Kategoriarkiv: Foto

2020 Tre skritt fram og ett tilbake

Mine første opplevelser med speilløst kjennes som det er tre steg fram og ett tilbake.

Framstegene er meget tydelige og overskygger helt det ene litt tilbake.

Bildestabilisering i både kamerahus og objektiv er fantastisk, og for meg revolusjonerende. Kan nå ta bilder håndholdt i meget lavt lys, selv med tele. Har prøvd dette med både 24-105, 70-200, 100-500 og 600mm. Alle disse kan brukes håndholdt, og med lukkertider ned mot 1/50 og noen ganger også lengre, med gode skarpe bilder. Selvsagt er det avhengig av at objektet ikke rører mye på seg underveis, men i en del situasjoner stemmer nok det. Småfugler og sånt som beveger seg raskt trenger fremdeles korte lukkertider, kameraet kan ikke trylle.

Både kamera og de nye objektivene er mindre og lettere enn de gamle utgavene. Spesielt artig er det med 600/f11.

Simulering av eksponering er kjempeflott, det blir enkelt å justere inn til en bra eksponering. Spesielt overrasket det meg hvor effektivt dette var i lave lysnivåer, der man tydelig ser eksponering.

Informasjonsmengde og alternativer i eksponeringssituasjonen, samt tilgang til stor og vridbar bakskjerm er også et stort pluss. Vridbar bakskjerm er riktignok ikke en egenskap kun ved speilløst, men jeg opplevde ikke dette før jeg gikk helt over til speilløst.

For meg som ikke fotograferer så ofte så er det også bra med indikasjon direkte i søker hvordan justere lukkertider, iso eller blender, hvilke betjeningshjul som skal brukes.

Hastighet, eller antall bilder per sekund, er også imponerende. Jeg prøvde 20/sek, som er med elektronisk lukker. Det var både fascinerende og forvirrende, siden jeg ikke hørte en lyd, og bildene raste inn. Går nok fint å fange bevegelige situasjoner nå. Kjekt også med mulighet for flere valg av hastighet. Hastighet og oppløsning gir både landskap og sport / vesener god håndtering.

Hastighetene krever imidlertid nye minnekort, så det var en ekstra investering som ikke var tiltenkt helt til å begynne med. De nye er jo ganske dyre, så man må grave dypt i lommeboken for å kjøpe tilstrekkelig med minnekort til for eksempel en safari på Svalbard. Jeg fikk heldigvis solgt mine gamle CF-kort, selv om jeg kun fikk tilbake en brøkdel av hva jeg selv kjøpte dem for. Jeg hadde ikke lenger noe kamera som kunne bruke dem.

Det at man kan benytte eksisterende objektiver  er et kjempepluss, selv om det har vært vanskelig en periode å få tak i adaptere. Jeg har solgt unna det meste av mitt gamle utstyr, men RF-systemet har for eksempel ikke en god makroløsning ala 100mm IS, samt at de nye objektivene er kjempedyre.

Det negative er for det første at systemene nå spiser batteri. Man må for en heldag ute ha mange batterier tilgjengelige. Det fører igjen til en utilsiktet utgift, da de nye batteriene selvsagt er mer kostbare enn de gamle. Heldigvis er det samme ladere, og de gamle batteriene kan brukes selv om de har mindre kapasitet. Vi har nå ett R5 og to R6, så det er mange batterier og minnekort.

Den største negative opplevelsen min var reaksjonstiden fra «kaldt kamera» til man er klar til å ta første bilde. Med dette mener jeg at jeg har kamera hengende rundt nakken, påslått men i dvale for å spare batteri. Skjer det noe plutselig er jeg vant til fra 7D2 og 5D3 at det bare var å hive opp kamera, sikte og knipse. Med de nye er det imidlertid mye mer som må «slå seg på», og mer som trekker strøm, slik at kameraene går fort i dvale. Det medfører at når man hiver opp kamera og trykker på utløseren, så er det bare et svart bilde en stund, til kamera har bestemt seg for at det vil være med på aktiviteten. Dette er tilbake til mitt første digitale speilrefleks, 10D, som også hadde litt reaksjonstid.

Dette er mer eller mindre uunngåelig med de nye kameraene, på grunn av de store kravene til prosessering. Det er derfor bare å venne seg til, ved å være mer oppmerksom og å prøve å være forberedt på aktivitet som kan oppstå så tidlig som mulig, så kamera rekker å våkne. Når det er våkent er det uovertruffet med mulighetene for å fange situasjonen, men det må først få første fokus på plass.

Mer erfaringer kan komme framover.

2020 Første opplevelser med speilløse kamera

De nye speilløse kameraene som tas i bruk nå anser jeg som et like stort steg som da man gikk over fra analoge til digitale kamera. På samme måte som da måtte det en utvikling / modning av de tekniske løsningene før  den nye teknologien ble et naturlig førstevalg for de fleste.

På samme måte er det for den nye teknologien nå. De første løsningene som kom var tregere og hadde dårlige batteridata, men de tilbød alle simulering av eksponering av bildet direkte i søker, noe som gjør at man får større treffprosent på eksponering av bildene.

En annen stor fordel er at man kan få mye mer informasjon i søkerbildet, som støtte til korrekt eksponering. For mye, kan noen eksperter si, men for mange som ikke bruker utstyret hele tiden kan det være en god støtte.

Mitt merke, Canon, hadde lenge ikke en troverdig løsning på dette feltet, de hadde noen løsninger som var preget av at «vi må også ha speilløse kamera» uten at man kunne / ønsket å dominere markedet.

«Nye» produsenter tok tidlig kontroll, den tydeligste var kanskje Sony med sine raske og komplette løsninger, med høy oppløsning, høy skuddtakt og avansert autofokus.

Canon kom først på banen med sikte på fotografer som brukte speilrefleks med EOS R med en RF 24-105mm, som jeg kjøpte til jul 2019. Jeg fant ikke helt ut av det, men har i ettertid sett at det var min motstand mot endring, for de speilløse kameraene har litt annen «feel» enn de gamle speilrefleksene. Jeg bestemte meg for at dette ikke var en løsning som utkonkurrerte min hovedløsning EOS 5D, som jeg kjente ut og inn og hadde brukt mye i 8 år.

