Kategoriarkiv: Privat

Hilser våren velkommen – Molnes Påsken 2017

Vi har i mange år hatt den vanen at vi ønsker våren velkommen i påsken ved å ta en tur til sjøkanten, og helst grille.

På Verdens Ende vokste det hardføre blomster

I den tiden vi bodde i Vestfold var det «Verdens Ende» som var målet for påskeutflukten.

Vakre og idylliske Verdens Ende kunne være skikkelig værutsatt i påsken

I år var det fjøra på Molnes som var målet for påskeutflukten.

Hele familien pakket seg inn i biler og masse klær, og dro til Molnes på Vigra. Der må man være tidlig ute for å få plass, det er et populært turmål, og var trafikkert hele tiden vi var der, selv om vi fant en koselig og lun krå.

En del logistikk for å dra på påsketur ved sjøen

Når alle var telt opp og bagasje og remedier var under kontroll kunne hele gjengen sette i gang turen mot målet. Turen går på fine stier og er enkel å gå, også med barnevogn.

Alle er klar til turen

I Bårevika er det stablet opp et steinle, som er utformet slik at man alltid kan finne en levegg, og det er nødvendig for her blåser det alltid. Vi ble litt usikker på om det var et blot fra forgangne tider som hadde vært der, for det så ut som det hadde vært reist en Nidstang fra vikingtiden der.

Hadde det vært vårblot her før vi kom?

Vi satte i gang med viktige aktiviteter. En av de viktigste var mat, vi hadde både grilling og pølsekoking. Det var nok mat til alle.

Blåser det for mye for grillen vår, blir den fort nok varm slik at vi ikke sulter ihjel?

Ungene måtte utforske området, og de to største utviste kroppsbeherskelse og utforskertrang ved å løpe på de oppstablede steinene bak bekymrede mødre.

Ungene blåser av bekymrede mødre, ingenting kan jo skje?

Etter besvergelser og forhåpentligvis gode tanker kom grillen i gang, og noen valgte å sette seg midt i røyken.

Fyr ble det og røyk ble det også.

Morfarmor ble med de to største på utforsking i fjørekanten, de ble faktisk ikke våte, så hun må ha hatt god kustus og vurderingsevne.

Glatte berg og våte strender ingen hindring

Lille Mia ble tøff når hun fikk på seg solbrillene, og det ble en stirrekonkurranse med Mormor, der mormor ble altfor opptatt av egen speiling i brillene til Mia.

Stirrekonkurranse

Turen ble avsluttet med flere mødre og barn i strandsonen. Det var kaldt og blåste en del, men det var et fint sted for en påskeutflukt. Leveggene fungerte, og i og med at vi var først ble vi ikke «plaget» av alle andre som hadde samme turmål.

Dovretur høsten 2016

Vi elsker høstfjellet, og har en fast tur til Dovrefjell i september, og det lengter vi etter hele året. Vi pakker klær for alle forhold, men håper på maks høstvær. Noen ganger treffer vi godt, andre ganger mindre godt.

På turen opp var det lite høstfarger, selv i Romsdalen etter hvert som det går oppover mot Bjorli, så vi trodde vi kanskje bommet på tiden i år. Høstfarger krever kombinasjoner av temperatur og nedbørsmengde for å gi full uttelling.

Vi trengte ikke å bekymre oss. Det var høstfarger når vi kom opp, og vår første hele dag var også velsigner med flott vær.

Flotte høstfarger i fin sol.
Flotte høstfarger i fin sol.

Solen gir ekstra «gull-uttelling» på allerede flotte høstfarger. Noen forsøkte å stenge høstbjørka inne, for å unngå at de flotte fargene forsvant.

Innegjerdet høstbjørk
Innegjerdet høstbjørk

Vi hadde et mål om å finne et spesielt sted i Døråldalen, som ALLE fotografer i Norge kjenner til. Vi startet derfor tidlig en morgen. Tåken lå som et mystisk lag i Folldalen, med bygninger som så vidt stakk opp, og fjellene er nesten gjennomsiktige i bakgrunnen.

