjemte en gepard seg under bilen vår en liten stund.

Løvene var mektige, men enkelte ganger så de ikke så nifse ut. Her er en som har lagt seg til å sove midt på veien. Veiene var forresten et eget kapittel, det var ofte bedre å kjøre på savannen enn på veiene.

Elvekrysninger som dette var vanlig, vi krysset flere hver dag.

Vi fikk også se struts, vandrende på savannen.

Gepardene var flotte. Vi ventet en god stund for å se om vi fikk se en jakt, men det ble ingenting den dagen.

Guiden vår, Big John, var kledd i tradisjonelle Masai-klær. Vi stoppet her på et utsiktspunkt for å se ut over savannen.

Her stiller Frederik og jeg oss opp ved bilen. Den fikk virkelig gjennomgå, i høy fart på elendige veier og elvekrysninger. Vi fikk en helt ny referanseramme når det gjelder kvalitet på veier og sikker kjøring. Vi klamret oss ofte fast i bilen og ble slengt hit og dit på jakt etter opplevelser.

Thomas ville også være med.

Typisk utsikt over savannen, i skiftende lys.

Vi fulgte også en leopard, her hopper den over en liten bekk. Leoparden var stilig, og ikke alltid lett å se da den trivdes i buskaset. Leopardene ga et spennende uttrykk, ved at de ikke gikk helt åpent på savannen sånn som de andre store kattene.

Geparder er vanligvis enslige og territoriale, men en brødreflokk på fem geparder lever sammen. De poserte for oss.

Vi opplevde også en løveflokk som koste seg med en Gnu. Det er utrolig at de ikke lot seg merke med at vi var der, og like utrolig at vi ikke var livredde.

Soloppganger fikk vi flere av. Her er en beitende sebraflokk i soloppgangen. Vi startet dagen tidlig, før solen sto opp, så vi måtte kle oss godt, og ha med hodelykt.

Vi så også litt fugler, her en Kampørn.

Små løveunger kan være virkelig søte, vi fulgte med en mor med barn en stund. Løvebarna lekte seg akkurat som små kattunger.

Frokost ved det typiske afrikanske treet måtte vi ha.

Maten var veldig god, vi var sultne etter å ha stått opp tidlig uten frokost og kjørt i flere timer rundt på savannen.

Vi tok ikke bare stillbilder, Frederik filmet også masse. Gleder oss til å se filmene hans. Han må bare kjøpe seg ny pc først :-).

Topier som beitet ved solnedgang var klassisk.

En løvemor titter etter bytte, lillegutt følger også med.

De må også leve med litt skader, her er et løvebarn som ser ut til å være blind på det ene øyet.

Et av Afrikas farligste dyr er faktisk vannbøffelen. Til og med løvene har respekt for den.

En liten bavianflokk fikk vi også oppleve. En liten bavianunge klatret opp i et tre for oss.

Mektig lys over savannen, kunne ikke bare se etter dyr.

Hyeneunge titter på oss ved elven.

En giraff velger å krysse elven samtidig med noen andre safaribiler.

Også elefanter fikk vi med oss.

En del av fotograferingen foregikk i dårlig lys. Jeg har aldri tidligere fotografert med  iso16000, men det måtte til her.

Soloppgang ved elven, den staselige hannløven stiller seg opp og gir oss en flott speiling.

Giraffene var spesielle, de kunne ikke lett gjemme seg.

Jeg hadde et ønske om et spesielt bilde før jeg dro ned, og det var av en leopard oppe i et tre. Siste dagen før vi skulle dra, tidlig på morgenen før solen egentlig hadde stått opp, fikk vi den muligheten. Ikke optimalt dessverre, men nok til å krysse av at det ønsket var oppfylt, sammen med ønsket om å ha sett alle Big Five (Løve, elefant, leopard, vannbøffel og neshorn).

Et veldig godt skjult neshorn fikk vi også med oss. Her var faktisk guidene forsiktige og ville ikke for nært neshornet, og ville ikke forstyrre det så mye. De hadde tydeligvis respekt for dette dyret.

