Kategoriarkiv: Foto

2018 Afrikatur – Behind the scenes

I september 2018 reiste jeg, Thomas og Frederik til Masai Mara i Kenya. Dette var den endelige realiseringen av en drøm vi har gått med i over ett år. Det begynte med at jeg skulle ha en fototur som feiring av 60-års dagen min og guttenes 35-års dager. Vi startet først med å prate om Bjørnesafari til Finland, der vi kunne sitte i skjul og fotografere bjørn og ulv.

Plutselig dukket det opp en mulighet som vi aldri hadde trodd fantes: en fotosafari til Afrika til en håndterbar pris. Tidligere undersøkelser hadde resultert i at slike turer var altfor dyre.

Vi bestilte en slik reise, til Oltepesi Tented Safari Camp i Masai Mara i Kenya, som organiseres av en norsk fotograf, Arnfinn Johansen. Vi skulle få egen bil og egen guide, slik at vi kunne konsentrere oss om å ta bilder.

Vi hadde et helt år å glede oss på, og tenkte på og snakket om denne turen nesten hele tiden, regner med at de rundt oss gikk grundig lei.

Noe utstyr måtte også skaffes: jeg oppgraderte mitt Canon 7D til Canon 7D2, Thomas kjøpte en 500mm/f4 og Frederik kjøpte filmutstyr.

Endelig var dagen der. Etter en lang flytur med Kenya Airways, med sur betjening, satt vi og ventet på å komme inne i Masai Mara. Vi overnattet første natten i Nairobi, kom til hotellet nesten ved midnatt og dro derifra grytidlig om morgenen til en annen lokal flyplass der vi skulle fly videre inn i Masai Mara. Vi hadde heldigvis bestilt en drosje før vi dro hjemmefra.

Drosjebestillingen holdt på å forsvinne, for jeg sendte melding til drosjesjåføren om flightnumre etc via imessage og fikk ingen feilmelding. Det viste seg at drosjesjåføren ikke hadde mottatt denne meldingen, meldinger måtte sendes som tekstmelding.

Vi landet, sammen med mange andre ivrige safariturister,  på Olkiombo Airport.

 Det var en grusbane på sletta, med 2 primitive hytter.

Flygerne hadde en avslappet holdning til dyr på rullebanen, de sjekket at det ikke var elefanter eller giraffer, og så regnet de med at alle andre dyr kom seg fort unna når de nærmet seg.

Big John tok seg av oss fra første stund.

Vi visste ikke hva vi skulle forvente oss av opplevelser, og hadde bevisst prøvd å holde forventningene nede. Det viste seg imidlertid at allerede 5 min fra flyplassen var det typiske afrikanske dyr. Noe av det første vi så var Impala, en vakker og grasiøs antilopesort.

Ikke lenge etter så vi en Giraff, den prøvde kanskje å gjemme seg i buskaset, men lykkes ikke spesielt godt med det.

Framme i landsbyen fikk vi anvist huset vårt, et flott telt. Det var bra utstyrt, med en seng til hver, og plass til bagasje.

Der hadde vi innlagt vann, dusj og wc. Teknologien bak varmtvannberederen var flott. Nattevakten fyrte opp før vi ble vekket om morgenen. Vi ble vekket av en Masai som hvisket til oss at vi måtte stå opp. Vi ba ham rope høyt, flere ganger, men det hjalp ikke. Vi fikk kaffe på sengen og hvert sitt kjeks til å starte dagen på.

Safaribilen vår var spesielt utstyrt for fotografering, med mulighet for lavt standpunkt ved å ligge på gulvet og fotografere. Bilen var solid bygget, og det var nødvendig for den fikk skikkelig røff behandling.

Kjøkkenet vårt var også et telt. Det var imponerende god mat de laget til oss der, både 3 retters middag og fine lunsjer til å ha ute i bushen.

Landsbyen hadde klassiske masaihytter, bygd av en krets av greiner, som så ble kledd med kumøkk. Dette var kvinnearbeid, og det tok en kvinne 1 måned å bygge en slik.

Barna var nysgjerrig og hilste gjerne på oss.

En av Big John sine tre koner bodde i ett av disse husene.

Landsbyhundene lå og slappet av under tuntreet.

Husene var ikke store, og det var ingen vinduer som kunne slippe inn lys.

Det var kvinnearbeid å skaffe ved. En av dem var gravid, og måtte bygge opp et vedlager til hun skulle føde og ikke var i stand til å hente ved i en periode.

Dagliglivet foregikk rundt disse husene

Også det afrikanske klimaet påvirkes av den globale endringen, så det var uvanlig mye regnvær og relativt lave temperaturer når vi var der. Om morgenen måtte vi kle på oss alt vi hadde av klær, en kombinasjon av relativt lave temperaturer, masse fartsvind når vi kjørte, og trøtte kropper.

Det viste seg fort at vi ikke var alene på savannen. Masse safaribiler, på det meste telte jeg over tredve biler, reiste rundt omkring på savannen, og de snakket med hverandre hele tiden slik at alle fikk vite om det dersom noe spesielt skjedde.

Safaribilene kunne omringe dyrene av og til. En gang gjemte en gepard seg under bilen vår en liten stund.

Løvene var mektige, men enkelte ganger så de ikke så nifse ut. Her er en som har lagt seg til å sove midt på veien. Veiene var forresten et eget kapittel, det var ofte bedre å kjøre på savannen enn på veiene.

Elvekrysninger som dette var vanlig, vi krysset flere hver dag.

Vi fikk også se struts, vandrende på savannen.