Trolsk stemning i Folldalen
Trolsk stemning i Folldalen

Høstfarger er nydelige, men denne gangen var vi nesten litt sene, fargene var mettede og bladene hadde begynt å falle av.

Høstbladene har allerede begynt å falle av
Høstbladene har allerede begynt å falle av

Utsikten mot Dovre er upåklagelig, og de flotte fargene både på trærne og i myra gjør at vi besøker slike steder igjen og igjen.

Utsikt fra Døråldalen mot Dovre
Utsikt fra Døråldalen mot Dovre

Dvergbjørka er en fargeklatt i forblåste områder, og stikker så vidt opp av laven den vokser i. Hardfør, men vakker.

Dvergbjørk i lav er klassisk høst
Dvergbjørk i lav er klassisk høst

Selv på denne høyden trives bærplanter. Tyttebær har funnet ly bak en stein. Det gir nok beskyttelse til å produsere noen bær.

Tyttebære finner beskyttelse bak steinen
Tyttebære finner beskyttelse bak steinen

Nedre Dørålseter benyttes av mange gjennom sommeren. De hadde akkurat stengt når vi kom dit, men det kom likevel en busslast med fotturister som ville på tur.

Nedre Dørålseter, populært sted om sommer og tidlig høst.
Nedre Dørålseter, populært sted om sommer og tidlig høst.

Fra Nedre Dørålseter åpner Rondane seg mot sør. Porten til Rondane er mye brukt som utgangspunkt eller sluttpunkt for vandringer i Rondane. Døråldalen er et flott utgangspunkt for tur, der den ligger på grensen mellom Dovrefjell og Rondane.

Porten til Rondane
Porten til Rondane

Et lite stykke inn mot Rondane er det en flott raste-stein der vi satte oss ned og spiste nisten vår. Gamlehunden var ikke helt i slag for en lenger tur denne dagen, men det gjorde ikke noe.

Rasteplass på veien mot Rondane
Rasteplass på veien mot Rondane

På vei ut av Døråldalen fant vi endelig standardstedet for naturfotografer. Vi manglet noen få parametre, som sol og snø på toppene, men ellers stemte det. Forstår hvorfor mange vil hit.

Klassisk Dørålseter. Mangler bare sol og litt snø.
Klassisk Dørålseter. Mangler bare sol og litt snø.

Et annet sted vi bare MÅ besøke hver høst er Grimsdalen. Der ligger en vakker seter, Verkjesetra, med gamle sel i lafta tømmer og flott natur.

Flott seter i Grimsdalen
Flott seter i Grimsdalen

Naturen arbeider konstant for å tilegne seg menneskeskapte ting, og den har god tis. Over generasjoner «spiser» den gamle bygninger. Her er en som fremdeles leder over naturen.

Tømmerhytte i Grimsdalen som fremdeles holder naturen stangen.
Tømmerhytte i Grimsdalen som fremdeles holder naturen stangen.

Primitivt turliv :-). Bord og stoler rett ved bilen, vi går ikke langt, og krever et minimum av komfort. Fyrer opp stormkjøkkenet og lager oss lapskaus. Smaker godt på en lang dag i fjellet.

Koking av varm lunsj. Smaker godt i fjellet.
Koking av varm lunsj. Smaker godt i fjellet.

På vei hjem stakk vi innom Lorkvenna, et flott sted på Lora, der det var fint å gå seg en tur. Fint og lettgått terreng, passer gamlehunden godt.

På tur til Lorkvenna
På tur til Lorkvenna

Vi fikk cachet en del på fjellturen også. Slike cacher kan være godt kamuflerte, vi brukte en del tid på å finne denne.

Godt kamuflert cache
Godt kamuflert cache

En flott tur tok slutt, men vi har allerede bestilt plass til neste år, samme tid, og vi gleder oss til turen. Høsttur på fjellet kan anbefales.

Bilferie i Jotunheimen sommeren 2016

I år tenkte vi at vi skulle ha oss en bilferie som inkluderte Jotunheimen og noen fjorder i Sogn og Fjordane. Vi planla 2 overnattinger og bestilte på forhånd. Er nødt til det når du reiser med hunder.

