Historie – Bedre uten datoer?

Det kan være et tegn på at man nærmer seg støvets år at man blir mer og mer interessert i historie, men jeg har i mange år vært interessert i historie, både lokalhistorie og verdenshistorie.

Mange mister interesse for historie i et skoleverk der man skal pugge datoer og kongerekker, uten at man har et forhold til stoffet. Det er synd, for det finnes mange dramatiseringer av historie, som ikke nødvendigvis er helt korrekte, men som gir et ok tidsbilde, og som kan fenge flere unge mennesker ved å fortelle gode historier.

Det har etterhvert kommet historiebøker som sikter seg inn på individets historie, ikke kun generell samfunnsutvikling. Det er mye lettere å interessere seg for en slik historie, da kan man vurdere i forhold til seg selv, bli nysgjerrig og få lyst til å vite mer.

Det finnes også etterhvert mange historiske fortellinger, med ulik grad av lojalitet til den reelle historie, som med sine gode historier skaper innlevelse og vitebegjærlighet.

Historieinteresse kan pleies på flere måter. Jeg foretrekker øyeblikksopplevelsen og nysgjerrigheten. Den metoden baserer seg på den enklest mulige historieforståelse, der man opplever historie etterhvert som man beveger seg gjennom litteratur om en person / periode / tema, uten å fokusere på å huske detaljer som datoer og steder etterpå, men har fokus på opplevelse av den gode historie.

Jeg styres i stor grad av nysgjerrighet og vitebegjærlighet, og søker i de aller fleste tilfeller å finne flere kilder til samme historie, fra den «korrekte» historie til ulike fortellinger med samme tema. På den måten får man et mer komplett bilde enn ved kun å oppleve en versjon, som ofte er farget av et tema forfatteren vil fremheve, samtidig som det er flere muligheter for at konkrete fakta kan feste seg i en teflonhjerne som min.

Jeg er veldig glad i historier fra romertiden og tidligere. Jeg er glad når jeg finner bøker av Tacitus og Herodot og Homer,

Bilderesultat for tacitus

som er tidlige kilder, men også bøker av forfattere som Steven Saylor

Bilderesultat for steven saylor

og Anthony Everitt, som er meget gode fortellere og formidlere og som er veldig lojale til korrekt historie.

Jeg liker også historier fra tidlig Egyptisk periode, spesielt bøkene av forfatter Christian Jacq.

Fra tiden før statsdannelser finnes det en dramatisering av skapelsen av de første større samfunn, i en serie av forfatteren Sam Barone.

En annen periode jeg er veldig glad i er Vikingtiden. Ethvert møblert hjem bør inneholde et eksemplar av klassikerne Snorres Kongesaga, Morkinskinna,

Flatøyboka og Håvamål. I tillegg finnes det flere bøker om enkeltpersoner som er betydelige for denne tiden, som Sverresoga og Håkon Håkonssons Saga. I tillegg finnes det mange mer eller mindre gode / korrekte fortellinger som foregår i denne tiden. De gamle vikinger hadde omtrent samme forhold til familie og ære som mange av dagens mer outrerte muslimske miljøer. Den gang var man avhengig av det, da det ikke fantes noen stat som kunne beskytte individet, men man var helt overlatt til den beskyttelse en familie kunne gi, i form av krigersk makt, men også i form av troverdighet og autoritet. Forfatteren Bernhard Cornwell har også en serie fra denne tiden.

En mellomperiode jeg også er glad i er asiatiske herjinger i Europa, både Attila og Djengis Kahn er svært interessante. Det finnes ikke så mye litteratur, men serien om Djengis Kahn fra Conn Iggulden er meget lesbar.

Igjen er det sånn at krigføringen Djengis Kahn førte mot sine fiender er mer brutal og inneholder større massenedslaktinger enn noe av det f.eks IS utfører i dag. Det er også interessant at en av Djengis Kahns etterfølgere, Kublai Kahn, er med på å starte den første dynastiske periode i Kina.

Nærmere min tid finner jeg det interessant å lese om første verdenskrig. Det var en tid da gammel og ny tid møtes, både i samfunnet og i krigsmaskineriet. Meningsløse nedslaktinger i endeløse slag i skyttergraver, adel som etterhvert ikke kan rettferdiggjøre å være den krigførende klasse lenger, redslene som oppstår i en slik total krig. Her er selvsagt klassikeren «Intet nytt fra Vestfronten» sentral.

Andre verdenskrig er selvsagt også på leselisten, men her i form av de gode og detaljrike bøkene av Antony Beevor,

samt biografier av menn som Erwin Rommel

og andre. Her er også boken «År null» interessant, som tar for seg tiden rett etter avslutningen av krigen.

I vår tid er jeg svært interessert i Nord Korea, som klarer å klore seg fast i en verden som er i forandring i et stort tempo, uten at det ser ut til å påvirke dynastiet Kims grep på landet.

I tillegg til dette må jeg også selvfølgelig lese biografier om kjente personer som Stalin, Hitler, Napoleon, Gorbachev, Mao og selvsagt Ceasar. Det er viktig da å lese flere biografier om hver enkelt, da de enkelte biografer tenderer til å fremhave spesielle sider.

All denne historielesning skyldes ren nysgjerrighet og vitebegjærlighet, og hadde ikke vært mulig dersom jeg hadde noe som helst slags press på å huske noe av det jeg har lest. Det er en stor fordel med å ha teflonhjerne, det er at man kan lese bøker flere ganger og ha stor glede av det hver gang.

Akkurat nå leser jeg Lasarus’ kvinner av Marina Stepnova, som en del av min nysgjerrighet mot hvordan det var å leve i Sovjetregimet.

En tanke om “Historie – Bedre uten datoer?”

  1. Takk for mange spennende lesetips! Tror jeg må låne enda en haug med bøker når jeg (om lenge) er ferdig med den haugen jeg har nå:)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *