Kategoriarkiv: Fotoutstyr

Ulike tema som berører fotoutstyr i en eller annen form

2020 Tre skritt fram og ett tilbake

Mine første opplevelser med speilløst kjennes som det er tre steg fram og ett tilbake.

Framstegene er meget tydelige og overskygger helt det ene litt tilbake.

Bildestabilisering i både kamerahus og objektiv er fantastisk, og for meg revolusjonerende. Kan nå ta bilder håndholdt i meget lavt lys, selv med tele. Har prøvd dette med både 24-105, 70-200, 100-500 og 600mm. Alle disse kan brukes håndholdt, og med lukkertider ned mot 1/50 og noen ganger også lengre, med gode skarpe bilder. Selvsagt er det avhengig av at objektet ikke rører mye på seg underveis, men i en del situasjoner stemmer nok det. Småfugler og sånt som beveger seg raskt trenger fremdeles korte lukkertider, kameraet kan ikke trylle.

Både kamera og de nye objektivene er mindre og lettere enn de gamle utgavene. Spesielt artig er det med 600/f11.

Simulering av eksponering er kjempeflott, det blir enkelt å justere inn til en bra eksponering. Spesielt overrasket det meg hvor effektivt dette var i lave lysnivåer, der man tydelig ser eksponering.

Informasjonsmengde og alternativer i eksponeringssituasjonen, samt tilgang til stor og vridbar bakskjerm er også et stort pluss. Vridbar bakskjerm er riktignok ikke en egenskap kun ved speilløst, men jeg opplevde ikke dette før jeg gikk helt over til speilløst.

For meg som ikke fotograferer så ofte så er det også bra med indikasjon direkte i søker hvordan justere lukkertider, iso eller blender, hvilke betjeningshjul som skal brukes.

Hastighet, eller antall bilder per sekund, er også imponerende. Jeg prøvde 20/sek, som er med elektronisk lukker. Det var både fascinerende og forvirrende, siden jeg ikke hørte en lyd, og bildene raste inn. Går nok fint å fange bevegelige situasjoner nå. Kjekt også med mulighet for flere valg av hastighet. Hastighet og oppløsning gir både landskap og sport / vesener god håndtering.

Hastighetene krever imidlertid nye minnekort, så det var en ekstra investering som ikke var tiltenkt helt til å begynne med. De nye er jo ganske dyre, så man må grave dypt i lommeboken for å kjøpe tilstrekkelig med minnekort til for eksempel en safari på Svalbard. Jeg fikk heldigvis solgt mine gamle CF-kort, selv om jeg kun fikk tilbake en brøkdel av hva jeg selv kjøpte dem for. Jeg hadde ikke lenger noe kamera som kunne bruke dem.

Det at man kan benytte eksisterende objektiver  er et kjempepluss, selv om det har vært vanskelig en periode å få tak i adaptere. Jeg har solgt unna det meste av mitt gamle utstyr, men RF-systemet har for eksempel ikke en god makroløsning ala 100mm IS, samt at de nye objektivene er kjempedyre.

Det negative er for det første at systemene nå spiser batteri. Man må for en heldag ute ha mange batterier tilgjengelige. Det fører igjen til en utilsiktet utgift, da de nye batteriene selvsagt er mer kostbare enn de gamle. Heldigvis er det samme ladere, og de gamle batteriene kan brukes selv om de har mindre kapasitet. Vi har nå ett R5 og to R6, så det er mange batterier og minnekort.

Den største negative opplevelsen min var reaksjonstiden fra «kaldt kamera» til man er klar til å ta første bilde. Med dette mener jeg at jeg har kamera hengende rundt nakken, påslått men i dvale for å spare batteri. Skjer det noe plutselig er jeg vant til fra 7D2 og 5D3 at det bare var å hive opp kamera, sikte og knipse. Med de nye er det imidlertid mye mer som må «slå seg på», og mer som trekker strøm, slik at kameraene går fort i dvale. Det medfører at når man hiver opp kamera og trykker på utløseren, så er det bare et svart bilde en stund, til kamera har bestemt seg for at det vil være med på aktiviteten. Dette er tilbake til mitt første digitale speilrefleks, 10D, som også hadde litt reaksjonstid.

Dette er mer eller mindre uunngåelig med de nye kameraene, på grunn av de store kravene til prosessering. Det er derfor bare å venne seg til, ved å være mer oppmerksom og å prøve å være forberedt på aktivitet som kan oppstå så tidlig som mulig, så kamera rekker å våkne. Når det er våkent er det uovertruffet med mulighetene for å fange situasjonen, men det må først få første fokus på plass.

Mer erfaringer kan komme framover.

2020 Første opplevelser med speilløse kamera

De nye speilløse kameraene som tas i bruk nå anser jeg som et like stort steg som da man gikk over fra analoge til digitale kamera. På samme måte som da måtte det en utvikling / modning av de tekniske løsningene før  den nye teknologien ble et naturlig førstevalg for de fleste.

På samme måte er det for den nye teknologien nå. De første løsningene som kom var tregere og hadde dårlige batteridata, men de tilbød alle simulering av eksponering av bildet direkte i søker, noe som gjør at man får større treffprosent på eksponering av bildene.

En annen stor fordel er at man kan få mye mer informasjon i søkerbildet, som støtte til korrekt eksponering. For mye, kan noen eksperter si, men for mange som ikke bruker utstyret hele tiden kan det være en god støtte.

Mitt merke, Canon, hadde lenge ikke en troverdig løsning på dette feltet, de hadde noen løsninger som var preget av at «vi må også ha speilløse kamera» uten at man kunne / ønsket å dominere markedet.

«Nye» produsenter tok tidlig kontroll, den tydeligste var kanskje Sony med sine raske og komplette løsninger, med høy oppløsning, høy skuddtakt og avansert autofokus.

Canon kom først på banen med sikte på fotografer som brukte speilrefleks med EOS R med en RF 24-105mm, som jeg kjøpte til jul 2019. Jeg fant ikke helt ut av det, men har i ettertid sett at det var min motstand mot endring, for de speilløse kameraene har litt annen «feel» enn de gamle speilrefleksene. Jeg bestemte meg for at dette ikke var en løsning som utkonkurrerte min hovedløsning EOS 5D, som jeg kjente ut og inn og hadde brukt mye i 8 år.

Så kom Canon på banen med sitt revolusjonerende R5, som hadde helt utrolig spesifikasjoner, både på oppløsning, skuddtakt og autofokus, og helt nytt: bildestabilisering i kamera, samt revolusjonerende egenskaper på video, som ikke interesserte meg. Dette gjorde at jeg siktet meg inn på R5, som da ville bli min tredje generasjon kamera i 5-serien til Canon. På samme måte som 5D satte tydelig preg på bransjen, skulle nå R5 være på forskudd og prege bransjen igjen. Alle var over seg av begeistring.

Det førte til at jeg byttet inn min R og satte meg på liste for R5, uten å vite endelige egenskaper eller lanseringspris. Dette gjorde jeg allerede til påske. Det viste seg imidlertid fort at det kom til å ta lang tid å få tilgang til kameraet. Ingen visste når det skulle komme, og eksakte spesifikasjoner og pris. Jeg fulgte derfor med på alt som skjedde rundt spekulasjoner om R5.

Jeg måtte imidlertid bite i gresset og kjøpe meg en ny EOS R, for å ha et speilløst kamera. Jeg kjøpte et brukt kamera, bare litt dyrere enn det jeg fikk i innbyttepris for mitt eget, så jeg tapte ikke mye penger der. Jeg kunne derfor begynne å gjøre meg kjent med denne nye verden mens jeg ventet på det endelig målet, R5. Kameraet var tiltenkt min kone, slik at vi framover kunne satse kun på RF-løsninger, og å få felles erfaringer.