Vi valgte å reise via Geiranger. Det medførte en kø på over en time for fergen fra Linge til Eidsdal. Vi er heldigvis godt utrustet med tålmodighet alle sammen.

Første stopp er ALLTID Eidsvatnet i Eidsdalen. Der passer det å stoppe og spise litt, lufte hunder, og nyte utsikten. Vakkert og fotogent sted, med fin rasteplass.

Første rast

Første rast

I Geiranger var det 1 turistbåt og 1 hurtigrute, og 1 million turister med framkomstmidler i alle fasonger, mest busser forresten. Geiranger begynner vel snart å nå grensen der det blir for mye folk til at den genuine naturfølelsen kan oppleves. Det beste vil nok være å finne aktiviteter turistene kan delta på, for å spre dem litt utover i terrenget, men plassen i seg selv er jo liten og trang uansett hva man finner på.

Bildet fra denne avstanden viser et vakkert Geiranger i nydelig vær, men det viser ikke sommerkaoset. Geiranger begynner å nå metningspunktet snart. Det var 30 grader i bygda denne dagen.

Fra Ørnesvingene
Fra Ørnesvingene

Etter en lang, vakker og litt strevsom tur ned til Geiranger og opp igjen var det deilig å stoppe før Grotli, lufte oss og hundene, få litt fjellutsyn og god plass. Her går det an å gå et stykke, men vi nøyde oss med å rusle langs vannkanten og oppleve «høyfjellet» med god plass og klar luft.

Fin luftetur

Fin luftetur

Vi overnattet første natt på Dønfoss camping, i en flott leilighet med god standard og god plass. Vi fikk en fin ende-leilighet uten nabo klin inntil, slik at vi kunne lufte hundene før de la seg og rett etter at de sto opp uten å utruste en hel ekspedisjon.

Vi tenkte vi skulle cache litt, men i de nærmeste løypene var det for mye skog og altfor mye insekt, og veldig varmt. Vi gikk i en furuskog, og tipset for å finne cachen var «furu». Da ga vi litt opp i insektsurret.

Vi fant derfor en serie som gikk langs et vann. Der var det en lufting som både reduserte temperaturen og fjernet insektene. Ypperlig kombo. Den observante titter vil se selve cachen i bildet. De var litt artige å lete etter.

Fin luftetur i bra temperatur
Fin luftetur i bra temperatur

Turen gikk via Lom til Sognefjellet og Jotunheimen. Der var det mange flotte steder å se på. Blant annet fant vi en Sagasøyle, som sikkert har vært der lenge, men som ikke hadde festet seg i minnet. En litt pompøs steinsøyle i mønster etter romerske keisere og egyptiske faraoer.

Sagasøylen

Ved Fanaråken måtte vi stoppe, sammen med masse andre turister. Det var fint å se innover fjellet, klar og fint, men himmelen var ikke helt uten tegninger.

En velkjent formasjon i Jotunheimen
En velkjent formasjon i Jotunheimen

Det var så varmt at kjørebukse og gåsko måtte byttes med shorts og sandaler for å ikke få heteslag, selv om air-condition anlegget gikk for fullt hele tiden.

Vegvesenet har gjort en fabelaktig jobb ved å lage flotte hvileplasser, med skulpturer og gode hvileforhold som går godt inn i terrenget.

Utnytter en skulptur som ramme
Utnytter en skulptur som ramme

Litt fotografering på en liten tur må til. Fruen ble ivrig når hun fant en blomst, og dukket helt ned.

Skal man fotografere blomster må man innta denne posisjonen.
Skal man fotografere blomster må man innta denne posisjonen.

Veien inn til Fanaråken er vakker, og fører rett inn i de mektige omgivelsene Jotnene bodde. De er sentrale i vår mytologi og nå også i vår fritid.

Veien til fjellet
Veien til fjellet

Når vi kom ned til Luster, var fjorden speilblank, men himmelen ga visse varsler om hva som kunne komme til å skje, og som skjedde litt senere.