Gepardene var flotte. Vi ventet en god stund for å se om vi fikk se en jakt, men det ble ingenting den dagen.

Guiden vår, Big John, var kledd i tradisjonelle Masai-klær. Vi stoppet her på et utsiktspunkt for å se ut over savannen.

Her stiller Frederik og jeg oss opp ved bilen. Den fikk virkelig gjennomgå, i høy fart på elendige veier og elvekrysninger. Vi fikk en helt ny referanseramme når det gjelder kvalitet på veier og sikker kjøring. Vi klamret oss ofte fast i bilen og ble slengt hit og dit på jakt etter opplevelser.

Thomas ville også være med.

Typisk utsikt over savannen, i skiftende lys.

Vi fulgte også en leopard, her hopper den over en liten bekk. Leoparden var stilig, og ikke alltid lett å se da den trivdes i buskaset. Leopardene ga et spennende uttrykk, ved at de ikke gikk helt åpent på savannen sånn som de andre store kattene.

Geparder er vanligvis enslige og territoriale, men en brødreflokk på fem geparder lever sammen. De poserte for oss.

Vi opplevde også en løveflokk som koste seg med en Gnu. Det er utrolig at de ikke lot seg merke med at vi var der, og like utrolig at vi ikke var livredde.

Soloppganger fikk vi flere av. Her er en beitende sebraflokk i soloppgangen. Vi startet dagen tidlig, før solen sto opp, så vi måtte kle oss godt, og ha med hodelykt.

Vi så også litt fugler, her en Kampørn.

Små løveunger kan være virkelig søte, vi fulgte med en mor med barn en stund. Løvebarna lekte seg akkurat som små kattunger.

Frokost ved det typiske afrikanske treet måtte vi ha.

Maten var veldig god, vi var sultne etter å ha stått opp tidlig uten frokost og kjørt i flere timer rundt på savannen.

Vi tok ikke bare stillbilder, Frederik filmet også masse. Gleder oss til å se filmene hans. Han må bare kjøpe seg ny pc først :-).

Topier som beitet ved solnedgang var klassisk.

En løvemor titter etter bytte, lillegutt følger også med.

De må også leve med litt skader, her er et løvebarn som ser ut til å være blind på det ene øyet.

Et av Afrikas farligste dyr er faktisk vannbøffelen. Til og med løvene har respekt for den.

En liten bavianflokk fikk vi også oppleve. En liten bavianunge klatret opp i et tre for oss.

Mektig lys over savannen, kunne ikke bare se etter dyr.

Hyeneunge titter på oss ved elven.

En giraff velger å krysse elven samtidig med noen andre safaribiler.

Også elefanter fikk vi med oss.

En del av fotograferingen foregikk i dårlig lys. Jeg har aldri tidligere fotografert med  iso16000, men det måtte til her.

Soloppgang ved elven, den staselige hannløven stiller seg opp og gir oss en flott speiling.

Giraffene var spesielle, de kunne ikke lett gjemme seg.

Jeg hadde et ønske om et spesielt bilde før jeg dro ned, og det var av en leopard oppe i et tre. Siste dagen før vi skulle dra, tidlig på morgenen før solen egentlig hadde stått opp, fikk vi den muligheten. Ikke optimalt dessverre, men nok til å krysse av at det ønsket var oppfylt, sammen med ønsket om å ha sett alle Big Five (Løve, elefant, leopard, vannbøffel og neshorn).

Et veldig godt skjult neshorn fikk vi også med oss. Her var faktisk guidene forsiktige og ville ikke for nært neshornet, og ville ikke forstyrre det så mye. De hadde tydeligvis respekt for dette dyret.

Det krever litt fantasi å se neshornet, men det er faktisk et neshorn der inne i buskene.

Turen var en kjempeopplevelse, med høydepunkter på alle kanter og hele tiden. Vi var enig om at det blir vanskelig å toppe en slik opplevelse.

Nordøyane – vakre og ville

I februar inviterte vår sønn Thomas meg med på en fototur til Nordøyane, nærmere bestemt til Haramsøya og Flemsøya. Jeg har levd mitt liv på Sunnmøre uten å ha vært på disse øyene. De er 2 mil i luftlinje fra Ålesund sentrum, men kjennes som «langt borte» på grunn av fergene.

Med Thomas på fototur

Været var ikke det beste, med pissregn dagen før og om natten, men det var meldt opphold midt på dagen, så vi valgte å dra likevel. Det viste seg å være et lykketreff, for vi fikk veldig varierende lys og dramatiske bølger.

Turen startet meget bra, med at vi måtte kaste oss ut av bilen og få fram fotoutstyret, det var SPEKKHOGGERE på gang.

Spekkhogger og Havørn

Fikk  noen bilder, dessverre viste ikke spekkhoggerne kroppen over vannet. På det meste hadde jeg tre stykker i bildet på en gang. På vedlagte bilde kan man med velvilje og god porsjon fantasi se både en spekkhogger og to havørner som står på knausen oppe til venstre.

Ulla fyr ligger på en holme /skjær som nåes ved en bru som nok har fått mye juling.

Veien til Ulla fyr

På en fototur undersøkes ALT som mulige motiver

Kan dette gi noe bra motiv da?

Bølger og kraftig sjø er som en magnet for fotografer.

Alt SKAL fotograferes

Indirekte fotografering av motiv gir gode vinkler

Alternativ vinkel for motivet

Resultatet var jo interessant

Ulla fyr fra uvanlig vinkel

Fyret har fått mye juling og saltvann setter sine tydelige spor der det er metall.