Så kom Canon på banen med sitt revolusjonerende R5, som hadde helt utrolig spesifikasjoner, både på oppløsning, skuddtakt og autofokus, og helt nytt: bildestabilisering i kamera, samt revolusjonerende egenskaper på video, som ikke interesserte meg. Dette gjorde at jeg siktet meg inn på R5, som da ville bli min tredje generasjon kamera i 5-serien til Canon. På samme måte som 5D satte tydelig preg på bransjen, skulle nå R5 være på forskudd og prege bransjen igjen. Alle var over seg av begeistring.

Det førte til at jeg byttet inn min R og satte meg på liste for R5, uten å vite endelige egenskaper eller lanseringspris. Dette gjorde jeg allerede til påske. Det viste seg imidlertid fort at det kom til å ta lang tid å få tilgang til kameraet. Ingen visste når det skulle komme, og eksakte spesifikasjoner og pris. Jeg fulgte derfor med på alt som skjedde rundt spekulasjoner om R5.

Jeg måtte imidlertid bite i gresset og kjøpe meg en ny EOS R, for å ha et speilløst kamera. Jeg kjøpte et brukt kamera, bare litt dyrere enn det jeg fikk i innbyttepris for mitt eget, så jeg tapte ikke mye penger der. Jeg kunne derfor begynne å gjøre meg kjent med denne nye verden mens jeg ventet på det endelig målet, R5. Kameraet var tiltenkt min kone, slik at vi framover kunne satse kun på RF-løsninger, og å få felles erfaringer.

Etter en del fram og tilbake, med datoer for endelig levering, samt pris, i vandring, endte jeg opp med å bytte leverandør, som hadde handleløsninger og service jeg satte pris på. Jeg hadde beholdt mitt 5D3, for jeg tenkte fremdeles defensivt at jeg måtte kjenne på det nye før jeg gikk helt over. Nå tok jeg imidlertid beslutningen om at det var ingen vei tilbake. Jeg sendte inn mitt 5D3 som innbytte for R5. Det kunne føre til at jeg ikke hadde kamera på vår tradisjonelle høstferie på Dovrefjell, der vi brukte å ta mye bilder. Dagen før vi dro på fjellet fikk jeg endelig vite at de hadde et kamera til meg, men postgangen var da umulig. Med kjempeflaks viste det seg at leverandøren skulle til samme sted som vi bruker å være på på Dovrefjell, Furuhaugli hytter. De kunne da ta med seg kameraet til meg!

Lykke! Jeg kunne da ta bilder med mitt helt nye kamera, bli kjent med det i ro og mak, ta masse bilder fordi vi var ute mye og det er fotogent å være på høyfjellet om høsten. Det ble jo mest landskap, så jeg fikk ikke testet autofokus så mye, men det var jo en nytelse å bruke kameraet.

Når vi kom hjem så bestilte vi oss en fotoekspedisjon til Svalbard, for å feire vår 40-års bryllupsdag på en uvanlig, men spennende måte.

Da måtte jo utstyrsparken også vurderes.

Vi kom da til at vi skulle kjøpe et R6 til min kone, slik at vi hadde like forutsetninger når isbjørnen skulle dukke opp. R6 er jo en litt billigere og litt mindre utstyrt utgave av R5, med samme autofokus og bildestabilisering, og minst like god iso-håndtering.

På en slik tur må man ha et backup-kamera også, som samtidig kunne brukes slik at man hadde 2 forskjellige objektiv tilgjengelig samtidig, for detalj og miljøbilder. Jeg overtok da R kamera mens min kone da bruker sitt EOS 800D som nr. 2 kamera.

Nå gjelder det bare å trene masse, slik at vi blir like godt kjent med de nye kameraene som vi var med de gamle.

Nye objektiv må anskaffes og beherskes også.

Det nye RF systemet samt kameraene er mye mer kostbare enn det vi har vært vant til fra tidligere, så nå må vi selge unna alt det gamle utstyret for å finansiere nye løsninger.

Vi er så langt utrolig fornøyd med de nye bildestabiliseringsløsningene, samt informasjonen tilgjengelig i søkeren, for å kunne utføre raske innstillingsendringer når vi tar bilder.

Mer informasjon kommer senere, om bruk av de ulike objektivene og kameraene.

2020 Nytt utstyrsjag, nå klarte jeg det ikke lenger

Da jeg kjøpte mitt Canon 5D3 og fikk komplettert utstyrslisten kjente jeg at nå var jeg «hjemme», og hadde ikke behov for å bytte noe mer utstyr. 5D3 var en skikkelig god arbeidshest som ga teknisk gode bilder, og var pålitelig og forutsigbart. Det fullførte jo også overgangen fra analogt kamera, der jeg stoppet på EOS 5, og har dermed nå den digitale utgaven på samme nivå.

Stock photo

Jeg trivdes meget godt i 5 år med denne løsningen.

Så skulle jeg med guttene en tur til Kenya på Safari. Da dukket behovet for et raskere kamera opp. Jeg hadde jo et 7D, men var ikke helt fornøyd med det, spesielt med tanke på støy på høyere iso, noe som kunne bli veldig aktuelt morgen og kveld i Masai Mara.

Jeg kompletterte dermed utstyrsparken med et brukt 7D2, som var et meget godt kamera til det bruk.

Raskere enn det gamle, og bedre på høy iso. Det hadde også 2 kortplasser, som 5D3, og var dermed også bedre med tanke på backup og sikkerhet. Jeg tok samme bilde til begge kortene samtidig, på begge kamera. Jeg solgte da også mitt gamle 7D.

Jeg kjente fremdeles at nå var jeg helt hjemme, hadde både kjempefint allround kamera og et til dyreliv.

Det fungerte godt i 3 år til.