Uro over Lusterfjorden
Uro over Lusterfjorden

Vi overnattet i Fjærland, i en fin campinghytte på Bøyum Camping. På turen videre kom vi over en vakker seter ved Suphellebreen.

Vakker seter i Sogn
Vakker seter i Sogn

Den gamle setra var en fin plass for å sette seg ned litt og puste og tenke over livet.

Fint sted å ikke gjøre noe som helst
Fint sted å ikke gjøre noe som helst

Vi valgte å kjøre Gamle Strynefjellsveg hjem igjen. Det er en meget vakker fjellvei, om enn noe smal. Konsentrasjon kreves. Naturen er vill og vakker.

Vakker og vill foss på strynefjellet
Vakker og vill foss på strynefjellet

Å få hundene til å isbade var ikke noen utfordring. Det vil si at Fricco badet mer enn gjerne etter mange timer i bil på svingete veier, mens Trym mente at vann kun kan brukes til å drikke. Iskaldt og klart fjellvann.

Isbading er en fornøyelse for Fricco etter mange timer i bil
Isbading er en fornøyelse for Fricco etter mange timer i bil

Fargene du får på fjellet her er klare og tydelige, Blå himmel og turkis og klart vann.

Strynefjellet er vakkert i vakkert sommervær
Strynefjellet er vakkert i vakkert sommervær

En konklusjon etter turen er at vi skulle tatt oss bedre tid, gjerne to overnattinger per sted, og gjerne ett eller to steder til. Vel, fjellene forsvinner ikke med det første, så vi får ta det igjen senere en gang.

Dovretur våren 2016

Vi bruker alltid å legge en uke av ferien vår til Dovrefjell om sommeren. Av diverse årsaker ble det denne gangen lagt til siste uken i mai.

Vi var veldig spent på føre og forhold, på denne tiden kan det være kaldt og snø på høyfjellet. Vi bor på ca 1000 m høyde over havet. Vi pakket klær for slike forhold.

Første dagen var det kaldt, blåste litt og regnet litt, så vi fikk bruk for varme klær.

Tur fra Nysetra
Tur fra Nysetra

Nysetra er et flott utgangspunkt for trasketurer slik vi liker dem. God oversikt i alle retninger, godt og fast underlag, fin utsikt over Dovrefjell, samt muligheter for både fugler og dyr.

Reinspist Reinsdyr
Reinspist Reinsdyr

Hundene ble denne gangen fascinert av et reinspist reinsdyr. Dessverre, eller kanskje heldigvis, så vi ikke noe levende dyr her, bortsett fra fersk Moskusmøkk.

Selve Nysetra er en relativt gammel seter, med fine gamle bygninger.

Gammalt på Nysetra

En annen plass vi liker veldig godt, på grunn av oversikten over Dovrefjell, er Tverrfjellet, som ligger på Hjerkinn, med utsikt ut over det gamle skytefeltet. Arkitektkontoret Snøhetta har på toppen av Tverrfjellet laget et flott bygg, med buet tre på ene siden, og en speilglassfasade på andre siden.

Le-siden av bygget, med buede former i tre
Le-siden av bygget, med buede former i tre

På veien opp er det lagt ned store plater som gir historisk informasjon om Dovrefjell. Godt tillaget.

Fin utsikt gjennom manglende moskus
Fin utsikt gjennom manglende moskus

Glassfasaden gir god utsikt over det gamle skytefeltet.

God utsikt mot Snøhetta.
God utsikt mot Snøhetta.

Ett av målene for turen var å finne fjellblomsten Mogop, som er en av de første blomstene som dukker opp når snøen har forsvunnet. Vi lette flere steder, men endte opp på Pilgrimsleden der vi fant mange.

En av mange på Pilgrimsleden
En av mange på Pilgrimsleden

Det er godt å sette seg ned og hvile på Pilgrimsleden.

Hvileplass på Pilgrimsleden
Hvileplass på Pilgrimsleden

Vi tok oss også en tur til Lesja, der vi lette etter geocacher. Fant noen. Fant også en elg som stakk av og gjemte seg godt. Hadde selvfølgelig feil objektiv på kamera. Elg fotografert med makro er ikke det beste.

