Dette er ord vi stadig hører i media, både i frykt-kontekster i forbindelse med terrorhandlinger, og i rapporter fra muslimske land og regioner.

Det skilles forresten mellom muslimske land, som styres av folk som er muslimer, og islamske land, som styres etter islams lover, Sharia.

Tyrkia er et eksempel på det første, selv om endringer skjer der.

Iran er et eksempel på det siste.

Islamisme

Islamisme er en politisk ideologi som har som mål at samfunnet skal styres i henhold til islam. Islamister ønsker at islam ikke bare skal være en religion som skal tros og praktiseres av muslimer, men også et politisk system og et lovverk (Sharia) som tilhengerne mener bør innføres.

Jeg vil her kun vurdere det som gjelder Radikal Islamisme. Religionen Islam er ikke det samme som politisk islam, og majoriteten av muslimer praktiserer heller ikke radikal islam.

Det verden frykter i dag er radikal islamisme, som er en puritansk og militant tolkning av Koranen og utvalgte Hadither (leveregler) som passer godt til oppfatning av enkle og oversiktlige liv og strenge straffer for avvik. Islamisme krever en snever og streng stat som lever etter (deres) Sharia.

Radikal islamisme tiltrekker seg en del søkende ungdom, men også mange småkriminelle, med sine enkle og tydelige svar på tidens problemer, samtidig som jihad renser en for alle synder og lover en stor framtid, eventuelt en martyrdød med 72 jomfruer i paradis.

En hadith sier: Den som blir drept mens han forsvarer sin eiendom er en martyr, den som blir drept når han forsvarer sitt liv er en martyr, den som blir drept mens han forsvarer sin religion er en martyr og den som blir drept når han forsvarer sin familie er en martyr.

Radikale islamister lever etter «Politisk makt er islams natur, for hvis Koranen gir en lov, forutsettes det også en stat som kan håndheve loven.»

Politisk islam har sine røtter i sunni-slam. I Shia-islam er styresettet basert på at det er de rettslærde, ulama, som er alfa og omega i styresettet, med en imam som religiøst overhode og ulama som bestemmende enhet. På denne måten blir det skapt et hierarkisk styresett der statens interesser kan veie like mye som de religiøse interesser, mens religiøse handlinger i enkelte tilfeller kan tilpasses statens behov.

Målet i radikal islam er det forenede umma, det altomsluttende fellesskap. Et samlet islam i et nytt tusenårsrike. Det eneste de ulike grupperinger er enig om er at sharia skal herske. Hvilken sharia-forståelse, og hvilket system forøvrig, går man raskt over.

Å kjempe er viktigere enn kunnskap. Hvis man for å drepe de vantro, også dreper deres kvinner og barn, er det av underordnet betydning.

Det viktigste blir:  De vet hva Gud ønsker, og forvalter den sannheten med ord og handlinger.

Det kan tolkes som et forsøk på å gjenskape en slags gyllenfortid, den egentlige, sanne tid, profetens tid. Paradokset er at det ikke engang var slik den gang.

Ideologisk betraktet viser politisert islam i denne forstand fellestrekk med for eksempel ekstremvarianter av revolusjonær marxisme.

En interessant hadith sier: Hvis to muslimer møtes sverd mot sverd så er de begge i ilden.

Dette hensyntas IKKE av de radikale islamistene, deres terror dreper flere muslimer enn vantro. De benytter seg der av en gammel jesuittholdning: hensikten helliger middelet. Dreper man troende vil Gud skille dem ut og gi dem paradis ved oppstandelsen.

Det finnes også hadither som sier at man ved å hjelpe de som utfører jihad selv kan få de samme religiøse fordelene.

En hadith sier: Den som utstyrer noen til å gå ut i kamp for Guds skyld, vil få dette godskrevet som han selv deltok i kampene. Den som sørger for familien til en som har gått ut i kamp, vil få godskrevet som han selv deltok i kampene.

Disse holdninger skaper stor tilsig av våpen, forsyninger og penger slik at kampene kan fortsette.

Koranen gir lite råd til hvordan organisere en islamsk stat, men tanker og tolkninger av hadither gir noen retningslinjer, så som bruk av shura, rådgivning fra gruppe av lærde.

Sharia

En islamsk stat er en stat som baserer sine lover på Koranen og hadither og styres etter Sharia. Sharia er imidlertid ikke en veldefinert enhet, det er ulik vektlegging av hvilke hadither som skal være viktige, om det er noe som er tolkbart og om det er gudegitt.

