Kategoriarkiv: Digitale system

Ulike IT-løsninger og problemstillinger

Digitalisering av gamle bilder

Jeg har, som mange andre «voksne» masse gamle bilder på ulike formater, som diapositiver, papirbilder, foto-cd-er, som sjelden eller aldri tas frem lenger.

Bilderesultat for diapositiv

Min bildehverdag er digital.

På pc-en har jeg mine ulike programmer for bildehåndtering, først og fremst Lightroom for sortering og editering.

På Mac-mini har jeg visningsutgave av ALLE mine bilder som har fått minste 1 stjerne. Denne er koblet til TV, med kontinuerlig visning av tilfeldige bilder fra hele sortimentet. Det betyr at det stadig dukker opp gamle og glemte bilder fra mine 40.000+ bilder, som kan sette i gang minne- og mimre-prosesser. Barn og barnebarn er også glade i dette.

Mine «visningsbilder», organisert i mapper, ligger også ute på nettet, beskyttet av passord, slik at jeg når som helst kan slå opp på gamle bilder for å titte på dem.

Å få digitalisert slike gamle bilder er en tidskrevende oppgave.

Til nå har jeg konsentrert meg om diapositiver, som jeg tok mest av og som er best bevart.

For å få bra kvalitet på innskannede bilder må man ha en 35-mm filmskanner. Ulike løsninger med vanlige skannere fungerer ikke så bra, om man ikke har siktet seg inn på absolutt øvre skala av skannere. Filmskannere har også ulik kvalitet. Jeg kjøpte først 1 og skannet en del bilder. De ble ussel kvalitet om eksponeringen ikke var optimal.

Nå har jeg en Minolta Dual Scan III som jeg har brukt i mange år. Originalprogramvaren finnes ikke lenger, men Vuescan leverer bra programvare.

Bilderesultat for minolta dual scan iii

Slike scannere leveres med ulike matere for å kunne skanne flere bilder i gangen. Min har et oppsett for tynne rammer, og ett oppsett for film.

Tynne papp og plastrammer kan enkelt skannes 4 og 4 i en tilhørende holder, men det tar tid.

Bilderesultat for diapositiv

Mine eldste bilder ble montert i glass og ramme, og der må hvert enkelt bilde tas ut av rammen, plasseres i holderen for film, skannes, og deretter remonteres i glass og ramme. Dette er tidskrevende og krever også ryddighet og renslighet.

Bilderesultat for diapositiv

Uansett rammetype så tar det i dag mellom 7 og 10 minutter per bilde å scanne. Det medfører at jeg kan maks skanne inn «en film» per dag. Det er mye arbeid og venting, selv om 6 og 6 bilder skannes uten inngripen i gangen.

Jeg har cirka 4.000 diapositiver, så det er en jobb som er for stor til å ta på en gang.

Bilderesultat for diapositiv

Bildekvaliteten er grei, kan godt brukes til visning på pc/ pad / TV og utskrifter opp til A3, men ikke så god som digitale bilder rett fra kamera. Jeg brukte kamera til familiebilder, og der fungerer de godt som minne-støtte selv om kvaliteten ikke alltid er helt på topp.

Bilderesultat for diapositiv

Jeg tenker også på sikt å skanne inn papirbilder jeg har liggende, eventuelt negativer i de tilfeller jeg har kontroll på det.

Bilderesultat for scan pictures

Negativer skannes på samme måte som diapositiver, med samme prosess.

Bilderesultat for scan pictures

Papirbilder ser jeg for meg at jeg skanner med 3 bilder i gangen på min kombiskriver der jeg har skanner. Bildene kopierer jeg da tre ganger og beskjærer dem i Lightroom til hvert enkelt bilde.

I Lightroom endrer jeg i exif-filen manuelt for å legge inn rett kamera, slik at jeg senere kan søke på det.

Masse arbeid!

Gamle bilder gir imidlertid stor glede, og det er verdt arbeidet, om det kan deles opp over tid.

Krøll med nettadresser

Jeg har vært lykkelig uvitende om at det ikke gikk å få opp bildene på hjemmesidens forside, brathaug.no, kun tekst dukket opp.

Jeg har testet dette «utendørs» på andre nett, men med mine egne dingser, og fikk ikke noe problem. Det viste seg at dette var fordi bildene allerede fantes på mine enheter.

Når jeg gikk inn i koden for sidene mine, så lå bildene med en adresse i mitt intranett, og dermed ikke tilgjengelig utenfor mitt intranett.

Har nå fått justert dette, uten å helt vite hvorfor det skjedde, og håper at det virker nå.

Send epost eller kommenter med en gang dersom noe ikke fungerer.