Elg fotografert med Makro
Elg fotografert med Makro

Til slutt fant vi faktisk flotte mogoper like ved der vi bodde.

Mogop i nærheten av der vi bodde.
Mogop i nærheten av der vi bodde.

Terrenget over Furuhaugli er flott turterreng, der også gubben viste seg fram. Mehøi skimtes i bakgrunnen.

Gubben og hundene ved Furuhaugli
Gubben og hundene ved Furuhaugli

En kveld kom uværskyer når vi gikk tur. Vi rakk hjem før vi ble våte.

Uværskyer kommer rullende
Uværskyer kommer rullende

På hjemturen stoppet vi like etter Bjorli, der det står en flott gammel jernbanebru i stein, over et vassdrag som hadde stor og kraftig vannføring.

Gammel jernbanebru i Stein, over storelva
Gammel jernbanebru i Stein, over storelva

På vei ned gjennom Romsdalen er det et lite kraftverk, der det vanligvis er lite vann. Denne gangen var det i hvert fall nok vann.

Lite kraftverk på Verma, stor vannføring.
Lite kraftverk på Verma, stor vannføring.

Vi hadde utrolig fint vær på denne turen, uvanlig varmt for årstiden, måtte skaffe fram shorts og solkrem, som ikke var pakket med. Ble solbrent, men overlevde en flott våruke på fjellet.

17-mai bilder, unyttig øvelse?

Bildene som blir tatt på høytidsdager som 17 mai er som oftest svært like, med pyntede personer og selskapspynting hjemme.

2016-05-17 5D 17 mai-010 2016-05-17 5D 17 mai-016

Trilletur til Blindheimshallen og is-spising, uansett temperatur, må også med.2016-05-17 5D 17 mai-006

2016-05-17 5D 17 mai-007

En liten tulle som feirer dagen er også med.

2016-05-17 5D 17 mai-002

Tilsvarende bilder fra året før er da:

2015-05-17 5D 17 mai hjemme -056

2015-05-17 5D 17 mai hjemme -065

Kakespising var også da en del av historien:

2015-05-17 5D 17 mai hjemme -038

Som man ser så er det ikke store forskjellen på bildene, og man kan spørre seg om det er nødvendig å ta disse «pliktbildene» hvert år.

Jeg mener JA, fordi man ser små forandringer på personer, spesielt på barna, og det kan være artig å se på klær og frisyrer, selv om de voksnes klær er ganske stabile på en slik dag.

Dagen er full av tradisjoner for både nasjonen og familien, det er glede i å vedlikeholde slike gode tradisjoner.

IT-Dinosaur

Jeg reflekterte litt over IT-historien min en dag når jeg satt og skjente på treghet i systemet på min stasjonære pc, som behandlet mange bilder, mens tekstbehandling, regneark og diverse internett-økter pågikk.

Jeg har vært med så lenge at mine barnebarn nok ikke forstår hva jeg snakker om hvis jeg prøver å fortelle hva jeg har jobbet med på IT-siden siden tidenes morgen.

Mine første programmeringserfaringer fikk jeg på Ingeniørhøgskolen på slutten av 70-tallet, med en Nord-10 computer med Sintran operativsystem fra Norsk Data. Der programmerte jeg blant annet en pennplotter ved hjelp av språket Basic og Fortran. Det fantes den gangen kun grunnleggende grafiske muligheter. Den mest brukte metoden den gangen var nok programpakken/rutinebiblioteket GPGS, som var norskutviklet og som var til dels utstyrsuavhengig. Det lot deg stort sett tegne en linje. Jeg var faktisk med senere og utviklet noen spesielle utvidelser til denne løsningen. Vi laget den gangen hullbånd fra computeren, som kunne leses inn offline til plotteren. Disse hullene lærte vi oss etterhvert å lese relativt raskt og sikkert.