Dyppet i saltlake

En advarsel er på sin plass. Fotografer trekkes nærmere og nærmere bølgene når det er grov sjø, de er fascinerende og fotogene. Man må imidlertid være spesielt oppmerksom på muligheten for «freak vawes», der flere bølger slår seg sammen til en kjempestor bølge. Å bil gjennomvåt er det minste problemet i et sånt tilfelle, å bli dradd ut i sjøen er et mye større problem. Akkurat her er sikkerheten ivaretatt ved at fotografen beveger seg baket utspring, som reduserer risikoen for å bli skylt ut kraftig.

Kraften i bølgene er spennende, her knuses saltvannet til smådråper, som løftes opp over berget og gir spesielle effekter.

Knuste saltvannsdråper gir gode opplevelser

Sandvika på Flemsøys, som også kalles for Skuløya, er en vakker sandstrand. Bølgene kan slå langt opp over sanden.

Blir jeg våt nå?

Makroen må alltid være med, man kan finne gode mønster. Her er det forskjellig mineraler i vannet som gir avleiringer i forskjellige farger.

Vannet lager farger

Spor i sanden, ikke like skremmende som for Robinson Crusoe, men likevel kan man tenke fram en historie når de dukker opp i synsfeltet.

Spor i sanden

Uværet ligger tungt ute i sjøen, fyret ser glemt og ensomt ut.

Ensomt i tunge uværssskyer

På Haram, i naturreservatet, var det mange flotte steiner, noen skilte seg mer ut enn andre.

Laksestein på Haram

Et merkelig fenomen i reservatet var flere dype groper i steinura. De ser ikke naturlige ut, men de kan heller ikke være levninger fra tidligere tider, stedet er for værutsatt til det.

Groper i steinura. Hva kan dette skyldes?

Turen ga mersmak, men det er vanskelig å planlegge en slik tur, for en tur med blå himmel og flat sjø gir på langt nær like gode fotoopplevelser.

Digitalisering av gamle bilder

Jeg har, som mange andre «voksne» masse gamle bilder på ulike formater, som diapositiver, papirbilder, foto-cd-er, som sjelden eller aldri tas frem lenger.

Bilderesultat for diapositiv

Min bildehverdag er digital.

På pc-en har jeg mine ulike programmer for bildehåndtering, først og fremst Lightroom for sortering og editering.

På Mac-mini har jeg visningsutgave av ALLE mine bilder som har fått minste 1 stjerne. Denne er koblet til TV, med kontinuerlig visning av tilfeldige bilder fra hele sortimentet. Det betyr at det stadig dukker opp gamle og glemte bilder fra mine 40.000+ bilder, som kan sette i gang minne- og mimre-prosesser. Barn og barnebarn er også glade i dette.

Mine «visningsbilder», organisert i mapper, ligger også ute på nettet, beskyttet av passord, slik at jeg når som helst kan slå opp på gamle bilder for å titte på dem.

Å få digitalisert slike gamle bilder er en tidskrevende oppgave.

Til nå har jeg konsentrert meg om diapositiver, som jeg tok mest av og som er best bevart.

For å få bra kvalitet på innskannede bilder må man ha en 35-mm filmskanner. Ulike løsninger med vanlige skannere fungerer ikke så bra, om man ikke har siktet seg inn på absolutt øvre skala av skannere. Filmskannere har også ulik kvalitet. Jeg kjøpte først 1 og skannet en del bilder. De ble ussel kvalitet om eksponeringen ikke var optimal.

Nå har jeg en Minolta Dual Scan III som jeg har brukt i mange år. Originalprogramvaren finnes ikke lenger, men Vuescan leverer bra programvare.

Bilderesultat for minolta dual scan iii

Slike scannere leveres med ulike matere for å kunne skanne flere bilder i gangen. Min har et oppsett for tynne rammer, og ett oppsett for film.

Tynne papp og plastrammer kan enkelt skannes 4 og 4 i en tilhørende holder, men det tar tid.

Bilderesultat for diapositiv

Mine eldste bilder ble montert i glass og ramme, og der må hvert enkelt bilde tas ut av rammen, plasseres i holderen for film, skannes, og deretter remonteres i glass og ramme. Dette er tidskrevende og krever også ryddighet og renslighet.

Bilderesultat for diapositiv

Uansett rammetype så tar det i dag mellom 7 og 10 minutter per bilde å scanne. Det medfører at jeg kan maks skanne inn «en film» per dag. Det er mye arbeid og venting, selv om 6 og 6 bilder skannes uten inngripen i gangen.

Jeg har cirka 4.000 diapositiver, så det er en jobb som er for stor til å ta på en gang.

Bilderesultat for diapositiv

Bildekvaliteten er grei, kan godt brukes til visning på pc/ pad / TV og utskrifter opp til A3, men ikke så god som digitale bilder rett fra kamera. Jeg brukte kamera til familiebilder, og der fungerer de godt som minne-støtte selv om kvaliteten ikke alltid er helt på topp.

Bilderesultat for diapositiv

Jeg tenker også på sikt å skanne inn papirbilder jeg har liggende, eventuelt negativer i de tilfeller jeg har kontroll på det.

Bilderesultat for scan pictures

Negativer skannes på samme måte som diapositiver, med samme prosess.

Bilderesultat for scan pictures

Papirbilder ser jeg for meg at jeg skanner med 3 bilder i gangen på min kombiskriver der jeg har skanner. Bildene kopierer jeg da tre ganger og beskjærer dem i Lightroom til hvert enkelt bilde.

I Lightroom endrer jeg i exif-filen manuelt for å legge inn rett kamera, slik at jeg senere kan søke på det.

