I februar inviterte vår sønn Thomas meg med på en fototur til Nordøyane, nærmere bestemt til Haramsøya og Flemsøya. Jeg har levd mitt liv på Sunnmøre uten å ha vært på disse øyene. De er 2 mil i luftlinje fra Ålesund sentrum, men kjennes som «langt borte» på grunn av fergene.

Været var ikke det beste, med pissregn dagen før og om natten, men det var meldt opphold midt på dagen, så vi valgte å dra likevel. Det viste seg å være et lykketreff, for vi fikk veldig varierende lys og dramatiske bølger.

Turen startet meget bra, med at vi måtte kaste oss ut av bilen og få fram fotoutstyret, det var SPEKKHOGGERE på gang.

Fikk  noen bilder, dessverre viste ikke spekkhoggerne kroppen over vannet. På det meste hadde jeg tre stykker i bildet på en gang. På vedlagte bilde kan man med velvilje og god porsjon fantasi se både en spekkhogger og to havørner som står på knausen oppe til venstre.

Ulla fyr ligger på en holme /skjær som nåes ved en bru som nok har fått mye juling.

På en fototur undersøkes ALT som mulige motiver

Bølger og kraftig sjø er som en magnet for fotografer.

Indirekte fotografering av motiv gir gode vinkler

Resultatet var jo interessant

Fyret har fått mye juling og saltvann setter sine tydelige spor der det er metall.

En advarsel er på sin plass. Fotografer trekkes nærmere og nærmere bølgene når det er grov sjø, de er fascinerende og fotogene. Man må imidlertid være spesielt oppmerksom på muligheten for «freak vawes», der flere bølger slår seg sammen til en kjempestor bølge. Å bil gjennomvåt er det minste problemet i et sånt tilfelle, å bli dradd ut i sjøen er et mye større problem. Akkurat her er sikkerheten ivaretatt ved at fotografen beveger seg baket utspring, som reduserer risikoen for å bli skylt ut kraftig.

Kraften i bølgene er spennende, her knuses saltvannet til smådråper, som løftes opp over berget og gir spesielle effekter.

Sandvika på Flemsøys, som også kalles for Skuløya, er en vakker sandstrand. Bølgene kan slå langt opp over sanden.

Makroen må alltid være med, man kan finne gode mønster. Her er det forskjellig mineraler i vannet som gir avleiringer i forskjellige farger.

Spor i sanden, ikke like skremmende som for Robinson Crusoe, men likevel kan man tenke fram en historie når de dukker opp i synsfeltet.

Uværet ligger tungt ute i sjøen, fyret ser glemt og ensomt ut.

På Haram, i naturreservatet, var det mange flotte steiner, noen skilte seg mer ut enn andre.

Et merkelig fenomen i reservatet var flere dype groper i steinura. De ser ikke naturlige ut, men de kan heller ikke være levninger fra tidligere tider, stedet er for værutsatt til det.

Turen ga mersmak, men det er vanskelig å planlegge en slik tur, for en tur med blå himmel og flat sjø gir på langt nær like gode fotoopplevelser.

Romedalen er en «must» om høsten, om forholdene ligger til rette for det. Det er en lang dal i Ørsta kommune, som egner seg godt til både lange og korte turer. Tidenes høytrykk gjør naturopplevelsen stor.

Vi startet opp med å se Hurtigruten sette kursen inn i Hjørundfjorden. En flott reise i dette været.

Tidenes høytrykk gir knall høstvær, men det følger også med at det blir kaldere. I skyggepartier vinner vinteren mer og mer fram, og vinterdekk må på om man skal på fjellveier.

Det første som møter en på vei inn i Romedalen, er en liten og vakker støyl, med små hytter spredt og farget som non-stop. Der er et naturlig stopp ved leet som skal stoppe husdyra.

Hyttene er små og farerike

Romedalen er velegnet for telt eller lavo og mange bruker terrenget aktivt. Det er velegnet for både korte og lange turer. Man kan også gå over til den mer kjente Molladalen herfra.

Rasteplasser finnes det også, med mye fin stein å sette seg på for å nyte lunsjen.

Ved enden av kjøreveien er det en fin støyl, Steinstøylen. Her henger fjellet tungt over hyttene,

Steinstøylen er godt utgangspunkt for turer.

Fint å betrakte støylen og fjellene om høsten.

På vei hjem kom vi forbi Solevågseidet, som (nesten) alltid fortjener å bli tatt bilde av.

En høsttur til Geiranger i midten av oktober kan være et sjansespill med hensyn til vær og føreforhold. I år dro vi dit en helg, arrangert av Jobben til Anne-Lise.

Hundene var parkert på pensjonat, kamerabatterier oppladet, stativ og objektiver lastet inn i bilen. Dette skulle bli artig.

Det var lagt opp til noe fellesprogram, men det var satt av rikelig med tid til egenaktiviteter, og det benyttet vi til å nyte og fotografere naturen.

Vi fikk maksimal uttelling på vær og føre, med strålende solskinn og nesten maksimale høstfarger. Det var en nytelse å kjøre over fjellet og ned til Geiranger. Første stopp var selvsagt det flott tillagede stedet ved Ørnesvingene, ikke den helt ved veien, men en liten sti et lite stykke inn i skogen. Der fikk vi godt utsyn over Geirangerfjorden og gode «omgivelser.

På veien ned skinte solen over bygda, og lot oss forstå hvorfor cruiseturister liker dette stedet.