Bilderesultat for hullbånd

På Norges Tekniske Høyskole, NTH, i slutten av 70-tallet programmerte vi blant annet en datamaskin fra Kongsberg Våpenfabrikk, SM4, som hadde det som opprinnelig het core-minne, bokstavelig talt jernkjerne-minne. Den hadde ikke disker, og ikke noe operativsystem lastet. Vi måtte programmere den selv, inklusive rudimentært operativsystem, ved hjelp av maskinspråk og hullbånd. Dette var en av de første norske datamaskiner, etter de aller første i Oslo.

Alvorlig programmering utførte vi på maskinen Univac med operativsystem Exec-8. Der måtte vi produsere hullkort, som måtte

Bilderesultat for hullbånd

være pinlig nøyaktige og i rett rekkefølge. Vi måtte levere en bunke slike kort, sortert og pakket inn i en batch, til datasenteret, og fikk resultatet et par dager senere. Ofte var resultatet at et kort var feilplassert og alt måtte utføres på nytt.

Vi måtte programmere delvis i et styrespråk for operativsystemet, og programmeringsspråket Fortran.

Senere, på instituttet mitt, som var avansert IT-messig, fikk vi arbeide med blant annet maskiner fra Norsk Data, NORD-10 med Sintran igjen.

Jeg fikk også arbeide med en grafisk arbeidsstasjon, en av de første og beste i verden, fra norske Ican. Der programmerte vi bl.a simulering av dreiing, der hver minste strek måtte regisseres av oss, programvaremessig, på laveste nivå. Igjen var det Fortran som gjaldt, denne gangen med unix operativsystem.

Jeg var også så heldig der at jeg fikk prøve ut en av de første microcomputere, en salgs forløper til våre pc-er, fra Digital Equipment Corporation (DEC), til å styre eksterne enheter, spesielt enkle robotbevegelser.

Igjen var det lavnivå maskinvarespråk som måtte til, sammen med Fortran.

Vi fikk også arbeide med datamaskiner fra DEC, spesielt PDP-11, som var en av de første datamaskiner med virtuelt minne, det vil si at vi kunne laste inn større programmer og datamengder enn det var plass til i fysisk minne.

Vi lærte også å programmere matriseberegninger i et spesielt programmeringsspråk for matriseberegning, helt ulesbart, men utrolig kraftig. Der fikk vi prøve oss på blant annet noe som kalles elementmetoden, som nå brukes i mesteparten av de styrkeberegninger som foretas. Vi prøvde også avanserte språk som ADA og C, men hovedmengden var Fortran fremdeles.

I militæret var jeg stasjonert på Forsvarets Forskningsinstitutt på Kjeller. Der arbeidet jeg med målinger av sprengninger i ulike materialer med utstyr som kun fantes der og i NASA. Der kjøpte jeg min første PC, i 1983. Den måtte spesifiseres i detalj, og kostet over 100.000 kroner. Dette var før windows fantes og microsoft hadde tatt av, så jeg brukte operativsystemet CPM, og programmeringsspråket C. Måleutstyr skulle leses av og forvandles til pene grafiske framstillinger for rapporter / analyse. Det var den gangen en utfordrende og artig oppgave.

 

Etter militærtjenesten startet jeg med et designprogram som baserte seg på parametrisering / skalering og kunstig intelligens for å forbedre de verktøyene som ble tilgjengelige for ingeniører. Igjen var det grafisk programmering, og konstruksjonsanalyse, med grensesnitt mot kunstig intelligens.

Jeg arbeidet videre der på en VAX-maskin fra DEC, med operativsystemet VMS. Fremdeles hadde vi bare rene tekstskjermer for programmering, uten vindusbaserte operativsystemer.

 

Vi arbeidet selv den gangen med utvikling av vindusbaserte løsninger, som løsninger over unix som operativsystemer. Vi hadde alle hørt om noe som het Macintosh og Lisa som fantes i noen forskningsmiljøer og som hadde noe som kaltes vinduer.

Jeg programmerte videre, med et system der vi faktisk måtte kontinuerlig lese av musposisjonen og tegne musepeker selv. Vi måtte «klippe vekk» grafikk som kom utenfor noe vi kalte vinduer innenfor vårt eget program. Vi måtte selv beregne og tegne på nytt ved zooming eller panning.