Da hadde det vært snakket om speilløse kamera en stund, fram og tilbake om fordeler og ulemper. Min foretrukne leverandør, Canon, hadde ikke noen god løsning på dette. Plutselig kom de med EOS R, som var et «ordentlig» kamera basert på Canons gode kunnskaper om ergonomi og kameraløsninger. Etter en del modning, der jeg i perioden sa klart at jeg hadde ikke behov for denne nye teknologien, som var et helt nytt steg, like stort som fra analogt til digital synes jeg, begynte jeg plutselig å kjenne et sterkt behov for å prøve denne nye teknologien.

Jeg kjøpte meg derfor et EOS R med RF 24-105, den nye teknologien med tanke på objektiver også, valgte et åpningstilbud som var meget gunstig, og klarte å la være å åpne pakken før julaften.

Etter jul jobbet jeg med å prøve kameraet i ulike settinger. Ble fascinert av de nye muligheten med elektronisk søker med simulering av eksponering, samt masse nyttig info i søkerbildet. Jeg klarte imidlertid ikke helt å venne meg til den lille forsinkelsen som var når en situasjon plutselig oppsto og man skulle ta bilde, og få med raske dyr. Jeg kvittet meg derfor fremdeles ikke med min 5d3 som hovedkamera.

Plutselig kom det dryppende revolusjonerende nyheter fra Canon, om noe som het R5, som skulle ta Canon fra «Jeg kan også levere speilløst» til «Jeg skal dominere det speilløse», som hadde svar på alle mulige ønsker til et kamera, spesielt hastighet, opp til 20 bilder per sekund, og avansert øyebasert fokus. Jeg hadde forsåvidt øyebasert fokus på mitt analoge EOS 5, men det  var basert på mitt eget øye i søkeren. Her gjaldt det identifisering av øye på mennesker og dyr.

Jeg fant ut at «dette må jeg ha», så jeg tok kontakt med en leverandør for bestilling av R5, og byttet inn mitt nyinnkjøpte R-kamera. Dette var i april. R5 lot vente på seg, med masse drypp om nyheter og leveransetider. Til slutt ble jeg så overbevist at jeg leverte inn mitt kjære 5D3 etter sommerferien for å hjelpe på finansieringen av et R5, som nok ble et meget kostbart kamera.

Våren og sommeren gikk uten noe nytt R5. Jeg begynte å bli svært utålmodig.

Jeg kjøpte derfor et brukt EOS R igjen, med tanke på at Anne-Lise kunne bruke det, så vi kunne satse på samme objektivløsninger framover også.

Jeg risikerte da å måtte ta høstturen vår på Dovre uten mitt kjære 5D3, men det løste seg i siste øyeblikk. Jeg byttet leverandør, og dro til Dovre uten kameraet, men så viste det seg samme dag som jeg dro at det hadde kommet, og at en fra leverandøren skulle på samme sted som oss på Dovre og at han kunne ta det med. Det var ren lykke!!

181583

Nå var det endelig på plass, kunne starte å leke meg, og savnet etter mitt 5D3 ble mindre.

De nye stabiliseringsløsningene og den lyse søkeren gjorde at det ble spennende med en løsning jeg tidligere aldri ville ha snust på, nemlig en 600mm med f/11. Denne komboen var helt ypperlig, liten og lett, og kunne håndholdes også i svakt lys.

Canon RF 600mm F11 IS STM

Jeg fant nå ut at vi skulle gå helt og holdent over til speilløst. Jeg satte derfor i gang med å selge unna alt gammelt utstyr, og bestilte et helt nytt R6 til Anne-Lise. Det er bygget på samme lest som R5, men har lavere oppløsning, men til gjengjeld noe bedre på høy iso.

NÅ har vi det vi skal ha. Vi bestiller oss samtidig en ekspedisjon til Svalbard i 2021, som feiring av vår 40-års bryllupsdag. Vi har nå både kjempegode hovedkamera og bra løsninger på telefronten, men jeg følte at vi manglet noe, så jeg bestilte også en 100-500, som jeg i skrivende stund ikke har mottatt ennå.

181631

Når vi er ferdig med turen til Svalbard kan vi kanskje selge teleobjektivene også, får se hvordan det går med fotograferingen framover.

Vi har nå masse å leke oss med, og tror igjen at nå er vi hjemme utstyrsmessig. Må selvsagt komplettere med dyrere minnekort, batterier +++

Satser nå på at det vi nå har skal vare minst like lenge som 5D3, og bli like uunnværlig og kjent og kjært.

2018 Afrikatur – Behind the scenes

I september 2018 reiste jeg, Thomas og Frederik til Masai Mara i Kenya. Dette var den endelige realiseringen av en drøm vi har gått med i over ett år. Det begynte med at jeg skulle ha en fototur som feiring av 60-års dagen min og guttenes 35-års dager. Vi startet først med å prate om Bjørnesafari til Finland, der vi kunne sitte i skjul og fotografere bjørn og ulv.

Plutselig dukket det opp en mulighet som vi aldri hadde trodd fantes: en fotosafari til Afrika til en håndterbar pris. Tidligere undersøkelser hadde resultert i at slike turer var altfor dyre.

Vi bestilte en slik reise, til Oltepesi Tented Safari Camp i Masai Mara i Kenya, som organiseres av en norsk fotograf, Arnfinn Johansen. Vi skulle få egen bil og egen guide, slik at vi kunne konsentrere oss om å ta bilder.

Vi hadde et helt år å glede oss på, og tenkte på og snakket om denne turen nesten hele tiden, regner med at de rundt oss gikk grundig lei.

Noe utstyr måtte også skaffes: jeg oppgraderte mitt Canon 7D til Canon 7D2, Thomas kjøpte en 500mm/f4 og Frederik kjøpte filmutstyr.

Endelig var dagen der. Etter en lang flytur med Kenya Airways, med sur betjening, satt vi og ventet på å komme inne i Masai Mara. Vi overnattet første natten i Nairobi, kom til hotellet nesten ved midnatt og dro derifra grytidlig om morgenen til en annen lokal flyplass der vi skulle fly videre inn i Masai Mara. Vi hadde heldigvis bestilt en drosje før vi dro hjemmefra.