Etter en del fram og tilbake, med datoer for endelig levering, samt pris, i vandring, endte jeg opp med å bytte leverandør, som hadde handleløsninger og service jeg satte pris på. Jeg hadde beholdt mitt 5D3, for jeg tenkte fremdeles defensivt at jeg måtte kjenne på det nye før jeg gikk helt over. Nå tok jeg imidlertid beslutningen om at det var ingen vei tilbake. Jeg sendte inn mitt 5D3 som innbytte for R5. Det kunne føre til at jeg ikke hadde kamera på vår tradisjonelle høstferie på Dovrefjell, der vi brukte å ta mye bilder. Dagen før vi dro på fjellet fikk jeg endelig vite at de hadde et kamera til meg, men postgangen var da umulig. Med kjempeflaks viste det seg at leverandøren skulle til samme sted som vi bruker å være på på Dovrefjell, Furuhaugli hytter. De kunne da ta med seg kameraet til meg!

Lykke! Jeg kunne da ta bilder med mitt helt nye kamera, bli kjent med det i ro og mak, ta masse bilder fordi vi var ute mye og det er fotogent å være på høyfjellet om høsten. Det ble jo mest landskap, så jeg fikk ikke testet autofokus så mye, men det var jo en nytelse å bruke kameraet.

Når vi kom hjem så bestilte vi oss en fotoekspedisjon til Svalbard, for å feire vår 40-års bryllupsdag på en uvanlig, men spennende måte.

Da måtte jo utstyrsparken også vurderes.

Vi kom da til at vi skulle kjøpe et R6 til min kone, slik at vi hadde like forutsetninger når isbjørnen skulle dukke opp. R6 er jo en litt billigere og litt mindre utstyrt utgave av R5, med samme autofokus og bildestabilisering, og minst like god iso-håndtering.

På en slik tur må man ha et backup-kamera også, som samtidig kunne brukes slik at man hadde 2 forskjellige objektiv tilgjengelig samtidig, for detalj og miljøbilder. Jeg overtok da R kamera mens min kone da bruker sitt EOS 800D som nr. 2 kamera.

Nå gjelder det bare å trene masse, slik at vi blir like godt kjent med de nye kameraene som vi var med de gamle.

Nye objektiv må anskaffes og beherskes også.

Det nye RF systemet samt kameraene er mye mer kostbare enn det vi har vært vant til fra tidligere, så nå må vi selge unna alt det gamle utstyret for å finansiere nye løsninger.

Vi er så langt utrolig fornøyd med de nye bildestabiliseringsløsningene, samt informasjonen tilgjengelig i søkeren, for å kunne utføre raske innstillingsendringer når vi tar bilder.

Mer informasjon kommer senere, om bruk av de ulike objektivene og kameraene.

2020 Nytt utstyrsjag, nå klarte jeg det ikke lenger

Da jeg kjøpte mitt Canon 5D3 og fikk komplettert utstyrslisten kjente jeg at nå var jeg «hjemme», og hadde ikke behov for å bytte noe mer utstyr. 5D3 var en skikkelig god arbeidshest som ga teknisk gode bilder, og var pålitelig og forutsigbart. Det fullførte jo også overgangen fra analogt kamera, der jeg stoppet på EOS 5, og har dermed nå den digitale utgaven på samme nivå.

Stock photo

Jeg trivdes meget godt i 5 år med denne løsningen.

Så skulle jeg med guttene en tur til Kenya på Safari. Da dukket behovet for et raskere kamera opp. Jeg hadde jo et 7D, men var ikke helt fornøyd med det, spesielt med tanke på støy på høyere iso, noe som kunne bli veldig aktuelt morgen og kveld i Masai Mara.

Jeg kompletterte dermed utstyrsparken med et brukt 7D2, som var et meget godt kamera til det bruk.

Raskere enn det gamle, og bedre på høy iso. Det hadde også 2 kortplasser, som 5D3, og var dermed også bedre med tanke på backup og sikkerhet. Jeg tok samme bilde til begge kortene samtidig, på begge kamera. Jeg solgte da også mitt gamle 7D.

Jeg kjente fremdeles at nå var jeg helt hjemme, hadde både kjempefint allround kamera og et til dyreliv.

Det fungerte godt i 3 år til.