Jeg brukte da blant annet en DEC Grafisk arbeidsstasjon, uten disk.

Bilderesultat for vax grafisk arbeidsstasjon

Den var en av få i landet på den tiden, og kostet skjorten.

Vi var da i et nystartet firma, som investerte i en ny vax/vms-maskin, som krevde eget kjølerom for å fungere. Den hadde fantastiske 1,5 MB minne og 100 MB disk. Den kostet 1,5 mill og vi var 6 brukere på den hele tiden, med tung programvareutvikling. Vi arbeidet den gang med et databasesystem som het Tornado, samt egenutviklet grafisk database.

Vi kjøpte oss en disk med 100MB den gangen, den kostet ca 100.000.

Når vi skulle oppgradere systemet etter noen år, så fikk vi ikke en gang gitt den bort som skrap, vi måtte demontere og kaste den selv.

Min første PC fikk jeg vel i 86/87, en unix-basert liten maskin med tekstbasert skjerm. Den brukte jeg mest til å prøve ut ting, samt at barna fikk leke seg med den, for de likte å skrive og se på skjermen bokstavene som dukket opp. Min første eksponering mot regneark var med denne maskinen.

Bilderesultat for linux arbeidsstasjon

Etter noen runder med slike maskiner, gjerne kjøpt på konkurssalg, kom den første pc i hus rundt 90. Det var den gangen windows3 var aktuell, et slags vindusbasert system. Den hadde jeg lenge, simulerte unix i vinduer for å kunne kjøre «voksen» programvare. Jeg hadde den gangen eksterne kobling med 1200 baud, bytes/second via modem og telefon. Jeg kunne koble meg til oppslagstavler på et slags internett, og sende x.400 epost via spesielle systemer.

Dette var vel omtrent samtidig som jeg fikk min første ordentlig bærbare mobiltelefon, fra Ericsson. Den veide mye og hadde elendig batterikapasitet, men med ekstra batterier gikk det greit. Dersom samtalene ble lange ble hele telefonen gloheit. Undrer meg på hva den har gjort med hjernen min.

Bilderesultat for ericsson mobile history

Jeg har utviklet hjemmesideløsninger for andre, utviklet en nettbutikk-løsning for eget bruk, gått på trynet på en søkesideløsning som nok var for tidlig, bygd og operert SQL-databaser, samt lokale databaser.

Etter dette har det gått slag i slag, med nye generasjoner pc-er og telefoner i en rasende fart. Nå har jeg innlagt fibernett, masse pc-er og dingser som bruker internett, fjernstyrte dørlåser, kun mobil, som ikke er en telefon lenger, men en pc med ringemulighet, og Ipad for generell surfing.

Jeg har underveis lært meg masse som i dag er helt unyttig, som grafisk programmering, databaseprogrammering, windows-detaljer, unix-detaljer +++++. Det fører til at jeg stort sett klarer meg i den digitale verden, men noen ganger må jeg søke i generasjonen etter meg for å få tips.

Jeg kjører nå løsninger med intern server, backup over nett til min andre server, interne kopiering på disker, hjemmesider og blog, kan nå min server fra hele verden fra min egen telefon.

Bilderesultat for synology ds414

Alnestur

Øyene utenfor Ålesund er full av flotte fotomotiver, med høy himmel og fine horisonter. På fineværsdager kan man ta bilde av skinnende havflate og fin himmel, på styggeværsdager kan man fotografere dramatiske bølger som forsøker å knuse øyene.

Det er flere steder på øyene som er populære motiv, spesielt gjelder dette Alnes, med steinstrand og mulighet for dramatiske bølger, og med et karakteristisk fyr.

Denne dagen, farsdag, tok vi en tur sammen med deler av familien. Vi skulle gå en tur langs Gamle Alnesveg for å finne geocacher og få oss en god tur. Denne veien var i bruk inntil for noen få år siden, da det kom tunnell og ny tilkjøringsvei.