Drosjebestillingen holdt på å forsvinne, for jeg sendte melding til drosjesjåføren om flightnumre etc via imessage og fikk ingen feilmelding. Det viste seg at drosjesjåføren ikke hadde mottatt denne meldingen, meldinger måtte sendes som tekstmelding.

Vi landet, sammen med mange andre ivrige safariturister,  på Olkiombo Airport.

 Det var en grusbane på sletta, med 2 primitive hytter.

Flygerne hadde en avslappet holdning til dyr på rullebanen, de sjekket at det ikke var elefanter eller giraffer, og så regnet de med at alle andre dyr kom seg fort unna når de nærmet seg.

Big John tok seg av oss fra første stund.

Vi visste ikke hva vi skulle forvente oss av opplevelser, og hadde bevisst prøvd å holde forventningene nede. Det viste seg imidlertid at allerede 5 min fra flyplassen var det typiske afrikanske dyr. Noe av det første vi så var Impala, en vakker og grasiøs antilopesort.

Ikke lenge etter så vi en Giraff, den prøvde kanskje å gjemme seg i buskaset, men lykkes ikke spesielt godt med det.

Framme i landsbyen fikk vi anvist huset vårt, et flott telt. Det var bra utstyrt, med en seng til hver, og plass til bagasje.

Der hadde vi innlagt vann, dusj og wc. Teknologien bak varmtvannberederen var flott. Nattevakten fyrte opp før vi ble vekket om morgenen. Vi ble vekket av en Masai som hvisket til oss at vi måtte stå opp. Vi ba ham rope høyt, flere ganger, men det hjalp ikke. Vi fikk kaffe på sengen og hvert sitt kjeks til å starte dagen på.

Safaribilen vår var spesielt utstyrt for fotografering, med mulighet for lavt standpunkt ved å ligge på gulvet og fotografere. Bilen var solid bygget, og det var nødvendig for den fikk skikkelig røff behandling.

Kjøkkenet vårt var også et telt. Det var imponerende god mat de laget til oss der, både 3 retters middag og fine lunsjer til å ha ute i bushen.

Landsbyen hadde klassiske masaihytter, bygd av en krets av greiner, som så ble kledd med kumøkk. Dette var kvinnearbeid, og det tok en kvinne 1 måned å bygge en slik.

Barna var nysgjerrig og hilste gjerne på oss.

En av Big John sine tre koner bodde i ett av disse husene.

Landsbyhundene lå og slappet av under tuntreet.

Husene var ikke store, og det var ingen vinduer som kunne slippe inn lys.

Det var kvinnearbeid å skaffe ved. En av dem var gravid, og måtte bygge opp et vedlager til hun skulle føde og ikke var i stand til å hente ved i en periode.

Dagliglivet foregikk rundt disse husene

Også det afrikanske klimaet påvirkes av den globale endringen, så det var uvanlig mye regnvær og relativt lave temperaturer når vi var der. Om morgenen måtte vi kle på oss alt vi hadde av klær, en kombinasjon av relativt lave temperaturer, masse fartsvind når vi kjørte, og trøtte kropper.

Det viste seg fort at vi ikke var alene på savannen. Masse safaribiler, på det meste telte jeg over tredve biler, reiste rundt omkring på savannen, og de snakket med hverandre hele tiden slik at alle fikk vite om det dersom noe spesielt skjedde.

Safaribilene kunne omringe dyrene av og til. En gang gjemte en gepard seg under bilen vår en liten stund.

Løvene var mektige, men enkelte ganger så de ikke så nifse ut. Her er en som har lagt seg til å sove midt på veien. Veiene var forresten et eget kapittel, det var ofte bedre å kjøre på savannen enn på veiene.

Elvekrysninger som dette var vanlig, vi krysset flere hver dag.

Vi fikk også se struts, vandrende på savannen.

Gepardene var flotte. Vi ventet en god stund for å se om vi fikk se en jakt, men det ble ingenting den dagen.

Guiden vår, Big John, var kledd i tradisjonelle Masai-klær. Vi stoppet her på et utsiktspunkt for å se ut over savannen.

Her stiller Frederik og jeg oss opp ved bilen. Den fikk virkelig gjennomgå, i høy fart på elendige veier og elvekrysninger. Vi fikk en helt ny referanseramme når det gjelder kvalitet på veier og sikker kjøring. Vi klamret oss ofte fast i bilen og ble slengt hit og dit på jakt etter opplevelser.

Thomas ville også være med.

Typisk utsikt over savannen, i skiftende lys.

Vi fulgte også en leopard, her hopper den over en liten bekk. Leoparden var stilig, og ikke alltid lett å se da den trivdes i buskaset. Leopardene ga et spennende uttrykk, ved at de ikke gikk helt åpent på savannen sånn som de andre store kattene.

Geparder er vanligvis enslige og territoriale, men en brødreflokk på fem geparder lever sammen. De poserte for oss.

Vi opplevde også en løveflokk som koste seg med en Gnu. Det er utrolig at de ikke lot seg merke med at vi var der, og like utrolig at vi ikke var livredde.

Soloppganger fikk vi flere av. Her er en beitende sebraflokk i soloppgangen. Vi startet dagen tidlig, før solen sto opp, så vi måtte kle oss godt, og ha med hodelykt.

Vi så også litt fugler, her en Kampørn.

Små løveunger kan være virkelig søte, vi fulgte med en mor med barn en stund. Løvebarna lekte seg akkurat som små kattunger.

Frokost ved det typiske afrikanske treet måtte vi ha.

Maten var veldig god, vi var sultne etter å ha stått opp tidlig uten frokost og kjørt i flere timer rundt på savannen.

Vi tok ikke bare stillbilder, Frederik filmet også masse. Gleder oss til å se filmene hans. Han må bare kjøpe seg ny pc først :-).

Topier som beitet ved solnedgang var klassisk.

En løvemor titter etter bytte, lillegutt følger også med.

De må også leve med litt skader, her er et løvebarn som ser ut til å være blind på det ene øyet.

Et av Afrikas farligste dyr er faktisk vannbøffelen. Til og med løvene har respekt for den.

En liten bavianflokk fikk vi også oppleve. En liten bavianunge klatret opp i et tre for oss.