Masse arbeid!

Gamle bilder gir imidlertid stor glede, og det er verdt arbeidet, om det kan deles opp over tid.

Romedalen høsten 2016

Romedalen er en «must» om høsten, om forholdene ligger til rette for det. Det er en lang dal i Ørsta kommune, som egner seg godt til både lange og korte turer. Tidenes høytrykk gjør naturopplevelsen stor.

Vi startet opp med å se Hurtigruten sette kursen inn i Hjørundfjorden. En flott reise i dette været.

Hurtigruta forsvinner inn i Hjørundfjorden på tur til Øye
Hurtigruta forsvinner inn i Hjørundfjorden på tur til Øye

Tidenes høytrykk gir knall høstvær, men det følger også med at det blir kaldere. I skyggepartier vinner vinteren mer og mer fram, og vinterdekk må på om man skal på fjellveier.

Snart vinner vinteren
Snart vinner vinteren

Det første som møter en på vei inn i Romedalen, er en liten og vakker støyl, med små hytter spredt og farget som non-stop. Der er et naturlig stopp ved leet som skal stoppe husdyra.

Husdyra viser hvor grensen går
Husdyra viser hvor grensen går

Hyttene er små og farerike

Kubbestøylen er munter og fargerik
Kubbestøylen er munter og fargerik

Romedalen er velegnet for telt eller lavo og mange bruker terrenget aktivt. Det er velegnet for både korte og lange turer. Man kan også gå over til den mer kjente Molladalen herfra.

Her kan man gå så langt man ønsker selv
Her kan man gå så langt man ønsker selv

Rasteplasser finnes det også, med mye fin stein å sette seg på for å nyte lunsjen.

Lunsj i Romedalen
Lunsj i Romedalen

Ved enden av kjøreveien er det en fin støyl, Steinstøylen. Her henger fjellet tungt over hyttene,

Her henger fjellene tungt over hyttene
Her henger fjellene tungt over hyttene

Steinstøylen er godt utgangspunkt for turer.

Fottur i Romedalen
Fottur i Romedalen

Fint å betrakte støylen og fjellene om høsten.

Steinstøylen fra en annen vinkel
Steinstøylen fra en annen vinkel

På vei hjem kom vi forbi Solevågseidet, som (nesten) alltid fortjener å bli tatt bilde av.

Mye fotografert sted
Mye fotografert sted

Dovretur høsten 2016

Vi elsker høstfjellet, og har en fast tur til Dovrefjell i september, og det lengter vi etter hele året. Vi pakker klær for alle forhold, men håper på maks høstvær. Noen ganger treffer vi godt, andre ganger mindre godt.

På turen opp var det lite høstfarger, selv i Romsdalen etter hvert som det går oppover mot Bjorli, så vi trodde vi kanskje bommet på tiden i år. Høstfarger krever kombinasjoner av temperatur og nedbørsmengde for å gi full uttelling.

Vi trengte ikke å bekymre oss. Det var høstfarger når vi kom opp, og vår første hele dag var også velsigner med flott vær.

Flotte høstfarger i fin sol.
Flotte høstfarger i fin sol.

Solen gir ekstra «gull-uttelling» på allerede flotte høstfarger. Noen forsøkte å stenge høstbjørka inne, for å unngå at de flotte fargene forsvant.

Innegjerdet høstbjørk
Innegjerdet høstbjørk

Vi hadde et mål om å finne et spesielt sted i Døråldalen, som ALLE fotografer i Norge kjenner til. Vi startet derfor tidlig en morgen. Tåken lå som et mystisk lag i Folldalen, med bygninger som så vidt stakk opp, og fjellene er nesten gjennomsiktige i bakgrunnen.

Trolsk stemning i Folldalen
Trolsk stemning i Folldalen

Høstfarger er nydelige, men denne gangen var vi nesten litt sene, fargene var mettede og bladene hadde begynt å falle av.

Høstbladene har allerede begynt å falle av
Høstbladene har allerede begynt å falle av

Utsikten mot Dovre er upåklagelig, og de flotte fargene både på trærne og i myra gjør at vi besøker slike steder igjen og igjen.

Utsikt fra Døråldalen mot Dovre
Utsikt fra Døråldalen mot Dovre

Dvergbjørka er en fargeklatt i forblåste områder, og stikker så vidt opp av laven den vokser i. Hardfør, men vakker.

Dvergbjørk i lav er klassisk høst
Dvergbjørk i lav er klassisk høst

Selv på denne høyden trives bærplanter. Tyttebær har funnet ly bak en stein. Det gir nok beskyttelse til å produsere noen bær.

Tyttebære finner beskyttelse bak steinen
Tyttebære finner beskyttelse bak steinen

Nedre Dørålseter benyttes av mange gjennom sommeren. De hadde akkurat stengt når vi kom dit, men det kom likevel en busslast med fotturister som ville på tur.

Nedre Dørålseter, populært sted om sommer og tidlig høst.
Nedre Dørålseter, populært sted om sommer og tidlig høst.

Fra Nedre Dørålseter åpner Rondane seg mot sør. Porten til Rondane er mye brukt som utgangspunkt eller sluttpunkt for vandringer i Rondane. Døråldalen er et flott utgangspunkt for tur, der den ligger på grensen mellom Dovrefjell og Rondane.

Porten til Rondane
Porten til Rondane

Et lite stykke inn mot Rondane er det en flott raste-stein der vi satte oss ned og spiste nisten vår. Gamlehunden var ikke helt i slag for en lenger tur denne dagen, men det gjorde ikke noe.

