Kategoriarkiv: Arbeidsmetoder

Ulike arbeidsmetoder rundt fotografering

Digitalisering av gamle bilder

Jeg har, som mange andre «voksne» masse gamle bilder på ulike formater, som diapositiver, papirbilder, foto-cd-er, som sjelden eller aldri tas frem lenger.

Bilderesultat for diapositiv

Min bildehverdag er digital.

På pc-en har jeg mine ulike programmer for bildehåndtering, først og fremst Lightroom for sortering og editering.

På Mac-mini har jeg visningsutgave av ALLE mine bilder som har fått minste 1 stjerne. Denne er koblet til TV, med kontinuerlig visning av tilfeldige bilder fra hele sortimentet. Det betyr at det stadig dukker opp gamle og glemte bilder fra mine 40.000+ bilder, som kan sette i gang minne- og mimre-prosesser. Barn og barnebarn er også glade i dette.

Mine «visningsbilder», organisert i mapper, ligger også ute på nettet, beskyttet av passord, slik at jeg når som helst kan slå opp på gamle bilder for å titte på dem.

Å få digitalisert slike gamle bilder er en tidskrevende oppgave.

Til nå har jeg konsentrert meg om diapositiver, som jeg tok mest av og som er best bevart.

For å få bra kvalitet på innskannede bilder må man ha en 35-mm filmskanner. Ulike løsninger med vanlige skannere fungerer ikke så bra, om man ikke har siktet seg inn på absolutt øvre skala av skannere. Filmskannere har også ulik kvalitet. Jeg kjøpte først 1 og skannet en del bilder. De ble ussel kvalitet om eksponeringen ikke var optimal.

Nå har jeg en Minolta Dual Scan III som jeg har brukt i mange år. Originalprogramvaren finnes ikke lenger, men Vuescan leverer bra programvare.

Bilderesultat for minolta dual scan iii

Slike scannere leveres med ulike matere for å kunne skanne flere bilder i gangen. Min har et oppsett for tynne rammer, og ett oppsett for film.

Tynne papp og plastrammer kan enkelt skannes 4 og 4 i en tilhørende holder, men det tar tid.

Bilderesultat for diapositiv

Mine eldste bilder ble montert i glass og ramme, og der må hvert enkelt bilde tas ut av rammen, plasseres i holderen for film, skannes, og deretter remonteres i glass og ramme. Dette er tidskrevende og krever også ryddighet og renslighet.

Bilderesultat for diapositiv

Uansett rammetype så tar det i dag mellom 7 og 10 minutter per bilde å scanne. Det medfører at jeg kan maks skanne inn «en film» per dag. Det er mye arbeid og venting, selv om 6 og 6 bilder skannes uten inngripen i gangen.

Jeg har cirka 4.000 diapositiver, så det er en jobb som er for stor til å ta på en gang.

Bilderesultat for diapositiv

Bildekvaliteten er grei, kan godt brukes til visning på pc/ pad / TV og utskrifter opp til A3, men ikke så god som digitale bilder rett fra kamera. Jeg brukte kamera til familiebilder, og der fungerer de godt som minne-støtte selv om kvaliteten ikke alltid er helt på topp.

Bilderesultat for diapositiv

Jeg tenker også på sikt å skanne inn papirbilder jeg har liggende, eventuelt negativer i de tilfeller jeg har kontroll på det.

Bilderesultat for scan pictures

Negativer skannes på samme måte som diapositiver, med samme prosess.

Bilderesultat for scan pictures

Papirbilder ser jeg for meg at jeg skanner med 3 bilder i gangen på min kombiskriver der jeg har skanner. Bildene kopierer jeg da tre ganger og beskjærer dem i Lightroom til hvert enkelt bilde.

I Lightroom endrer jeg i exif-filen manuelt for å legge inn rett kamera, slik at jeg senere kan søke på det.

Masse arbeid!

Gamle bilder gir imidlertid stor glede, og det er verdt arbeidet, om det kan deles opp over tid.

Klisjeer – bare latskap?

Alle ønsker å være unike, og å kun prestere unike resultater. Dette gjelder kanskje spesielt for fotografer, som absolutt skal skape sin unike vri på ellers kjente motiver, som Eiffeltårnet under..

Klisjeer blir det kalt når man benytter seg av kjente motiv og komposisjoner, og utfører det mer eller mindre godt, som langtidseksponert vann i en foss under.

De vanligste klisje-bildene er solnedganger, som her et par som drømmer seg vekk i solnedgangen.

Det mest typiske ville vært elg i solnedgang. Det har jeg ikke, men en båt som kommer fra solnedgangen gjør kanskje samme nytten.

Klisjeer er som fordommer. Ingen vil godta for seg selv at de er full av fordommer, eller at det de forsøker å uttrykke med mye møye kun er klisjeer.