Mektig lys over savannen, kunne ikke bare se etter dyr.

Hyeneunge titter på oss ved elven.

En giraff velger å krysse elven samtidig med noen andre safaribiler.

Også elefanter fikk vi med oss.

En del av fotograferingen foregikk i dårlig lys. Jeg har aldri tidligere fotografert med  iso16000, men det måtte til her.

Soloppgang ved elven, den staselige hannløven stiller seg opp og gir oss en flott speiling.

Giraffene var spesielle, de kunne ikke lett gjemme seg.

Jeg hadde et ønske om et spesielt bilde før jeg dro ned, og det var av en leopard oppe i et tre. Siste dagen før vi skulle dra, tidlig på morgenen før solen egentlig hadde stått opp, fikk vi den muligheten. Ikke optimalt dessverre, men nok til å krysse av at det ønsket var oppfylt, sammen med ønsket om å ha sett alle Big Five (Løve, elefant, leopard, vannbøffel og neshorn).

Et veldig godt skjult neshorn fikk vi også med oss. Her var faktisk guidene forsiktige og ville ikke for nært neshornet, og ville ikke forstyrre det så mye. De hadde tydeligvis respekt for dette dyret.

Det krever litt fantasi å se neshornet, men det er faktisk et neshorn der inne i buskene.

Turen var en kjempeopplevelse, med høydepunkter på alle kanter og hele tiden. Vi var enig om at det blir vanskelig å toppe en slik opplevelse.

Nordøyane – vakre og ville

I februar inviterte vår sønn Thomas meg med på en fototur til Nordøyane, nærmere bestemt til Haramsøya og Flemsøya. Jeg har levd mitt liv på Sunnmøre uten å ha vært på disse øyene. De er 2 mil i luftlinje fra Ålesund sentrum, men kjennes som «langt borte» på grunn av fergene.

Med Thomas på fototur

Været var ikke det beste, med pissregn dagen før og om natten, men det var meldt opphold midt på dagen, så vi valgte å dra likevel. Det viste seg å være et lykketreff, for vi fikk veldig varierende lys og dramatiske bølger.

Turen startet meget bra, med at vi måtte kaste oss ut av bilen og få fram fotoutstyret, det var SPEKKHOGGERE på gang.

Spekkhogger og Havørn

Fikk  noen bilder, dessverre viste ikke spekkhoggerne kroppen over vannet. På det meste hadde jeg tre stykker i bildet på en gang. På vedlagte bilde kan man med velvilje og god porsjon fantasi se både en spekkhogger og to havørner som står på knausen oppe til venstre.

Ulla fyr ligger på en holme /skjær som nåes ved en bru som nok har fått mye juling.

Veien til Ulla fyr

På en fototur undersøkes ALT som mulige motiver

Kan dette gi noe bra motiv da?

Bølger og kraftig sjø er som en magnet for fotografer.

Alt SKAL fotograferes

Indirekte fotografering av motiv gir gode vinkler

Alternativ vinkel for motivet

Resultatet var jo interessant

Ulla fyr fra uvanlig vinkel

Fyret har fått mye juling og saltvann setter sine tydelige spor der det er metall.

Dyppet i saltlake

En advarsel er på sin plass. Fotografer trekkes nærmere og nærmere bølgene når det er grov sjø, de er fascinerende og fotogene. Man må imidlertid være spesielt oppmerksom på muligheten for «freak vawes», der flere bølger slår seg sammen til en kjempestor bølge. Å bil gjennomvåt er det minste problemet i et sånt tilfelle, å bli dradd ut i sjøen er et mye større problem. Akkurat her er sikkerheten ivaretatt ved at fotografen beveger seg baket utspring, som reduserer risikoen for å bli skylt ut kraftig.

Kraften i bølgene er spennende, her knuses saltvannet til smådråper, som løftes opp over berget og gir spesielle effekter.

Knuste saltvannsdråper gir gode opplevelser

Sandvika på Flemsøys, som også kalles for Skuløya, er en vakker sandstrand. Bølgene kan slå langt opp over sanden.

Blir jeg våt nå?

Makroen må alltid være med, man kan finne gode mønster. Her er det forskjellig mineraler i vannet som gir avleiringer i forskjellige farger.

Vannet lager farger

Spor i sanden, ikke like skremmende som for Robinson Crusoe, men likevel kan man tenke fram en historie når de dukker opp i synsfeltet.

Spor i sanden

Uværet ligger tungt ute i sjøen, fyret ser glemt og ensomt ut.

Ensomt i tunge uværssskyer

På Haram, i naturreservatet, var det mange flotte steiner, noen skilte seg mer ut enn andre.

Laksestein på Haram

Et merkelig fenomen i reservatet var flere dype groper i steinura. De ser ikke naturlige ut, men de kan heller ikke være levninger fra tidligere tider, stedet er for værutsatt til det.

Groper i steinura. Hva kan dette skyldes?

Turen ga mersmak, men det er vanskelig å planlegge en slik tur, for en tur med blå himmel og flat sjø gir på langt nær like gode fotoopplevelser.

Digitalisering av gamle bilder

Jeg har, som mange andre «voksne» masse gamle bilder på ulike formater, som diapositiver, papirbilder, foto-cd-er, som sjelden eller aldri tas frem lenger.

Bilderesultat for diapositiv

Min bildehverdag er digital.

På pc-en har jeg mine ulike programmer for bildehåndtering, først og fremst Lightroom for sortering og editering.

På Mac-mini har jeg visningsutgave av ALLE mine bilder som har fått minste 1 stjerne. Denne er koblet til TV, med kontinuerlig visning av tilfeldige bilder fra hele sortimentet. Det betyr at det stadig dukker opp gamle og glemte bilder fra mine 40.000+ bilder, som kan sette i gang minne- og mimre-prosesser. Barn og barnebarn er også glade i dette.

Mine «visningsbilder», organisert i mapper, ligger også ute på nettet, beskyttet av passord, slik at jeg når som helst kan slå opp på gamle bilder for å titte på dem.

Å få digitalisert slike gamle bilder er en tidskrevende oppgave.

Til nå har jeg konsentrert meg om diapositiver, som jeg tok mest av og som er best bevart.

For å få bra kvalitet på innskannede bilder må man ha en 35-mm filmskanner. Ulike løsninger med vanlige skannere fungerer ikke så bra, om man ikke har siktet seg inn på absolutt øvre skala av skannere. Filmskannere har også ulik kvalitet. Jeg kjøpte først 1 og skannet en del bilder. De ble ussel kvalitet om eksponeringen ikke var optimal.

Nå har jeg en Minolta Dual Scan III som jeg har brukt i mange år. Originalprogramvaren finnes ikke lenger, men Vuescan leverer bra programvare.

Bilderesultat for minolta dual scan iii

Slike scannere leveres med ulike matere for å kunne skanne flere bilder i gangen. Min har et oppsett for tynne rammer, og ett oppsett for film.

Tynne papp og plastrammer kan enkelt skannes 4 og 4 i en tilhørende holder, men det tar tid.

Bilderesultat for diapositiv

Mine eldste bilder ble montert i glass og ramme, og der må hvert enkelt bilde tas ut av rammen, plasseres i holderen for film, skannes, og deretter remonteres i glass og ramme. Dette er tidskrevende og krever også ryddighet og renslighet.

Bilderesultat for diapositiv

Uansett rammetype så tar det i dag mellom 7 og 10 minutter per bilde å scanne. Det medfører at jeg kan maks skanne inn «en film» per dag. Det er mye arbeid og venting, selv om 6 og 6 bilder skannes uten inngripen i gangen.

Jeg har cirka 4.000 diapositiver, så det er en jobb som er for stor til å ta på en gang.

Bilderesultat for diapositiv

Bildekvaliteten er grei, kan godt brukes til visning på pc/ pad / TV og utskrifter opp til A3, men ikke så god som digitale bilder rett fra kamera. Jeg brukte kamera til familiebilder, og der fungerer de godt som minne-støtte selv om kvaliteten ikke alltid er helt på topp.

Bilderesultat for diapositiv

Jeg tenker også på sikt å skanne inn papirbilder jeg har liggende, eventuelt negativer i de tilfeller jeg har kontroll på det.

Bilderesultat for scan pictures

Negativer skannes på samme måte som diapositiver, med samme prosess.

Bilderesultat for scan pictures

Papirbilder ser jeg for meg at jeg skanner med 3 bilder i gangen på min kombiskriver der jeg har skanner. Bildene kopierer jeg da tre ganger og beskjærer dem i Lightroom til hvert enkelt bilde.

I Lightroom endrer jeg i exif-filen manuelt for å legge inn rett kamera, slik at jeg senere kan søke på det.

Masse arbeid!

Gamle bilder gir imidlertid stor glede, og det er verdt arbeidet, om det kan deles opp over tid.

Romedalen høsten 2016

Romedalen er en «must» om høsten, om forholdene ligger til rette for det. Det er en lang dal i Ørsta kommune, som egner seg godt til både lange og korte turer. Tidenes høytrykk gjør naturopplevelsen stor.

Vi startet opp med å se Hurtigruten sette kursen inn i Hjørundfjorden. En flott reise i dette været.

Hurtigruta forsvinner inn i Hjørundfjorden på tur til Øye
Hurtigruta forsvinner inn i Hjørundfjorden på tur til Øye

Tidenes høytrykk gir knall høstvær, men det følger også med at det blir kaldere. I skyggepartier vinner vinteren mer og mer fram, og vinterdekk må på om man skal på fjellveier.

Snart vinner vinteren
Snart vinner vinteren

Det første som møter en på vei inn i Romedalen, er en liten og vakker støyl, med små hytter spredt og farget som non-stop. Der er et naturlig stopp ved leet som skal stoppe husdyra.

Husdyra viser hvor grensen går
Husdyra viser hvor grensen går

Hyttene er små og farerike

Kubbestøylen er munter og fargerik
Kubbestøylen er munter og fargerik

Romedalen er velegnet for telt eller lavo og mange bruker terrenget aktivt. Det er velegnet for både korte og lange turer. Man kan også gå over til den mer kjente Molladalen herfra.

Her kan man gå så langt man ønsker selv
Her kan man gå så langt man ønsker selv

Rasteplasser finnes det også, med mye fin stein å sette seg på for å nyte lunsjen.

Lunsj i Romedalen
Lunsj i Romedalen

Ved enden av kjøreveien er det en fin støyl, Steinstøylen. Her henger fjellet tungt over hyttene,

Her henger fjellene tungt over hyttene
Her henger fjellene tungt over hyttene

Steinstøylen er godt utgangspunkt for turer.

Fottur i Romedalen
Fottur i Romedalen

Fint å betrakte støylen og fjellene om høsten.

Steinstøylen fra en annen vinkel
Steinstøylen fra en annen vinkel

På vei hjem kom vi forbi Solevågseidet, som (nesten) alltid fortjener å bli tatt bilde av.

Mye fotografert sted
Mye fotografert sted

Dovretur høsten 2016

Vi elsker høstfjellet, og har en fast tur til Dovrefjell i september, og det lengter vi etter hele året. Vi pakker klær for alle forhold, men håper på maks høstvær. Noen ganger treffer vi godt, andre ganger mindre godt.

På turen opp var det lite høstfarger, selv i Romsdalen etter hvert som det går oppover mot Bjorli, så vi trodde vi kanskje bommet på tiden i år. Høstfarger krever kombinasjoner av temperatur og nedbørsmengde for å gi full uttelling.

Vi trengte ikke å bekymre oss. Det var høstfarger når vi kom opp, og vår første hele dag var også velsigner med flott vær.

Flotte høstfarger i fin sol.
Flotte høstfarger i fin sol.

Solen gir ekstra «gull-uttelling» på allerede flotte høstfarger. Noen forsøkte å stenge høstbjørka inne, for å unngå at de flotte fargene forsvant.