Da hadde det vært snakket om speilløse kamera en stund, fram og tilbake om fordeler og ulemper. Min foretrukne leverandør, Canon, hadde ikke noen god løsning på dette. Plutselig kom de med EOS R, som var et «ordentlig» kamera basert på Canons gode kunnskaper om ergonomi og kameraløsninger. Etter en del modning, der jeg i perioden sa klart at jeg hadde ikke behov for denne nye teknologien, som var et helt nytt steg, like stort som fra analogt til digital synes jeg, begynte jeg plutselig å kjenne et sterkt behov for å prøve denne nye teknologien.

Jeg kjøpte meg derfor et EOS R med RF 24-105, den nye teknologien med tanke på objektiver også, valgte et åpningstilbud som var meget gunstig, og klarte å la være å åpne pakken før julaften.

Etter jul jobbet jeg med å prøve kameraet i ulike settinger. Ble fascinert av de nye muligheten med elektronisk søker med simulering av eksponering, samt masse nyttig info i søkerbildet. Jeg klarte imidlertid ikke helt å venne meg til den lille forsinkelsen som var når en situasjon plutselig oppsto og man skulle ta bilde, og få med raske dyr. Jeg kvittet meg derfor fremdeles ikke med min 5d3 som hovedkamera.

Plutselig kom det dryppende revolusjonerende nyheter fra Canon, om noe som het R5, som skulle ta Canon fra «Jeg kan også levere speilløst» til «Jeg skal dominere det speilløse», som hadde svar på alle mulige ønsker til et kamera, spesielt hastighet, opp til 20 bilder per sekund, og avansert øyebasert fokus. Jeg hadde forsåvidt øyebasert fokus på mitt analoge EOS 5, men det  var basert på mitt eget øye i søkeren. Her gjaldt det identifisering av øye på mennesker og dyr.

Jeg fant ut at «dette må jeg ha», så jeg tok kontakt med en leverandør for bestilling av R5, og byttet inn mitt nyinnkjøpte R-kamera. Dette var i april. R5 lot vente på seg, med masse drypp om nyheter og leveransetider. Til slutt ble jeg så overbevist at jeg leverte inn mitt kjære 5D3 etter sommerferien for å hjelpe på finansieringen av et R5, som nok ble et meget kostbart kamera.

Våren og sommeren gikk uten noe nytt R5. Jeg begynte å bli svært utålmodig.

Jeg kjøpte derfor et brukt EOS R igjen, med tanke på at Anne-Lise kunne bruke det, så vi kunne satse på samme objektivløsninger framover også.

Jeg risikerte da å måtte ta høstturen vår på Dovre uten mitt kjære 5D3, men det løste seg i siste øyeblikk. Jeg byttet leverandør, og dro til Dovre uten kameraet, men så viste det seg samme dag som jeg dro at det hadde kommet, og at en fra leverandøren skulle på samme sted som oss på Dovre og at han kunne ta det med. Det var ren lykke!!

181583

Nå var det endelig på plass, kunne starte å leke meg, og savnet etter mitt 5D3 ble mindre.

De nye stabiliseringsløsningene og den lyse søkeren gjorde at det ble spennende med en løsning jeg tidligere aldri ville ha snust på, nemlig en 600mm med f/11. Denne komboen var helt ypperlig, liten og lett, og kunne håndholdes også i svakt lys.

Canon RF 600mm F11 IS STM

Jeg fant nå ut at vi skulle gå helt og holdent over til speilløst. Jeg satte derfor i gang med å selge unna alt gammelt utstyr, og bestilte et helt nytt R6 til Anne-Lise. Det er bygget på samme lest som R5, men har lavere oppløsning, men til gjengjeld noe bedre på høy iso.

NÅ har vi det vi skal ha. Vi bestiller oss samtidig en ekspedisjon til Svalbard i 2021, som feiring av vår 40-års bryllupsdag. Vi har nå både kjempegode hovedkamera og bra løsninger på telefronten, men jeg følte at vi manglet noe, så jeg bestilte også en 100-500, som jeg i skrivende stund ikke har mottatt ennå.

181631

Når vi er ferdig med turen til Svalbard kan vi kanskje selge teleobjektivene også, får se hvordan det går med fotograferingen framover.

Vi har nå masse å leke oss med, og tror igjen at nå er vi hjemme utstyrsmessig. Må selvsagt komplettere med dyrere minnekort, batterier +++

Satser nå på at det vi nå har skal vare minst like lenge som 5D3, og bli like uunnværlig og kjent og kjært.