Rasteplass på veien mot Rondane
Rasteplass på veien mot Rondane

På vei ut av Døråldalen fant vi endelig standardstedet for naturfotografer. Vi manglet noen få parametre, som sol og snø på toppene, men ellers stemte det. Forstår hvorfor mange vil hit.

Klassisk Dørålseter. Mangler bare sol og litt snø.
Klassisk Dørålseter. Mangler bare sol og litt snø.

Et annet sted vi bare MÅ besøke hver høst er Grimsdalen. Der ligger en vakker seter, Verkjesetra, med gamle sel i lafta tømmer og flott natur.

Flott seter i Grimsdalen
Flott seter i Grimsdalen

Naturen arbeider konstant for å tilegne seg menneskeskapte ting, og den har god tis. Over generasjoner «spiser» den gamle bygninger. Her er en som fremdeles leder over naturen.

Tømmerhytte i Grimsdalen som fremdeles holder naturen stangen.
Tømmerhytte i Grimsdalen som fremdeles holder naturen stangen.

Primitivt turliv :-). Bord og stoler rett ved bilen, vi går ikke langt, og krever et minimum av komfort. Fyrer opp stormkjøkkenet og lager oss lapskaus. Smaker godt på en lang dag i fjellet.

Koking av varm lunsj. Smaker godt i fjellet.
Koking av varm lunsj. Smaker godt i fjellet.

På vei hjem stakk vi innom Lorkvenna, et flott sted på Lora, der det var fint å gå seg en tur. Fint og lettgått terreng, passer gamlehunden godt.

På tur til Lorkvenna
På tur til Lorkvenna

Vi fikk cachet en del på fjellturen også. Slike cacher kan være godt kamuflerte, vi brukte en del tid på å finne denne.

Godt kamuflert cache
Godt kamuflert cache

En flott tur tok slutt, men vi har allerede bestilt plass til neste år, samme tid, og vi gleder oss til turen. Høsttur på fjellet kan anbefales.

Bilferie i Jotunheimen sommeren 2016

I år tenkte vi at vi skulle ha oss en bilferie som inkluderte Jotunheimen og noen fjorder i Sogn og Fjordane. Vi planla 2 overnattinger og bestilte på forhånd. Er nødt til det når du reiser med hunder.

Vi valgte å reise via Geiranger. Det medførte en kø på over en time for fergen fra Linge til Eidsdal. Vi er heldigvis godt utrustet med tålmodighet alle sammen.

Første stopp er ALLTID Eidsvatnet i Eidsdalen. Der passer det å stoppe og spise litt, lufte hunder, og nyte utsikten. Vakkert og fotogent sted, med fin rasteplass.

Første rast

Første rast

I Geiranger var det 1 turistbåt og 1 hurtigrute, og 1 million turister med framkomstmidler i alle fasonger, mest busser forresten. Geiranger begynner vel snart å nå grensen der det blir for mye folk til at den genuine naturfølelsen kan oppleves. Det beste vil nok være å finne aktiviteter turistene kan delta på, for å spre dem litt utover i terrenget, men plassen i seg selv er jo liten og trang uansett hva man finner på.

Bildet fra denne avstanden viser et vakkert Geiranger i nydelig vær, men det viser ikke sommerkaoset. Geiranger begynner å nå metningspunktet snart. Det var 30 grader i bygda denne dagen.

Fra Ørnesvingene
Fra Ørnesvingene

Etter en lang, vakker og litt strevsom tur ned til Geiranger og opp igjen var det deilig å stoppe før Grotli, lufte oss og hundene, få litt fjellutsyn og god plass. Her går det an å gå et stykke, men vi nøyde oss med å rusle langs vannkanten og oppleve «høyfjellet» med god plass og klar luft.

Fin luftetur

Fin luftetur

Vi overnattet første natt på Dønfoss camping, i en flott leilighet med god standard og god plass. Vi fikk en fin ende-leilighet uten nabo klin inntil, slik at vi kunne lufte hundene før de la seg og rett etter at de sto opp uten å utruste en hel ekspedisjon.

Vi tenkte vi skulle cache litt, men i de nærmeste løypene var det for mye skog og altfor mye insekt, og veldig varmt. Vi gikk i en furuskog, og tipset for å finne cachen var «furu». Da ga vi litt opp i insektsurret.

Vi fant derfor en serie som gikk langs et vann. Der var det en lufting som både reduserte temperaturen og fjernet insektene. Ypperlig kombo. Den observante titter vil se selve cachen i bildet. De var litt artige å lete etter.

Fin luftetur i bra temperatur
Fin luftetur i bra temperatur

Turen gikk via Lom til Sognefjellet og Jotunheimen. Der var det mange flotte steder å se på. Blant annet fant vi en Sagasøyle, som sikkert har vært der lenge, men som ikke hadde festet seg i minnet. En litt pompøs steinsøyle i mønster etter romerske keisere og egyptiske faraoer.

Sagasøylen

Ved Fanaråken måtte vi stoppe, sammen med masse andre turister. Det var fint å se innover fjellet, klar og fint, men himmelen var ikke helt uten tegninger.

En velkjent formasjon i Jotunheimen
En velkjent formasjon i Jotunheimen

Det var så varmt at kjørebukse og gåsko måtte byttes med shorts og sandaler for å ikke få heteslag, selv om air-condition anlegget gikk for fullt hele tiden.

Vegvesenet har gjort en fabelaktig jobb ved å lage flotte hvileplasser, med skulpturer og gode hvileforhold som går godt inn i terrenget.