Det krever litt fantasi å se neshornet, men det er faktisk et neshorn der inne i buskene.

Turen var en kjempeopplevelse, med høydepunkter på alle kanter og hele tiden. Vi var enig om at det blir vanskelig å toppe en slik opplevelse.

2018 Høsttur til Dovrefjell

Høstturen vår til Dovrefjell har etterhvert blitt en fast tradisjon, vi har reist dit i over ti år nå. Vi gleder oss masse til denne turen, for i overgangen høst til vinter er fjellet på sitt vakreste etter min mening.

Det er like spennende hvert år om vi treffer tidspunktet når fargene er på topp, om det har vært gode forutsetninger for farger, om løvet har blåst vekk eller regnet vekk, eller om det er snø eller ikke på toppene.

Denne gangen hadde vi en ekstra spenningskilde, jeg hadde vært på safari i Afrika en uke tidligere, og vi var spent på om helsen holdt.

Ved å ta hensyn til helsen, og kose oss med turen gikk det bra.

Første turen gikk som alltid til Døråldalen. Det må være en av de vakreste plassene i denne høstperioden. Vi håper alltid på vindstille, maks farger og litt melis på toppene. Traff ikke alt denne gangen heller, men vi fortsetter å prøve.

I enden av veien ligger setrene, med mulighet for overnatting og matservering om sommeren.

Dette er inngangen til Rondane, utgangspunkt for flotte turer.

I nærheten av der vi leier hytte, Furuhaugli hyttegrend, ligger Vålåsjøen. Den er omkranset av flott bjørkeskog og myr, så fargene var flotte denne gangen.

Fargene var spesielt fine denne dagen, vegetasjonen skinnende som gull, himmelen blå og sjøen dyp blå. Solskinn på høstfarger er nydelig.

Vi ble overrasket av snøvær denne gangen også. Vi hadde bare sommerdekk så vi holdt oss i nærheten av hytta denne dagen, men det gjør ingenting, det er flotte turmuligheter der også.

Like ovenfor hytta ligger det fine stier som leder inn i fjellet.

Neste gang får vi vel legge om til vinterdekk før vi drar. Vi har allerede reservert «hytta vår» til samme uke neste år, og gleder oss allerede.

2018 Sommer Mardøla

Vi har lenge snakket om å ta en tur til Mardølafossen, uten at det ble noe mer ut av det. Etter at datter med familie kjørte i nærheten, så bestemte vi oss for å ta en tur.

Langs vakre Isfjorden og inn til EIkesdalsvatnet kunne vi nyte flott natur i den evige sommeren vi har hatt så langt i år.

Eikesdalsvatnet

Vi veddet med oss selv om vi på disse små og bortgjemte veiene, hvite veier på kartene, ville treffe tyske turister. Selvsagt var det slike turister framme ved oppgangen til fossen :-).

Veien opp til fossen er godt tilrettelagt sti, selv om min form ikke stemmer så godt overens med stigningen opp til fossen.

Første synet av fossen

Fossen er regulert, etter masse oppstandelse i 70 åra, men er påskrudd i turistsesongen, fra april til august. Når vi kom opp til platået før selve fossen var det mye vann i lufta og bra med vann i elva.

Nå ser vi fossen

Å stå her lenge vil føre til at du blir ganske våt, så vi ble ikke så lenge. Vi gikk ikke videre inn til fossen, både fordi jeg var sliten og plaget med ryggen, men også for da ville vi ha blitt gjennomvåte.

Masse vann, både i luft og elv

Trym var nok også sliten etter turen opp, i trykkende varme.

Trym sliten etter tur i trykkende varme

Fossen, som er Nord Europas Fjerde høyeste foss, kalles offisielt Mardalsfossen. Den er et flott syn.

Mardalsfossen

Etter turen til fossen regnet vi med at turen gikk videre til Aursjøen, og så over til Lesja, men jeg hadde misforstått. Noen hadde fortalt meg at de kunne kjøre inn til Mardalsfossen