Innegjerdet høstbjørk
Innegjerdet høstbjørk

Vi hadde et mål om å finne et spesielt sted i Døråldalen, som ALLE fotografer i Norge kjenner til. Vi startet derfor tidlig en morgen. Tåken lå som et mystisk lag i Folldalen, med bygninger som så vidt stakk opp, og fjellene er nesten gjennomsiktige i bakgrunnen.

Trolsk stemning i Folldalen
Trolsk stemning i Folldalen

Høstfarger er nydelige, men denne gangen var vi nesten litt sene, fargene var mettede og bladene hadde begynt å falle av.

Høstbladene har allerede begynt å falle av
Høstbladene har allerede begynt å falle av

Utsikten mot Dovre er upåklagelig, og de flotte fargene både på trærne og i myra gjør at vi besøker slike steder igjen og igjen.

Utsikt fra Døråldalen mot Dovre
Utsikt fra Døråldalen mot Dovre

Dvergbjørka er en fargeklatt i forblåste områder, og stikker så vidt opp av laven den vokser i. Hardfør, men vakker.

Dvergbjørk i lav er klassisk høst
Dvergbjørk i lav er klassisk høst

Selv på denne høyden trives bærplanter. Tyttebær har funnet ly bak en stein. Det gir nok beskyttelse til å produsere noen bær.

Tyttebære finner beskyttelse bak steinen
Tyttebære finner beskyttelse bak steinen

Nedre Dørålseter benyttes av mange gjennom sommeren. De hadde akkurat stengt når vi kom dit, men det kom likevel en busslast med fotturister som ville på tur.

Nedre Dørålseter, populært sted om sommer og tidlig høst.
Nedre Dørålseter, populært sted om sommer og tidlig høst.

Fra Nedre Dørålseter åpner Rondane seg mot sør. Porten til Rondane er mye brukt som utgangspunkt eller sluttpunkt for vandringer i Rondane. Døråldalen er et flott utgangspunkt for tur, der den ligger på grensen mellom Dovrefjell og Rondane.

Porten til Rondane
Porten til Rondane

Et lite stykke inn mot Rondane er det en flott raste-stein der vi satte oss ned og spiste nisten vår. Gamlehunden var ikke helt i slag for en lenger tur denne dagen, men det gjorde ikke noe.

Rasteplass på veien mot Rondane
Rasteplass på veien mot Rondane

På vei ut av Døråldalen fant vi endelig standardstedet for naturfotografer. Vi manglet noen få parametre, som sol og snø på toppene, men ellers stemte det. Forstår hvorfor mange vil hit.

Klassisk Dørålseter. Mangler bare sol og litt snø.
Klassisk Dørålseter. Mangler bare sol og litt snø.

Et annet sted vi bare MÅ besøke hver høst er Grimsdalen. Der ligger en vakker seter, Verkjesetra, med gamle sel i lafta tømmer og flott natur.

Flott seter i Grimsdalen
Flott seter i Grimsdalen

Naturen arbeider konstant for å tilegne seg menneskeskapte ting, og den har god tis. Over generasjoner «spiser» den gamle bygninger. Her er en som fremdeles leder over naturen.

Tømmerhytte i Grimsdalen som fremdeles holder naturen stangen.
Tømmerhytte i Grimsdalen som fremdeles holder naturen stangen.

Primitivt turliv :-). Bord og stoler rett ved bilen, vi går ikke langt, og krever et minimum av komfort. Fyrer opp stormkjøkkenet og lager oss lapskaus. Smaker godt på en lang dag i fjellet.

Koking av varm lunsj. Smaker godt i fjellet.
Koking av varm lunsj. Smaker godt i fjellet.

På vei hjem stakk vi innom Lorkvenna, et flott sted på Lora, der det var fint å gå seg en tur. Fint og lettgått terreng, passer gamlehunden godt.

På tur til Lorkvenna
På tur til Lorkvenna

Vi fikk cachet en del på fjellturen også. Slike cacher kan være godt kamuflerte, vi brukte en del tid på å finne denne.

Godt kamuflert cache
Godt kamuflert cache

En flott tur tok slutt, men vi har allerede bestilt plass til neste år, samme tid, og vi gleder oss til turen. Høsttur på fjellet kan anbefales.

Bilferie i Jotunheimen sommeren 2016

I år tenkte vi at vi skulle ha oss en bilferie som inkluderte Jotunheimen og noen fjorder i Sogn og Fjordane. Vi planla 2 overnattinger og bestilte på forhånd. Er nødt til det når du reiser med hunder.

Vi valgte å reise via Geiranger. Det medførte en kø på over en time for fergen fra Linge til Eidsdal. Vi er heldigvis godt utrustet med tålmodighet alle sammen.

Første stopp er ALLTID Eidsvatnet i Eidsdalen. Der passer det å stoppe og spise litt, lufte hunder, og nyte utsikten. Vakkert og fotogent sted, med fin rasteplass.

Første rast

Første rast

I Geiranger var det 1 turistbåt og 1 hurtigrute, og 1 million turister med framkomstmidler i alle fasonger, mest busser forresten. Geiranger begynner vel snart å nå grensen der det blir for mye folk til at den genuine naturfølelsen kan oppleves. Det beste vil nok være å finne aktiviteter turistene kan delta på, for å spre dem litt utover i terrenget, men plassen i seg selv er jo liten og trang uansett hva man finner på.

Bildet fra denne avstanden viser et vakkert Geiranger i nydelig vær, men det viser ikke sommerkaoset. Geiranger begynner å nå metningspunktet snart. Det var 30 grader i bygda denne dagen.

Fra Ørnesvingene
Fra Ørnesvingene

Etter en lang, vakker og litt strevsom tur ned til Geiranger og opp igjen var det deilig å stoppe før Grotli, lufte oss og hundene, få litt fjellutsyn og god plass. Her går det an å gå et stykke, men vi nøyde oss med å rusle langs vannkanten og oppleve «høyfjellet» med god plass og klar luft.

Fin luftetur

Fin luftetur

Vi overnattet første natt på Dønfoss camping, i en flott leilighet med god standard og god plass. Vi fikk en fin ende-leilighet uten nabo klin inntil, slik at vi kunne lufte hundene før de la seg og rett etter at de sto opp uten å utruste en hel ekspedisjon.