Utnytter en skulptur som ramme
Utnytter en skulptur som ramme

Litt fotografering på en liten tur må til. Fruen ble ivrig når hun fant en blomst, og dukket helt ned.

Skal man fotografere blomster må man innta denne posisjonen.
Skal man fotografere blomster må man innta denne posisjonen.

Veien inn til Fanaråken er vakker, og fører rett inn i de mektige omgivelsene Jotnene bodde. De er sentrale i vår mytologi og nå også i vår fritid.

Veien til fjellet
Veien til fjellet

Når vi kom ned til Luster, var fjorden speilblank, men himmelen ga visse varsler om hva som kunne komme til å skje, og som skjedde litt senere.

Uro over Lusterfjorden
Uro over Lusterfjorden

Vi overnattet i Fjærland, i en fin campinghytte på Bøyum Camping. På turen videre kom vi over en vakker seter ved Suphellebreen.

Vakker seter i Sogn
Vakker seter i Sogn

Den gamle setra var en fin plass for å sette seg ned litt og puste og tenke over livet.

Fint sted å ikke gjøre noe som helst
Fint sted å ikke gjøre noe som helst

Vi valgte å kjøre Gamle Strynefjellsveg hjem igjen. Det er en meget vakker fjellvei, om enn noe smal. Konsentrasjon kreves. Naturen er vill og vakker.

Vakker og vill foss på strynefjellet
Vakker og vill foss på strynefjellet

Å få hundene til å isbade var ikke noen utfordring. Det vil si at Fricco badet mer enn gjerne etter mange timer i bil på svingete veier, mens Trym mente at vann kun kan brukes til å drikke. Iskaldt og klart fjellvann.

Isbading er en fornøyelse for Fricco etter mange timer i bil
Isbading er en fornøyelse for Fricco etter mange timer i bil

Fargene du får på fjellet her er klare og tydelige, Blå himmel og turkis og klart vann.

Strynefjellet er vakkert i vakkert sommervær
Strynefjellet er vakkert i vakkert sommervær

En konklusjon etter turen er at vi skulle tatt oss bedre tid, gjerne to overnattinger per sted, og gjerne ett eller to steder til. Vel, fjellene forsvinner ikke med det første, så vi får ta det igjen senere en gang.

Klisjeer – bare latskap?

Alle ønsker å være unike, og å kun prestere unike resultater. Dette gjelder kanskje spesielt for fotografer, som absolutt skal skape sin unike vri på ellers kjente motiver, som Eiffeltårnet under..

Klisjeer blir det kalt når man benytter seg av kjente motiv og komposisjoner, og utfører det mer eller mindre godt, som langtidseksponert vann i en foss under.

De vanligste klisje-bildene er solnedganger, som her et par som drømmer seg vekk i solnedgangen.

Det mest typiske ville vært elg i solnedgang. Det har jeg ikke, men en båt som kommer fra solnedgangen gjør kanskje samme nytten.

Klisjeer er som fordommer. Ingen vil godta for seg selv at de er full av fordommer, eller at det de forsøker å uttrykke med mye møye kun er klisjeer.

Alle har fordommer, fordommer bunner i lite kunnskap og generaliseringer, og avhjelpes kun ved individkjennskap og innsikt. Fordommer er vår metode å behandle store informasjonsmengder som ellers ville ha overlastet den lille ledige hjernekapasiteten vi har ved at vi alltid måtte vurdere enkeltmennesker / steder / hendelser individuelt. Det går mye raskere å plassere dem i bås basert på fordommer.

Klisjeer er litt av det samme, men har en opprinnelse i individet, som så generaliseres. De har blitt klisjeer ved at individuelle hendelser / bilder / sitater har blitt gjentatt så mange ganger at de mister sin opprinnelige mening og blir «flate». Gjentagelsene kommer fordi de har vært meningsfulle og uttrykt mye, gjerne vakre, følelser.

Spenstig natur er også «Norgesklisjeer».

Jeg er ikke redd for at noen vil kalle mine bilder klisjeer, kun dersom de kaller dem for dårlige klisjeer, siden motiv som har blitt klisjeer har blitt det fordi de tiltaler oss så mye at mange har forsøkt å presentere dem. Klisjeer er som oftest vakre motiver.

Blomst i regnvær er også et vanlig bilde.

Jeg tar ikke bilder for at de skal være unike i verden. Min motivasjon er at de skal være tiltalende for meg, enten ved at de er «vakre» eller ved at de forteller en god historie. Får jeg til det så er jeg fornøyd. Jeg håper selvsagt at andre også liker mine bilder, men de tas for at jeg selv skal bli glad.

Kamerainnstillinger

Det beste og verste med avanserte kameraer er at «alt» kan stilles inn og reguleres. Det gjør at du kan få akkurat det uttrykket du ønsker på det du fotograferer.

De enkleste innstillinger, som stort sett er de jeg bruker, er å stille på enten lukker-prioritet eller blender-prioritet. Noen få ganger bruker jeg også manuell innstilling av blender og lukker.

I tillegg til dette kommer eksponeringskompensasjon, der du stiller inn litt mindre eller litt mer lys enn det standard lysmåling antyder.

Noe som er en del av eksponeringsinnstillinger, men som jeg ofte glemmer er ISO-innstilling. Jeg kan f.eks ha tatt bilder innendørs i svakt lys på f.eks 3200 ISO, og skal deretter ta bilder ute i godt lys. Da gir det lavere kvalitet på sluttproduktet enn nødvendig.