Alle har fordommer, fordommer bunner i lite kunnskap og generaliseringer, og avhjelpes kun ved individkjennskap og innsikt. Fordommer er vår metode å behandle store informasjonsmengder som ellers ville ha overlastet den lille ledige hjernekapasiteten vi har ved at vi alltid måtte vurdere enkeltmennesker / steder / hendelser individuelt. Det går mye raskere å plassere dem i bås basert på fordommer.

Klisjeer er litt av det samme, men har en opprinnelse i individet, som så generaliseres. De har blitt klisjeer ved at individuelle hendelser / bilder / sitater har blitt gjentatt så mange ganger at de mister sin opprinnelige mening og blir «flate». Gjentagelsene kommer fordi de har vært meningsfulle og uttrykt mye, gjerne vakre, følelser.

Spenstig natur er også «Norgesklisjeer».

Jeg er ikke redd for at noen vil kalle mine bilder klisjeer, kun dersom de kaller dem for dårlige klisjeer, siden motiv som har blitt klisjeer har blitt det fordi de tiltaler oss så mye at mange har forsøkt å presentere dem. Klisjeer er som oftest vakre motiver.

Blomst i regnvær er også et vanlig bilde.

Jeg tar ikke bilder for at de skal være unike i verden. Min motivasjon er at de skal være tiltalende for meg, enten ved at de er «vakre» eller ved at de forteller en god historie. Får jeg til det så er jeg fornøyd. Jeg håper selvsagt at andre også liker mine bilder, men de tas for at jeg selv skal bli glad.

Varierende produktivitet

Antall bilder jeg tar per dag/uke/måned/år varierer sterkt. Det har vært slik siden jeg startet å ta bilder.

I begynnelsen var det filmbasert utstyr, og hvert enkelt bilde hadde en pris. Jeg hadde et helmanuelt Canon AT-1, og tok mye fuji 100 ASA diaspositive bilder, og noen gang Agfa 400 asa diaspositive bilder når jeg skulle ta spesielle bilder.

Den gangen tok man ikke så mange bilder av hver situasjon, og man tenkte litt før man tok bildet. Et helt eget spenningsmoment den gangen var å sende inn bildene og vente spent på resultatet. Om man ikke var meget disiplinert og skrev ned bildedata så kunne det være uklart hva kameraet var stilt på for hvert enkelt bilde.

Når utstyret var nytt, så var interessen sterkest.

Etter en tid fikk jeg det som kalles 2-juls filmer. Det betyr at det var bilder fra to ulike julefeiringer på samme 36-bilders film. Det betydde at årets produksjon var på under 36 bilder.

Når barna kom inn i bildet steg selvsagt produksjonen igjen. Når jeg ser tilbake er jeg imponert over meg selv hvor godt jeg traff med både helmanuelt kamera og helmanuell blits, der man måtte regne ut nødvendig blender etter egen tabell tapet fast på blitsen. Stort sett de fleste bildene kunne fungere bra som «minnestøtte».

Når jeg begynte med digitalt utstyr var det 2 «synder» som satt igjen fra gamle dagers fotografering: Jeg tok færre bilder av hver enkelt situasjon enn f.eks min sønn, som ikke hadde filmbasert fotografering i ryggmargen. Jeg var heller ikke flink til å variere iso-innstilling etter behov, jeg var vant til at «en hel film» hadde samme iso og måtte tas ferdig før det kunne endres.

Dette ga meg et handicap, som til dels fremdeles sitter i, og som kanskje ikke gjør at jeg utnytter fullt ut alle fordelene med digital fotografering.

Jeg har noen utfordringer med helsen, som gir meg litt problemer med å komme meg rundt i naturen, så det begrenser de store vandringene, men jeg liker meg veldig godt i fjellheimen. Der finner jeg de fleste motivene mine.

Dersom jeg ikke tar «fototurer», det vil si turer som er spesielt innrettet på å ta bilder, så blir det ikke så mange bilder lenger. Jeg føler jeg må være litt mer egoistisk når jeg skal konsentrere meg om å ta bilder. Jeg må stoppe ofte og gjerne plutselig, og kanskje studere litt og gå fram og tilbake før jeg eventuelt finner en vinkel jeg liker. Det er ikke like enkelt dersom det er flere personer med på turen, som ikke har samme interesse.

Spesielle turer, som f.eks rovfuglskjul, eller utflukter til steder med spesiell natur, fører til veldig mange bilder, der bare noen få slipper gjennom nåløyet i etter-vurderinger. Jeg regner det slik at dersom jeg er fornøyd med 5-10% av bildene etterpå så har jeg hatt bra uttelling. Jeg tar vare på nesten alle bilder jeg tar, men kvalitetsvurderer de med stjerner, fra 0 til 5 som beste. Jeg bruker Lightroom til etterbehandling av bildene mine.