Som vanlig blåste det en del på Alnes, og det var litt kaldt og surt, men vi måtte lete etter geocacher likevel.

Lete etter geocache

Vi fant ikke denne, så vi må nok ut igjen flere ganger for å lete.

Noen må gjøre alt

Noen måtte både passe barn og hunder, slik at undertegnede kunne rusle rundt og fotografere, uten noen forpliktelser. Arbeidsfordelingen ser ikke bra ut.

Gamle Alnesvei

Det er vanskelig å tro at dette var eneste vei ut til Alnes bare for noen få år siden. Dette er et sted som besøkes mye av turister som vil se storhavet. Neste fastland her er Storbritannia. I bakgrunnen her ser man Valderøya og fjellene innover på Sunnmøre.

Alnes fyr i det fjerne

Solen valgte å lyse opp fyret på Alnes, som ligger godt synlig i bebyggelsen på stedet. Havet er ganske rolig i dag.

Blide barn

På tur med Mormor og Morfar vises det glede. Varmt og godt i vognen, slipper å gå, får nødvendig traktering. Livet smiler da.

Tidlig krøkes

Skal interessen fanges må man begynne tidlig. Her prøver 2-åringen å ta bilde av Morfar. Det gikk bra, selv om Morfar her ikke publiseres.

Tre generasjoner

Her er mormor, datter og datterdatter på tur. Vinden løyet og solen titte fram, da ble det mye triveligere for småtten, som gjerne ville gå selv også.

High-Key

Vel hjemme forsøkes det på et high-key bilde, det vil si lyse farger, på grensen til utbrent. Peisen i bakgrunnen passer ikke helt til det, men småtten er gjerne med på forsøket.

Minstemann

Minstemann, eller rettere sagt minstejenta, var også med da vi kom inn igjen.

Kaker

Dagen avsluttes med kaker og saft. Kaffe til de voksne.

Julemannbaking

Nå er tiden der for julemannbaking igjen. Det er et større eventyr for de små enn de store, men vi gyver uforferdet løs på oppgaven. Mor baker, far fotograferer.

Full innsats

Innsatsen er det ikke noe å si på. Med masse deig, mange figurer og god tid, samt litt julemusikk på stereoen så bakes det.

Se hva jeg får til

Når den ene kan så må også den andre.

Jeg kan også

Ikke alle stoler helt på at farmor/mormor kan løse oppgaven med å steike julemanna helt alene, men ser også til andre kilder for hjelp.

Er det noen flere som kan hjelpe?

Det er viktig å ha mel på både fingrer og bord skal det være enkelt å lage julemanna. Å gi fri tilgang til melbollen kan gå bra.

Mer mel?

Hundene lusker rundt hele tiden, det lukter godt, og de vil være med der det skjer. Det kan jo skje at det faller ned noe 🙂

Får jeg noe?

Det blir jo litt rot med så masse deig, ikke alt blir julemanna

Rot med deig

Riktige damer finner alltid noe å pynte seg med, det gjelder bare å være kreativ.

Kreativ pynting

Heller ikke fjeset slipper unna, mel og deig SKAL være overalt.

Deig overalt

Må jo smake på resultatet, blir det bra til slutt?

Smaker godt?

Småttingene fikk ikke være med på bakingen i år, neste år blir det dobbelt så mange og kanskje firedobbelt kaos? I år måtte de bare titte på.

Må bare titte på

Etter bakingen slappes det av foran tv’en. Ikke alle er like fornøyd med at hundesenga er opptatt.

Avslapning foran tv'en

Kos foran tv’en, alle får være med. Roen har senket seg over huset.

Alle får være med

Noen får hilse på hundene, for første gang på ordentlig. De er nysgjerrige på hverandre, den ene fryder seg og den andre snuser.

Fricco og Mia

Brødrekjærlighet i  praksis. I hundesenga var det plass til og tid for litt kos.

Brødrekjærlighet

Til slutt leker alle sammen, med hundene sentralt plassert. De må jo være med der alle andre er. Dette kan vel kalles lekestue.

Lekestue

Neste gang blir det nok litt mer kaos.