Digital arbeidsflyt

Dette høres vanskelig og pretensiøst ut, men er bare et velkjent begrep for de stegene jeg gjennomgår fra jeg tar et bilde til det er lagret og kodifisert på en disk.

Digitale bilder vokser raskt i antall, slik at man mister fort kontrollen om man ikke har et opplegg for lagring av bildene.

I filmtiden hadde man begrepet «en film», som man kunne ha i en konvolutt med negativer og papirkopier, eller i et album for deling med andre, eller en kassett med diasbilder.

I dag kan man ha flere tusen bilder på et minnekort før man må ta vare på de på en eller annen måte. Noen kjøper da bare et nytt minnekort, og fortsetter å fylle det med bilder. På den måten får man et antall minnekort å sjonglere, som kan ha bilder tatt over så lang tid at man glemmer hvem som var på bildet og hvor det ble tatt. Datoen man tok bildet er heldigvis alltid tilgjengelig, slik at man kan få litt hjelp til å huske litt om bildet. Slike minnekort er små, og lette å miste eller forlegge.

De fleste legger inn bildene på en disk når et minnekort er fullt. De enkelte bildefilene blir navngitt av kameraet, uten noe informasjon i navnet. Som oftest lager man en mappe for hver gang man tømmer bildekortet. Om man ikke har en strategi for hvor man legger mapper og hva man kaller dem, så blir enkeltbilder gjerne vanskelig å finne igjen.

Navn på de enkelte bilder som blir tatt blir laget av kameraet. Hver gang man starter på et nytt tomt bildekort så begynner navnene på de samme igjen. På den måten kan man få mange enkeltbilder som heter det samme. Det gjør både at de ikke kan legges i samme mappe som andre med samme navn, eller kan plasseres enkelt i rett mappe om man finner en bildefil lagret et annet sted.

Jeg har valgt en arbeidsmåte som er slik at jeg før hver «fotoseanse» starter med tomme minnekort, som jeg formaterer i kamera. Jeg sletter ikke ett og ett bilde, for da får man ikke «rensket opp» på minnekortet og risikerer feil når man senere skal lagre mange bilder.

Med fotoseanse mener jeg et sammenhengende tema, som en fjelltur, selskap, bursdag, ferie. Noen ganger er det mange bilder, over tusen, andre ganger kan det være bare noen få, 10-20 bilder.

Så snart «seansen» er over laster jeg inn bildene på disk. Jeg har på disken laget en mappe som jeg kaller bildeoriginaler. Under den har jeg en mappe for hvert år. I en årsmappe har jeg mapper for hver enkelt «seanse», som jeg gir navn på følgende måte: Dato + kamera + seanse

Navn på kamera kan være unødig, men det gjør at jeg rask kan vurdere oppløsning og kvalitet på bildene når jeg finner dem.

I en slik «seanse-mappe» ligger alle bildefiler som hører til den seansen. Jeg gir hver bildefil navnet på mappen + et løpenummer. På den måten får alle bilder unike navn, og jeg kan uten problemer sette sammen mapper med bilder fra ulike «seanser» uten å miste enkeltbilder på grunn av sammenfallende navn. Det gjør også at dersom jeg finner en bildefil i en mappe et sted, så kan jeg med en gang finne ut hvilken seanse bildet tilhører og dermed raskt finne ut hva som er på bildet.

Dette høres kanskje komplisert ut, men det finnes mange ulike programmer som enkelt kan ordne slike navnsettinger. Jeg bruker i dag Lightroom, som er en meget kraftfull løsning for å arkivere bilder, og en veldig god bildebehandler, spesielt om du baserer deg på raw-filer fra kamera.

Alle speilreflekskameraer og noen kompaktkamera kan lagre bilder i både såkalt raw-format og i jpg-format. Det er fordeler og ulemper med begge deler, men min erfaring er at det for meg passer absolutt best å ta vare på bildene i raw-format. Det gir meg beste muligheter til å etterbehandle bilder, rette opp hvitbalansefeil og eksponeringsfeil. De tar litt større plass, men plass er «billig» i dag.

Jeg sletter kun de bildene som er opplagt håpløse, med store fokusfeil eller ubehandlbare eksponeringsfeil. Jeg har mange ganger opplevd at jeg kan gå inn på gamle bilder og revurdere kvalitet, slik at bilder jeg tidligere ikke likte, likevel kan ha en verdi jeg ikke så med en gang. Diskplass er «billig», å gjenskape bilder er umulig.

I mitt bildebehandlingsprogram er det svært enkelt å etterbehandle bildene, og å få laget jpg-filer når man måtte ønske det.