Jeg har som mål å ta noen bilder hver måned. Da kan jeg etterpå se ting som været på den tiden, spesielle hendelser, folk og steder.

Ved å ha et slikt krav på meg selv, så «jager» jeg meg selv ut med «fotoøyne» på minst en gang i måneden. Det gir alltid en god følelse etterpå, når jeg har vært mer oppmerksom på omgivelsene og lyset enn ellers.

Jeg skriver ofte ut bilder jeg er fornøyd med, og henger dem opp for å dele dem med andre som slumper til å kunne se dem. Jeg bytter ofte ut bildene, de henger sjelden lenger enn noen måneder. Av og til deler jeg dem også på facebook og instagram. Jeg synes deling er litt av gleden ved å fotografere.

Salg av bilder

Det har aldri vært flere som kan ta bilder med god kvalitet enn nå, med svært mange som har investert i kamerautstyr, til dels svært dyrt ut avansert utstyr.

Som en konsekvens har det heller aldri vært flere bilder av bra kvalitet tilgjengelig på Internet enn nå. Svært mange deler bildene sine på ulike websider på nettet, og mange er også lett tilgjengelig for salg.

Mange er fornøyd med lave priser på sine bilder, bare de blir publisert og kreditert.

Det er som en konsekvens av dette vanskelig å selge bilder, spesielt til priser som er litt mer enn symbolske.

Mange, inkludert meg selv, har brukt mye mer penger på fotoutstyr enn de liker å tenke på, og skulle vel gjerne ha sett noen inntekter på hobbyen sin også.

Jeg åpner nå for muligheten til at den som ønsker det kan kjøpe mine bilder, enten som direkte nedlasting eller som utskrifter. Det er mer for at den som skulle snuble over et bilde de gjerne vil ha skal få den muligheten, enn at jeg regner med å ha noen større omsetning av bilder.

Dersom noen skulle ønske det kan jeg, i samarbeid med andre, skaffe mange ulike størrelser og ulike media for bildene.

Prøv gjerne, kom med ris eller ros alt ettersom opplevelsen kjennes.

Mitt beste bilde

Mitt beste bilde er mitt neste bilde!

Dette er ikke bare en floskel, men også en holdning. Med dette mener jeg at det er viktig å ha åpenhet for at det alltid er mulighet for å ta et bedre bilde, selv av situasjoner du har opplevd mange ganger. Det betyr ikke at du skal ta «det samme bildet» mange ganger. Det betyr at du må ha en åpenhet / lekenhet som gjør at du velger andre tilnærminger og settinger slik at du får nye opplevelser.

Jeg er ikke alltid flink nok til dette selv, blir litt for ofte til at jeg ikke utfordrer meg selv nok til å finne nye tilnærminger til kjente motiver.

Beste middel mot «intellektuell lathet» i denne sammenheng er å se på masse bilder av andre fotografer. Du vil da etterhvert få nye impulser både av hva som kan bli bra bilder, og tilnærminger som kan gi gode effekter.

Det er imidlertid også viktig å jevnlig gå gjennom sine egne, eldre bilder. Det kan være at du har blitt flinkere til etterbehandling, ser andre utsnitt eller vurderer motivet som annerledes etter en tid.

Jeg benytter en metode som gjør det enkelt å se gjennom gamle bilder, men som må utfordres inn i mellom for å ikke gå i samme sporene hele tiden.

Jeg benytter stjernemerking på alle mine bilder, fra 0 til 5 stjerner, der 5 stjerner er det jeg vurderer som best. Det er ikke mange bilder som slipper gjennom dit. Jeg har per i dag 50 bilder med 5 stjerner, av 35 000. Ved å jevnlig titte på gamle bilder med fra 3-5 stjerner blir jeg oppfrisket med å vurdere gamle motiver på nytt. Av og til må jeg også titte litt på måfå i arkivet for å se om der er bra bilder, eller gå gjennom bilder som er tatt samtidig med et som er vurdert som bra, men som selv ikke har fått tilstrekkelig med stjerner.

For å «teste» litt mine egne vurderinger, publiserer jeg av og til bilder på facebook eller instagram, for å se om det blir noen tilbakemeldinger. Dette er ikke styrende for mine egne vurderinger, men gir litt feedback utenfra.

Jeg er ellers veldig glad i å dele bilder, så jeg skriver ut bilder i A3 ofte og henger på veggen. Jeg har en rekke på 20 slike bilder som hele tiden roterer med hva jeg anser som de «beste» blant de ferskeste bildene. På den måten får vi sett på dem mange ganger over tid, og andre som er på besøk får også se dem.

Jeg har noen yndlingssteder som jeg oppsøker ofte, de kan godt være mine eksempler på at det neste er det beste, ved at det stadig kan tas nye bilder som gir nye opplevelser å dele.