En god regel er å resette alle innstillinger til det du bruker som standard med en gang du er ferdig med dem. Dette gjelder både ISO, eksponeringskompensasjon, og spesielle lukkertider eller blendere. Da slipper du overraskelser neste gang en situasjon bare dukker opp og du skal raskt ta et bilde.

Jeg bruker 90% av tiden innstillingen Blender-prioritet (AV), da dette gir meg kontroll på dybdeskarphet ved at jeg stiller inn på ønsket blender, og gløtter på lukkertiden når jeg tar selve bildet. Ønsket blender kan være så stor som mulig, f.eks 2.8, for å få uklar bakgrunn, noe som i mange portrett-situasjoner er gunstig. Med portrett mener jeg her helst fugler eller dyr. Det er også viktig med stor blender dersom du skal ha såkalt selektiv fokus, det vil si at både det som er nærmere kamera og det som er lenger unna enn motivet blir uklart. Dersom du ønsker bra med detaljer, f.eks i et landskapsbilde, eller få flere skarpe i et gruppebilde, må en  middels blender brukes. Jeg bruker da gjerne 8-11. Dersom du ønsker å forlenge lukkertiden, så stiller du på minste blender og laveste iso, f.eks blender 22 og iso 200.

Lukkerprioritet kan være nyttig når du MÅ fryse bevegelser, eller motsatt, når du vil ha bevegelse i bildet. Da må du ha kontroll på lukkertiden, mens blender er mindre viktig.

Manuell innstilling bruker jeg gjerne dersom jeg skal ta bilder med blits. Jeg stiller da på en ok blender, 4-8, og lukkertid på 1/125. Jeg har blits som måler lyset når bildet tas (TTL-måling) så da justeres lyset etter behov. Jeg kan ikke bruke kortere lukkertid, for da får blits og eksponering synkroniseringsproblemer, og jeg ønsker ikke lengre lukkertider, for da vil bevegelse i motivet fort gi uskarphet.

Eksponeringskompensasjon krever litt mer erfaring, men det enkleste er kanskje å tenke seg at kameraet alltid ønsker å få et grått bilde. Det vil si at dersom det er mange lyse ting i bildet vil kameraet gjerne slikke inn mindre lys, for at det lyse skal bli gråere. Da må eksponeringskompensasjonen slippe inn mer lys, det kalles pluss-kompensasjon. Dersom det er mange mørke ting i bildet, vil kameraet prøve å få inn mer lys, slik at de mørke tingene blir nærmere grå enn svart. Da må eksponeringkompensasjon slippe inn mindre lys, det kalles minus-kompensasjon.

Det går også an på mange kamera å sikte på der motivet man vil ha riktig belyst og trykke knappen halvveis ned, og deretter komponere bildet ferdig og trykke knappen helt ned. Det vil i mange tilfeller gi gode resultater, men vær oppmerksom på hvor fokus ligger, dvs hva som er skarpt.

Andre innstillinger forandrer jeg svært sjelden, og må som oftest oppsøke brukermanualen for å gjøre det korrekt.

Situasjonen er slik at det du gjør ofte, det kan du, mens det som utføres sjelden glemmes mer og mer. Det er derfor viktig å bruke utstyret ofte, og bruke de muligheter for kreative justeringer man har behov for, slik at man husker alle disse innstillingene.

Lengting etter nytt kamerautstyr

I båtlivet er det noe som kalles «tre fot syken», noe som betegner at man alltid ønsker seg en båt som er litt større og litt bedre enn den man har. På den måten kan man risikere å bruke mindre tid på å glede seg over det man har i stedet for å ergre seg over det man ikke har.

I fotoverdenen er megapiksel ofte er den drivende faktor i nyanskaffelser. Digitale kamera har nå fått litt av samme lovmessighet som prosessorer, hjernen i datamaskiner, det vil si at man følger en lov som sier at på 18 måneder har man halvert prisen og doblet ytelsen. Imidlertid halverer man ikke prisen på kamera på samme måte. Dette gjør at «levetiden» for et digitalt speilreflekskamera blir kortere og kortere.

Mitt første speilrefleks, helmanuelle Canon AT-1, hadde jeg i 15 år.

Det fungerer fortsatt. Mitt neste kamera, også filmbasert, et Canon EOS 5 med øyestyrt fokusering, hadde jeg i 8 år.

Deretter begynte jeg på den digitale verden, med et Canon EOS 10D,

Bilderesultat for canon eos 10D

som jeg hadde i 4 år, før jeg skaffet meg et Canon EOS 30D,

 

 

som jeg hadde i 3 år. Deretter fikk jeg et Canon EOS 7D,

som var en helt ny verden i funksjonalitet, spesielt i fokuseringshastighet, noe som kan være kritisk i blant annet fuglefotografering. Dette er nå mitt backup-kamera, for etter 3 nye år fikk jeg endelig det kamera jeg bruker nå, og som vil dekke mitt behov i lang tid. Det er et Canon EOS 5DIII. Jeg er på en måte framme i den digitale verden der jeg var i den filmbaserte verden, Canon EOS 5.

Mitt nåværende kamera har meget gode egenskaper både i dårlig lys, god oppløsning og meget bra fokuseringshastighet. Det er også et såkalt fullformat-kamera, det vil si at bildebrikken er like stor som en gammeldags filmrute, 35x24mm. Alt dette tilsammen gjør det til et meget godt kamera.

Det er imidlertid ikke utstyret som bestemmer opplevd kvalitet på et bilde. Vi har utskrifter på veggen, på akryl, i størrelse 90x75cm fra Canon 10D og Canon 350D, med oppløsninger på 8-10 mpx, som vi opplever som gode bilder. De har selvsagt ikke like mye detaljer som et tilsvarende bilde tatt med 5DIII, men kan nytes på litt større avstand.

Jeg er ikke tilhenger av at man skal kunne gå helt inn på et bilde i f.eks 90×75 cm for å lete etter detaljer, slike forstørrelser bør helst betraktes på litt avstand. I en del fotomiljøer er det imidlertid veldig sterk fokus på detaljer og antall megapiksel. Jeg er ikke der.

Oppløsningen man kan få på et fullformat speilrefleks i dag nærmer seg faktisk den oppløsning man tidligere kun fikk på mellomformat-kamera, som koster 10 ganger så mye. Det gjør at mange kan ta bilder som kun profesjonelle kunne ta tidligere. Imidlertid er det også slik at de høye oppløsningene krever mer av både optikk og opptakteknikk, det er ikke bare å stikke og knipse med slikt utstyr.

Det er utrolig hvor mye penger avanserte entusiaster kan bruke på fotoutstyr, der motivasjonen ofte er «ny dings» og ikke «bedre bilder».

Man skal ikke kimse av at nytt utstyr kan gi ekstra fotoglede og føre til mer tid ute i naturen, men som nevnt tidligere så er det ikke nødvendigvis slik at mest avansert kamera gir best bilder.

Det beste kamera er det du har med deg og som er klart til opptak når situasjonen er der. Det kan dessverre lett bli slik at man ikke alltid har med seg utstyret når man er ute og rusler i naturen, men ofte dukker det da opp situasjoner som hadde gjort seg på veggen.

Varierende produktivitet

Antall bilder jeg tar per dag/uke/måned/år varierer sterkt. Det har vært slik siden jeg startet å ta bilder.

I begynnelsen var det filmbasert utstyr, og hvert enkelt bilde hadde en pris. Jeg hadde et helmanuelt Canon AT-1, og tok mye fuji 100 ASA diaspositive bilder, og noen gang Agfa 400 asa diaspositive bilder når jeg skulle ta spesielle bilder.

Den gangen tok man ikke så mange bilder av hver situasjon, og man tenkte litt før man tok bildet. Et helt eget spenningsmoment den gangen var å sende inn bildene og vente spent på resultatet. Om man ikke var meget disiplinert og skrev ned bildedata så kunne det være uklart hva kameraet var stilt på for hvert enkelt bilde.

Når utstyret var nytt, så var interessen sterkest.

Etter en tid fikk jeg det som kalles 2-juls filmer. Det betyr at det var bilder fra to ulike julefeiringer på samme 36-bilders film. Det betydde at årets produksjon var på under 36 bilder.

Når barna kom inn i bildet steg selvsagt produksjonen igjen. Når jeg ser tilbake er jeg imponert over meg selv hvor godt jeg traff med både helmanuelt kamera og helmanuell blits, der man måtte regne ut nødvendig blender etter egen tabell tapet fast på blitsen. Stort sett de fleste bildene kunne fungere bra som «minnestøtte».

Når jeg begynte med digitalt utstyr var det 2 «synder» som satt igjen fra gamle dagers fotografering: Jeg tok færre bilder av hver enkelt situasjon enn f.eks min sønn, som ikke hadde filmbasert fotografering i ryggmargen. Jeg var heller ikke flink til å variere iso-innstilling etter behov, jeg var vant til at «en hel film» hadde samme iso og måtte tas ferdig før det kunne endres.

Dette ga meg et handicap, som til dels fremdeles sitter i, og som kanskje ikke gjør at jeg utnytter fullt ut alle fordelene med digital fotografering.

Jeg har noen utfordringer med helsen, som gir meg litt problemer med å komme meg rundt i naturen, så det begrenser de store vandringene, men jeg liker meg veldig godt i fjellheimen. Der finner jeg de fleste motivene mine.

Dersom jeg ikke tar «fototurer», det vil si turer som er spesielt innrettet på å ta bilder, så blir det ikke så mange bilder lenger. Jeg føler jeg må være litt mer egoistisk når jeg skal konsentrere meg om å ta bilder. Jeg må stoppe ofte og gjerne plutselig, og kanskje studere litt og gå fram og tilbake før jeg eventuelt finner en vinkel jeg liker. Det er ikke like enkelt dersom det er flere personer med på turen, som ikke har samme interesse.

Spesielle turer, som f.eks rovfuglskjul, eller utflukter til steder med spesiell natur, fører til veldig mange bilder, der bare noen få slipper gjennom nåløyet i etter-vurderinger. Jeg regner det slik at dersom jeg er fornøyd med 5-10% av bildene etterpå så har jeg hatt bra uttelling. Jeg tar vare på nesten alle bilder jeg tar, men kvalitetsvurderer de med stjerner, fra 0 til 5 som beste. Jeg bruker Lightroom til etterbehandling av bildene mine.

Jeg har som mål å ta noen bilder hver måned. Da kan jeg etterpå se ting som været på den tiden, spesielle hendelser, folk og steder.

Ved å ha et slikt krav på meg selv, så «jager» jeg meg selv ut med «fotoøyne» på minst en gang i måneden. Det gir alltid en god følelse etterpå, når jeg har vært mer oppmerksom på omgivelsene og lyset enn ellers.

Jeg skriver ofte ut bilder jeg er fornøyd med, og henger dem opp for å dele dem med andre som slumper til å kunne se dem. Jeg bytter ofte ut bildene, de henger sjelden lenger enn noen måneder. Av og til deler jeg dem også på facebook og instagram. Jeg synes deling er litt av gleden ved å fotografere.