Vi tok en tur til Flydalsjuvet, ved Dronningstolen. Det er et sted man bare MÅ besøke i Geiranger. Det gir et mektig utsyn over bygde og fjellene. Her ser det nesten ut til at Geirangerfjorden renner ut i elven.

En tur opp til Djupvasshytta er også obligatorisk, med alle svingete veier som fører dit. Godt arbeid for lang tid siden gjør at man kan ferdes der nå.

På denne høyden er det sparsomt med vekster, men de som er gjør desto mer ut av seg.

På tur ned igjen til Geiranger kom vi forbi noen seter-bygninger som ligger majestetisk til i fjellet. Går ut fra at i den tiden de var i drift var de kanskje mer slitsomme enn maleriske, lagt opp i bratte fjell, men nå er de vakre.

Fra fjellene er det mye vann som skal ned til fjorden. Storfossen tar brorparten av vannmengdene, og har flere steder mektige fosser, denne nesten helt nede ved sjøen.

Vi forlot et vakkert Geiranger, speilende i sjøen og med masse pynt fra høstfargede trær, flott illuminert av høstsolen.

Geiranger på denne tiden er kjempeflott, nesten ikke turister, og mulighet for mange flotte turer og bilder. Vi har sett oss ut noen turer til neste års høst, og håper på å få til en tur da også.

En reise jeg liker veldig godt er tur/retur hjemme-Øye, over Norangsdalen og med en liten avstikker til Hellesylt.

I forgårs tok madammen og jeg turen, det var meldt fint vær og hun hadde fri. Vi fyllte bilen med fotoutstyr, hunder, klær til alle forhold, og noe å biteti.

Høstfargene her hjemme har ikke vært spesielt dominerende, noen trær har begynt å helle mot det brune, og noen har begynt å miste bladene. Blir nok ikke de kraftigste fargene her i år.

På turen over Strandafjellet har vi et sted der vi bruker å stoppe for å lufte oss og hundene. Der var det flotte farger og fin høst. Sollyset som fremhever slike farger var der dessverre ikke da.

Anne-Lise og hundene trivdes godt på en liten lufterunde.

å veien opp til Norangsdalen kjørte vi forbi et lite ensomt gårdsbruk, et sånt som det er mange av på Vestlandet, men det er ikke mange som ligger like fint til.

Norangsdalen er en trang vestlandsdal med mektige fjell på alle kanter. Det er sjelden solen når ned i dalen. Det er lett å forstå hvorfor turister gjerne vil se disse plassene.

Mange kjenner fjelltoppen «Slogen». Olagarden er utgangspunkt for mange som går først til Patchelhytta og deretter til Slogen. Det er 3,5 km til Patchelhytta fra parkeringen, i til dels bratt men fint terreng.

Eg bur oppunder fjell heter det i tradisjonell norsk litteratur. Slik som denne gården finnes det mange av, der fjellet ligger dominerende rett ved husveggen.

På veien til Øye passerer vi Lyngstølsvatnet, der et ras for lenge siden demmet opp en elv og la en liten landsby under vann. Man kan fremdeles se tuftene under vannet når forholdene tillater det. Jeg fant en liten bekk som stille og rolig fyller vatnet.

Ved Øye lå Hurtigruten full av heldige turister, som hadde fått en flott dag inn gjennom Hjørundfjorden, omkranset av mektige Sunnmørsfjell. De ble fraktet rundt i nærmiljøet.

På veien hjem stoppet vi for å se på den store og vakre fossen på Hellesylt

Vi stoppet også på utsiktsplassen der du kan se godt inn over Geirangerfjorden, denne gangen dessverre for seint på året til at det kunne være turistbåter der.

Min favorittårstid er høsten, med de utrolig lekre fargene i høyfjellet. Hvert år bruker vi å ta noen dager på Dovrefjell, der vi overnatter på Furuhaugli Turisthytter. Der har vi og hundene det veldig fint.

Hvor mye farger det er på et gitt tidspunkt varierer fra år til år. Vi reiser som oftest i samme uke hvert år, så det varierer hvor godt vi treffer.

Vi har noen faste steder vi oppsøker, samt noen vi venter på drømmeforhold for å kunne ta bilder. Spesielt gjelder dette Døråldalen, men dit drar vi kun dersom vi treffer maks med farger, vindstille og helst noe snø på toppene, samt selvfølgelig klarvær.

I år «fant» vi en ny dal. Vi har flere ganger vært i Grimsdalen, men stoppet ved turisthytta. Denne gangen oppdaget vi vestsiden av dalen, og der var det mange flotte motiv.

Vi fant både store og små motiv, og «tok dem med oss» i form av bilder.

Denne gangen gikk vi en tur som kalles «Mehøi rundt». Den går rundt toppen Mehøi, fra Furuhaugli til Dovregubbens hall og tilbake. Dette var en veldig flott tur, med mange fine høstdetaljer.

Vi brukte 4,5 timer på turen, så det gikk en del tid til fotografering, og til å klage over dårlig form. Både vi og hundene hadde stor glede av turen, og var like slitne etter turen.

Været varierte fra pissregn til hylende vind, men vi hadde klær til all slags vær.

Det fineste med å være på slik hyttetur er at da går man ut flere ganger per dag, uansett vær. Hjemme hadde det vært for enkelt å finne på unnskyldninger for å ikke gå ut.

Vi har allerede bestilt hytte til samme periode neste år, gleder oss allerede.