Jeg laster inn bildefilene fra minnekortet ved hjelp av Lightroom. Da får jeg i en operasjon laget mappen jeg ønsker, navngitt bildefilene som jeg ønsker, lagt på fotograf-info på enkeltbilder, og utført en standard grunnbehandling på alle raw-filer jeg legger inn. Denne grunnbehandlingen gjør at jeg ikke trenger å gjøre noe mer med 90-95% av bildene. På resten justerer jeg gjerne litt eksponering, retter opp horisont, ordner opp hvitbalanse og slike ting.

Det er fort gjort i Lightroom å utføre slike justeringer på mange bilder i gangen. Tidligere etterbehandlet jeg kun noen få av bildene mine, kun de jeg regnet som «de beste». Nå får jeg justert så og si alle bilder så mye jeg synes de trenger, og de er dermed klar for visning eller utskrift.

Deretter legger jeg på en del faste nøkkelord, som hvem tok bildet, hvem var med på bildet, hvor ble bildet tatt, pluss nøkkelord for egenskaper som høst/vann/fjell…. Alle dyr og fuglearter blir merket med respektive artsnavn.

Når jeg på denne måten går gjennom alle bildene i «seansen» så merker jeg også «kvaliteten» på de enkelte bilder, på en skala fra 0 til 5 stjerner, der 5 betyr at jeg er svært fornøyd med bildet. Jeg har ikke mange slike. 3 stjerner betyr at jeg vurderer det bra nok til å kunne skrives ut og henges på mine egne vegger. Jeg er som oftest veldig fornøyd med en «seanse» om 5-10% av bildene får 3 eller flere stjerner

Til slutt eksporterer jeg de alle bilder med 3 eller flere stjerner til en mappestruktur som heter «bilder» og som inneholder de samme mappenavn som under «bildeoriginaler», men kun de utvalgte bildene, og i komprimert jpg-format. Denne strukturen kopierer jeg til min bærbare, slik at jeg alltid har med meg det som jeg regner som de beste bildene, uten at de tar så stor plass. De legges også på en mac jeg har koblet til tv, slik at den kan stå og vise tilfeldige bilder.

Jeg har som nevnt i en tidligere post også fått på plass en backup-plan som automatisk tar backup av disse bildefilene.

Til slutt formaterer jeg minnekortene i kameraet de skal brukes i slik at de er klar til neste gang.

Da er det ferdig!

Det kan høres komplisert ut, men gjennomfører man dette ofte nok så er det ikke så mange bilder i gangen, og det går fort å bli ferdig. Det kjennes godt å ha et godt system når det er ferdig.

Digitale bilder enklere?

Jeg kan nå finne gamle bilder, enten i negativ eller dias eller på papir eller lignende, som kan være opp til 100 år gamle, og se dem sammen med andre, og digitalisere dem om jeg vil. Arkivering er som oftest i form av album, som er mer eller mindre dokumentert. Det krever ikke noe utstyr for å betrakte bildene.

I dag tas alle bilder digitalt, og antallet har eksplodert. I «gamle dager» fantes et begrep som het 2-juls filmer, der en film, gjerne med 36 bilder, kunne vare fra en jul til neste. I dag tas det tusenvis av bilder per år. I mange tilfeller tar yngre personer flere bilder enn gamle personer, for som det er med meg, så henger det litt igjen i ryggmargen at det er et begrenset antall bilder i en film, og dermed ubevisst tar jeg færre bilder enn andre.

Digitale bilder er uovertrufne når det gjelder deling / spredning, på godt og vondt. Det er veldig enkelt å videreformidle bilder til familie og venner, direkte via epost, eller via sosiale medier som facebook eller spesielle bildesider som foto.no eller 500px.com.

Dette gjør dem dessverre også mer sårbare, ved at bilder som vises på internet kan kopieres uten noe hinder, og brukes av andre i sammenhenger som ikke er ønsket, og uten kreditering av fotograf eller honorar for bruk. Dette kan man redusere risken på ved å ikke legge alle sine bilder tilgjengelig på internet, samt bruke redusert kvalitet, som størrelse, på bildene, og legge på signaturer.

Visning av bilder i dag er veldig tilgjengelig. Jeg kan i dag vise mine bilder på hvilken som helst pc eller dings som har internet og nettleser, på Ipad og smart-telefon, og på TVen min. Jeg er imidlertid helt avhengig av et slikt elektronisk medium for å vise bildene mine, og som forstår de bildeformatene jeg har. De kan også enkelt skrives ut / presenteres på ulike media, selv om bare en brøkdel av bildene formidles på den måten.

All erfaring fra den fremdeles unge dataverden er at formater og programmer som forlanger eller forstår spesielle formater har begrenset levetid, bare spør oljebransjen. Dette betyr at det er en framtidig risiko for at gamle digitale formater plutselig kan bli verdiløse ved at ny programvare ikke lenger kan forstå disse formatene. Da er plutselig bildene null verdt. Jeg har sterke tvil om at man om 100 år finner mine bilder et eller annet sted, kan presentere dem helt uten videre.

Det finnes «almengyldige» formater, som trolig vil leve lenge, som jpg eller tiff. Skal man være litt tryggere enn de fleste lagrer man bildene sine også i dette formatet, selv om det da tar mer diskplass. Diskplass er i dag billig, men dersom man skal ta vare på titusenvis av bilder i ulike formater så vil man selv der kunne møte veggen. Mange, inklusive undertegnede, har tilgang på flere terrabyte med data. En Terrabyte er 1000 Gigabyte som er 1000 Megabyte.

Konklusjon? Dagens digitale bilder tilbyr en nærmest uendelig flora av mekanismer for å presentere eller dele bilder, men har troligvis ikke samme levetid som gammeldagse papirbilder eller negativer. Det vil kreve egen programvare bare for å holde styr på alle bildene man har.

Backup er for pyser

Dette har vært situasjonen i mange år, nesten i hvert fall. Selv om jeg intellektuelt vet at dette har vært risikosport så er det alltid noe annet som har blitt prioritert først.

Nå har jeg imidlertid så mye originalinformasjon liggende på systemet at jeg vil få problemer om systemet ryker. Spesielt gjelder dette bilder. Jeg har per nå over 30.000 originaler fra en periode på over 30 år med bilder, som selvsagt ikke er mulig å gjenskape. Jeg er ikke lenger villig til å ta risikoen for å miste dette.

Gradvis har jeg forbedret backup-løsningene mine, men de har vært både usystematiske og sårbare. Backup skal jo helst tas så ofte som mulig, og i flere nivåer, med oppbevaring også fysisk utenfor huset der originalene oppbevares.

Nå har jeg endelig fått meg et robust og automatisert opplegg som håndterer backup. Det kan alltid bli bedre og spesielt kan frekvensen for backup forbedres, men nå er jeg rimelig godt dekket.

Jeg har 2 nettverkslagringsenheter, som begge kjører RAID 10, med 4 disker i hver. Dette gjør at diskfeil ikke er et problem lenger. Disker vil før eller senere krasje, så nå er den risikoen fjernet. Med RAID 10 kan jeg bare bytte ut disken som feiler, så rekonstruerer systemet seg selv.

Det ene systemet står nå på en annen fysisk lokasjon.

I tillegg har jeg en vanlig eksterndisk som jeg kobler til nettverkslagringsenheten jeg har hjemme.

Backupsystemet jeg har nå og som er automatisert er som følger:

  • Diskfeil håndteres av lagringssystem med RAID 10
  • Daglig backup for å kunne hente tilbake gamle versjoner håndteres av intern backup til annet sted på samme lagringsenhet. Denne backupen går 1 gang per døgn, men kun 1 versjon finnes til enhver tid.
  • Robusthet skjer ved at det automatisk tas backup over internett fra lagringsenheten jeg har innomhus til lagringsenheten jeg har et annet sted. Dette skjer 1 gang i døgnet, med inkrementell backup, med flere versjoner.

I tillegg tar jeg manuell backup av nye bilder når de legges inn i systemet, ved å kopiere dem over til en ekstern disk som kobles til lagringssystemet.

Løsningen jeg har valgt gir meg også mulighet til å hente opp filer og bilder til min iphone eller ipad så lenge jeg har tilgang til internett.

Som en bieffekt har jeg også fått muligheten til å lage denne hjemmesiden og opplegg for å vise fram bilder på internett.

Nå er jeg trygg på at filene mine overlever de fleste situasjoner.

Nå er jeg her igjen!

Etter å ha fomlet ved oppgradering til ny server der jeg klarte å fjerne alt wordpress-oppsett er jeg nå klar igjen.

Når jeg skulle balansere mellom 2 servere og sammenligne oppsett og fjerne på en og legge til på en annen, og de ser kliss like ut, så klarte jeg å avinstallere WordPress, inklusive databaser, på feil server. Dermed forsvant alt oppsett.

Heldigvis hadde jeg fått tatt vare på strukturen, men temaet fant jeg ikke igjen, og bilder ble ikke overført.

Vel, etter en stund fant jeg et nytt tema, bildene på en backup og strukturen mer eller mindre i orden. Så nå er alt oppe og går igjen, selv om temaet ikke er ferdig utforsket.

Moralen er: vær oppmerksom før du sletter ting som ikke er rekonstruerbart!