Ordet Sharia betyr «vei», og utlegges som «veien som fører til frelse». Loven behandler i prinsippet alt, fra strafferett og arverett til påkledning og gode manerer. At det dreier seg om en religiøs lov innebærer at den blir sett på som en del av åpenbaringen. Gud selv er lovgiveren. Mennesker kan ikke GI lover, bare tolke og anvende de lovene som alt er gitt. Loven er «Guds røst», aldri «folkets røst».

Sharia hviler på tolkninger av Koranen og Hadith. Hadith er samlinger av adferd og sitater fra Muhammeds liv, der de enkelte innslag vurderes etter «hvor sanne» de er, ved at de viser hvordan de spores tilbake til kilden. Det finnes flere samlinger av Hadither, hvor de i noen tilfeller motsier hverandre, i andre hvor de har forskjellig fokus og detaljeringsgrad.

En kuriøs hadith sier: Tannbørsting rengjør munnen og gleder herren.

En interessant hadith sier: Den som sikrer det som er mellom kjevene og det som er mellom bena har sikret seg paradis.

En spesiell hadith for oss som liker hunder og katter: Guds sendebud godkjenner ikke inntekten fra salg av en hund, fortjenesten til en hore og godtgjørelsen til en sannsiger.

En annen: Den som holder hund , minsker hver dag sin gjerning med ett mål, med mindre det er en vakthund eller gjeterhund.

Gjennom historien har Sharia stått sterkest når det gjelder familie og arverett, og svakest når det gjelder skatterett, kontraktrett, strafferett og krigens lover. Det kan nok skyldes at slike saker ikke i altfor høy grad kom på tvers av hva politisk myndigheter til enhver tid fant hensiktsmessig for landets styre og økonomiske politikk.

Hudud-straffene er gitt i Koranen og er Guds grense, der straffen er fastsatt i Koranen og hvor lovbrudd regnes som en krenkelse av Gud selv. Fordi straffene er angitt i Koranen blir de ansett som absolutte og uforanderlige. Det som innbefattes av Hudud-straffer er: Tyveri, Landeveisrøveri og opprør, Utukt og frafall av Islam. Straffer her er pisking, håndavhugging og steining.

Islam har et godt forhold til «Bokens folk», som i utgangspunktet er jøder og kristne, som sikrer en mulig sameksistens dersom enkelte forbehold følges: Bokens folk vil komme til deg. Oppfordre dem til å bevitne at det ikke finnes noen annen guddom utenom Gud, og at jeg er Guds sendebud. Hvis de etterkommer dette, lær dem at Gud har pålagt dem fem tidebønner i døgnet. Hvis de etterkommer dette, lær dem at Gud har pålagt dem skatt, som skal tas fra de rike og gis til de fattige. Hvis de etterkommer dette, hold dere unna de mest verdifulle sakene de har.

En regel som har skapt mye frustrasjon og redsel i Vesten er den at «Den som spotter eller krenker Gud, en av hans profeter eller en av hans engler har begått blasfemi.

Spott av profeten har alltid vært strengt straffet. En islamsk jurist (Malik-skolen) skriver «Spotteren skal henrettes umiddelbart, anger aksepteres ikke». Dette førte blant annet til angrepet på Charlie Hebdo i Paris.

Denne regelen er fremmed for oss i det sekulariserte Vesten, som ikke er vant til at det ikke er mulig å håndtere autoriteter med noe annet enn ærefrykt og dyp respekt.

En hadith sier: Guds sendebud kom tilbake fra en reise, og jeg hadde dekket en platting foran rommet mitt med et tynt forheng som hadde figurer. Da Guds sendebud så det, rev han det opp mens ansiktet hans endre farge, og han sa: Aisha, de som får sterkest straff hos Gud på dommedag er de som etterligner Guds skapelse.

Denne regelen gjør at det ikke finnes en tradisjon for å avbilde mennesker eller dyr i blant sunnier, men shiaer ser ikke dette som et problem, og tillater bilder av både dyr og mennesker.

Sunni-moskeer er dekorert med flotte mønster og farger, men ingen bilder av levende vesener.

Denne holdningen ligger også bak fanatismen som ødelegger historisk arv, som Buddha statuene i Afghanistan, og statuer fra oldtidsbyen Palmyra.

Rettstradisjonen og rettsvitenskapen har stanset i sin utvikling fordi de muslimske samfunnene av historiske grunner stagnerte. Forsøk på tolkning / endring av enkelte hadither og ikke minst av lover / straffer gitt i Koranen blir sett på som blasfemiske handlinger og kan bli straffet svært strengt. Dette begrenser «endringsviljen».