Kamerainnstillinger

Det beste og verste med avanserte kameraer er at «alt» kan stilles inn og reguleres. Det gjør at du kan få akkurat det uttrykket du ønsker på det du fotograferer.

De enkleste innstillinger, som stort sett er de jeg bruker, er å stille på enten lukker-prioritet eller blender-prioritet. Noen få ganger bruker jeg også manuell innstilling av blender og lukker.

I tillegg til dette kommer eksponeringskompensasjon, der du stiller inn litt mindre eller litt mer lys enn det standard lysmåling antyder.

Noe som er en del av eksponeringsinnstillinger, men som jeg ofte glemmer er ISO-innstilling. Jeg kan f.eks ha tatt bilder innendørs i svakt lys på f.eks 3200 ISO, og skal deretter ta bilder ute i godt lys. Da gir det lavere kvalitet på sluttproduktet enn nødvendig.

En god regel er å resette alle innstillinger til det du bruker som standard med en gang du er ferdig med dem. Dette gjelder både ISO, eksponeringskompensasjon, og spesielle lukkertider eller blendere. Da slipper du overraskelser neste gang en situasjon bare dukker opp og du skal raskt ta et bilde.

Jeg bruker 90% av tiden innstillingen Blender-prioritet (AV), da dette gir meg kontroll på dybdeskarphet ved at jeg stiller inn på ønsket blender, og gløtter på lukkertiden når jeg tar selve bildet. Ønsket blender kan være så stor som mulig, f.eks 2.8, for å få uklar bakgrunn, noe som i mange portrett-situasjoner er gunstig. Med portrett mener jeg her helst fugler eller dyr. Det er også viktig med stor blender dersom du skal ha såkalt selektiv fokus, det vil si at både det som er nærmere kamera og det som er lenger unna enn motivet blir uklart. Dersom du ønsker bra med detaljer, f.eks i et landskapsbilde, eller få flere skarpe i et gruppebilde, må en  middels blender brukes. Jeg bruker da gjerne 8-11. Dersom du ønsker å forlenge lukkertiden, så stiller du på minste blender og laveste iso, f.eks blender 22 og iso 200.

Lukkerprioritet kan være nyttig når du MÅ fryse bevegelser, eller motsatt, når du vil ha bevegelse i bildet. Da må du ha kontroll på lukkertiden, mens blender er mindre viktig.

Manuell innstilling bruker jeg gjerne dersom jeg skal ta bilder med blits. Jeg stiller da på en ok blender, 4-8, og lukkertid på 1/125. Jeg har blits som måler lyset når bildet tas (TTL-måling) så da justeres lyset etter behov. Jeg kan ikke bruke kortere lukkertid, for da får blits og eksponering synkroniseringsproblemer, og jeg ønsker ikke lengre lukkertider, for da vil bevegelse i motivet fort gi uskarphet.

Eksponeringskompensasjon krever litt mer erfaring, men det enkleste er kanskje å tenke seg at kameraet alltid ønsker å få et grått bilde. Det vil si at dersom det er mange lyse ting i bildet vil kameraet gjerne slikke inn mindre lys, for at det lyse skal bli gråere. Da må eksponeringskompensasjonen slippe inn mer lys, det kalles pluss-kompensasjon. Dersom det er mange mørke ting i bildet, vil kameraet prøve å få inn mer lys, slik at de mørke tingene blir nærmere grå enn svart. Da må eksponeringkompensasjon slippe inn mindre lys, det kalles minus-kompensasjon.

Det går også an på mange kamera å sikte på der motivet man vil ha riktig belyst og trykke knappen halvveis ned, og deretter komponere bildet ferdig og trykke knappen helt ned. Det vil i mange tilfeller gi gode resultater, men vær oppmerksom på hvor fokus ligger, dvs hva som er skarpt.

Andre innstillinger forandrer jeg svært sjelden, og må som oftest oppsøke brukermanualen for å gjøre det korrekt.

Situasjonen er slik at det du gjør ofte, det kan du, mens det som utføres sjelden glemmes mer og mer. Det er derfor viktig å bruke utstyret ofte, og bruke de muligheter for kreative justeringer man har behov for, slik at man husker alle disse innstillingene.

Lengting etter nytt kamerautstyr

I båtlivet er det noe som kalles «tre fot syken», noe som betegner at man alltid ønsker seg en båt som er litt større og litt bedre enn den man har. På den måten kan man risikere å bruke mindre tid på å glede seg over det man har i stedet for å ergre seg over det man ikke har.

I fotoverdenen er megapiksel ofte er den drivende faktor i nyanskaffelser. Digitale kamera har nå fått litt av samme lovmessighet som prosessorer, hjernen i datamaskiner, det vil si at man følger en lov som sier at på 18 måneder har man halvert prisen og doblet ytelsen. Imidlertid halverer man ikke prisen på kamera på samme måte. Dette gjør at «levetiden» for et digitalt speilreflekskamera blir kortere og kortere.

Mitt første speilrefleks, helmanuelle Canon AT-1, hadde jeg i 15 år.

Det fungerer fortsatt. Mitt neste kamera, også filmbasert, et Canon EOS 5 med øyestyrt fokusering, hadde jeg i 8 år.

Deretter begynte jeg på den digitale verden, med et Canon EOS 10D,

Bilderesultat for canon eos 10D

som jeg hadde i 4 år, før jeg skaffet meg et Canon EOS 30D,

 

 

som jeg hadde i 3 år. Deretter fikk jeg et Canon EOS 7D,

som var en helt ny verden i funksjonalitet, spesielt i fokuseringshastighet, noe som kan være kritisk i blant annet fuglefotografering. Dette er nå mitt backup-kamera, for etter 3 nye år fikk jeg endelig det kamera jeg bruker nå, og som vil dekke mitt behov i lang tid. Det er et Canon EOS 5DIII. Jeg er på en måte framme i den digitale verden der jeg var i den filmbaserte verden, Canon EOS 5.

Mitt nåværende kamera har meget gode egenskaper både i dårlig lys, god oppløsning og meget bra fokuseringshastighet. Det er også et såkalt fullformat-kamera, det vil si at bildebrikken er like stor som en gammeldags filmrute, 35x24mm. Alt dette tilsammen gjør det til et meget godt kamera.

Det er imidlertid ikke utstyret som bestemmer opplevd kvalitet på et bilde. Vi har utskrifter på veggen, på akryl, i størrelse 90x75cm fra Canon 10D og Canon 350D, med oppløsninger på 8-10 mpx, som vi opplever som gode bilder. De har selvsagt ikke like mye detaljer som et tilsvarende bilde tatt med 5DIII, men kan nytes på litt større avstand.

Jeg er ikke tilhenger av at man skal kunne gå helt inn på et bilde i f.eks 90×75 cm for å lete etter detaljer, slike forstørrelser bør helst betraktes på litt avstand. I en del fotomiljøer er det imidlertid veldig sterk fokus på detaljer og antall megapiksel. Jeg er ikke der.

Oppløsningen man kan få på et fullformat speilrefleks i dag nærmer seg faktisk den oppløsning man tidligere kun fikk på mellomformat-kamera, som koster 10 ganger så mye. Det gjør at mange kan ta bilder som kun profesjonelle kunne ta tidligere. Imidlertid er det også slik at de høye oppløsningene krever mer av både optikk og opptakteknikk, det er ikke bare å stikke og knipse med slikt utstyr.

Det er utrolig hvor mye penger avanserte entusiaster kan bruke på fotoutstyr, der motivasjonen ofte er «ny dings» og ikke «bedre bilder».

Man skal ikke kimse av at nytt utstyr kan gi ekstra fotoglede og føre til mer tid ute i naturen, men som nevnt tidligere så er det ikke nødvendigvis slik at mest avansert kamera gir best bilder.

Det beste kamera er det du har med deg og som er klart til opptak når situasjonen er der. Det kan dessverre lett bli slik at man ikke alltid har med seg utstyret når man er ute og rusler i naturen, men ofte dukker det da opp situasjoner som hadde gjort seg på veggen.