Vi tenkte vi skulle cache litt, men i de nærmeste løypene var det for mye skog og altfor mye insekt, og veldig varmt. Vi gikk i en furuskog, og tipset for å finne cachen var «furu». Da ga vi litt opp i insektsurret.

Vi fant derfor en serie som gikk langs et vann. Der var det en lufting som både reduserte temperaturen og fjernet insektene. Ypperlig kombo. Den observante titter vil se selve cachen i bildet. De var litt artige å lete etter.

Fin luftetur i bra temperatur
Fin luftetur i bra temperatur

Turen gikk via Lom til Sognefjellet og Jotunheimen. Der var det mange flotte steder å se på. Blant annet fant vi en Sagasøyle, som sikkert har vært der lenge, men som ikke hadde festet seg i minnet. En litt pompøs steinsøyle i mønster etter romerske keisere og egyptiske faraoer.

Sagasøylen

Ved Fanaråken måtte vi stoppe, sammen med masse andre turister. Det var fint å se innover fjellet, klar og fint, men himmelen var ikke helt uten tegninger.

En velkjent formasjon i Jotunheimen
En velkjent formasjon i Jotunheimen

Det var så varmt at kjørebukse og gåsko måtte byttes med shorts og sandaler for å ikke få heteslag, selv om air-condition anlegget gikk for fullt hele tiden.

Vegvesenet har gjort en fabelaktig jobb ved å lage flotte hvileplasser, med skulpturer og gode hvileforhold som går godt inn i terrenget.

Utnytter en skulptur som ramme
Utnytter en skulptur som ramme

Litt fotografering på en liten tur må til. Fruen ble ivrig når hun fant en blomst, og dukket helt ned.

Skal man fotografere blomster må man innta denne posisjonen.
Skal man fotografere blomster må man innta denne posisjonen.

Veien inn til Fanaråken er vakker, og fører rett inn i de mektige omgivelsene Jotnene bodde. De er sentrale i vår mytologi og nå også i vår fritid.

Veien til fjellet
Veien til fjellet

Når vi kom ned til Luster, var fjorden speilblank, men himmelen ga visse varsler om hva som kunne komme til å skje, og som skjedde litt senere.

Uro over Lusterfjorden
Uro over Lusterfjorden

Vi overnattet i Fjærland, i en fin campinghytte på Bøyum Camping. På turen videre kom vi over en vakker seter ved Suphellebreen.

Vakker seter i Sogn
Vakker seter i Sogn

Den gamle setra var en fin plass for å sette seg ned litt og puste og tenke over livet.

Fint sted å ikke gjøre noe som helst
Fint sted å ikke gjøre noe som helst

Vi valgte å kjøre Gamle Strynefjellsveg hjem igjen. Det er en meget vakker fjellvei, om enn noe smal. Konsentrasjon kreves. Naturen er vill og vakker.

Vakker og vill foss på strynefjellet
Vakker og vill foss på strynefjellet

Å få hundene til å isbade var ikke noen utfordring. Det vil si at Fricco badet mer enn gjerne etter mange timer i bil på svingete veier, mens Trym mente at vann kun kan brukes til å drikke. Iskaldt og klart fjellvann.

Isbading er en fornøyelse for Fricco etter mange timer i bil
Isbading er en fornøyelse for Fricco etter mange timer i bil

Fargene du får på fjellet her er klare og tydelige, Blå himmel og turkis og klart vann.

Strynefjellet er vakkert i vakkert sommervær
Strynefjellet er vakkert i vakkert sommervær

En konklusjon etter turen er at vi skulle tatt oss bedre tid, gjerne to overnattinger per sted, og gjerne ett eller to steder til. Vel, fjellene forsvinner ikke med det første, så vi får ta det igjen senere en gang.

Klisjeer – bare latskap?

Alle ønsker å være unike, og å kun prestere unike resultater. Dette gjelder kanskje spesielt for fotografer, som absolutt skal skape sin unike vri på ellers kjente motiver, som Eiffeltårnet under..

Klisjeer blir det kalt når man benytter seg av kjente motiv og komposisjoner, og utfører det mer eller mindre godt, som langtidseksponert vann i en foss under.

De vanligste klisje-bildene er solnedganger, som her et par som drømmer seg vekk i solnedgangen.

Det mest typiske ville vært elg i solnedgang. Det har jeg ikke, men en båt som kommer fra solnedgangen gjør kanskje samme nytten.

Klisjeer er som fordommer. Ingen vil godta for seg selv at de er full av fordommer, eller at det de forsøker å uttrykke med mye møye kun er klisjeer.

Alle har fordommer, fordommer bunner i lite kunnskap og generaliseringer, og avhjelpes kun ved individkjennskap og innsikt. Fordommer er vår metode å behandle store informasjonsmengder som ellers ville ha overlastet den lille ledige hjernekapasiteten vi har ved at vi alltid måtte vurdere enkeltmennesker / steder / hendelser individuelt. Det går mye raskere å plassere dem i bås basert på fordommer.

Klisjeer er litt av det samme, men har en opprinnelse i individet, som så generaliseres. De har blitt klisjeer ved at individuelle hendelser / bilder / sitater har blitt gjentatt så mange ganger at de mister sin opprinnelige mening og blir «flate». Gjentagelsene kommer fordi de har vært meningsfulle og uttrykt mye, gjerne vakre, følelser.

Spenstig natur er også «Norgesklisjeer».

Jeg er ikke redd for at noen vil kalle mine bilder klisjeer, kun dersom de kaller dem for dårlige klisjeer, siden motiv som har blitt klisjeer har blitt det fordi de tiltaler oss så mye at mange har forsøkt å presentere dem. Klisjeer er som oftest vakre motiver.

Blomst i regnvær er også et vanlig bilde.

Jeg tar ikke bilder for at de skal være unike i verden. Min motivasjon er at de skal være tiltalende for meg, enten ved at de er «vakre» eller ved at de forteller en god historie. Får jeg til det så er jeg fornøyd. Jeg håper selvsagt at andre også liker mine bilder, men de tas for at jeg selv skal bli glad.