En hadith sier: Den som har tilført religionen noe nytt som ikke er en del av den, har vendt seg fra religionen. Dette er alvorlig, for straffen for å ha vendt seg fra religionen er døden.

Kvinnesyn

Koranen ga kvinner flere rettigheter enn det som var vanlig på den tiden og i den regionen. Spesielt gjelder dette rettigheter ved arv, ved at de tillates å arve, selv om det kun er halvparten av hva en mann vil arve. I noen tolkninger kan ikke en kvinne arve eiendom, noe som blant annet førte til store problemer i Iran-Irak krigen, der mange enker på Iransk side ikke bare mistet mannen sin, men ble også kastet ut av hus og hjem.

Disse tolkningene er nå ikke i takt med tiden og spesielt Vestens kvinnesyn, men Koranens og Islams syn på endringer gjør at dette ikke kan endres før nye tolkninger kan gjøres.

En interessant hadith sier: En mann blir ikke spurt hvorfor han slo sin kone.

En annen hadith: Tukt dem, men ikke voldsomt. Hvis de adlyder så undertrykk dem ikke.

En annen sier: Hvis en mann kaller sin kone til sin seng, men hun ikke vil komme, og han tilbringer natten i sinne, da forbanner englene henne til hun våkner om morgenen,

En hadith sier: Enhver kvinne som dør mens mannn hennes er tilfreds med henne, vil komme til paradis.

En hadith sier: Silkeklær og gull er forbudt for mennen i mitt folk og tillatt for kvinnene.

Dette er bra for kvinner, men gjør at hip hop-miljøet og fotball-miljøet må ha vanskeligheter med denne religionen.

En hadith sier: Det er ikke tillatt for en kvinne som tror på Gud og den ytterste dag å reise en strekning  som overskrider en dag og en natt uten i følge med et mannlig medlem av slekten.

En annen sier: Ikke la en man være alene sammen med en kvinne uten en mannlig slektning til stede.

Hellig krig – Jihad

Jihad kan best gjengis med «anstrengelse på Guds vei».

Koranen oppfordrer til fredelig innsats for islams sak like meget som til væpnet oppgjør med de vantro. Begge deler kalles Jihad.

Koranen inneholder det såkalte «sverdverset (9,5: Men, når de fredlyste månedene er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, – pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt)» som er det eneste som oppfordrer til voldelig handling mot vantro, men gir samtidig klare advarsler mot angrepskrig (2,186: Kjemp for Guds sak mot dem som kjemper mot dere, men angrip ikke! Gud elsker visselig ikke dem som angriper). Profeten formulerer et klart forbud: Drep ikke barn! Dette blir det syndet grovt mot i selvmordsbombeaksjoner.

I en berømt og ofte sitert hadith sier profeten at det finnes to former for krig: «den store jihad», som er menneskets indre kamp mot sine onde tilbøyeligheter, og «den lille jihad», som innebærer væpnet kamp eller krigføring.

Sunni-islamske lovskoler definerte «hellig krig» som en samfunnsplikt. Jihads mål var i første rekke å beskytte det islamske samfunnets grenser, å forsvare troen og hindre strid og splittelse innad.

En lovgyldig Jihad kan bare avsluttes på to måter: begge er like ønskelige: ved seier eller martyriet.

Shia-muslimer

Shia-muslimer finnes over hele verden, men det dominerende flertall finnes i Iran.

Det er en dyp splittelse mellom Sunni- og Shia-muslimer, så dyp at de for eksempel i Syria legger like mye energi på å angripe hverandre som på å angripe den ytre fienden.

Splittelsen startet tidlig, allerede ved valg av de første kalifer. Sunni-muslimer valgte Muhammeds venn Abu Bakr som første Kalif, og Uthman som andre kalif, for deretter å velge Muhammeds svigersønn Ali som tredje kalif. Shia muslimer mener at Muhammed allerede i Koranen utpekte Ali som sin etterfølger, og at Kalifer etter dette skulle være etterkommere etter Muhammed (Husets folk).

Splittelsene som oppsto under Alis kalifat har vart fram til i dag. Ali led både politisk og militært nederlag, og ved hans død tolker Shia-tradisjonen Alis død som et martyrium for rettferdighetens sak.

Shia-tradisjonen fremhever Alis hustru, Muhammeds datter, som den «aller reneste» og «den strålende». De fremhever henne som en av de «fjorten rene sjeler», det vil si de tolv imamene, Muhammed og Fatima.

Den tredje Imam, Husayn, nektet å avlegge troskapsed til kalifen som sunni-muslimene opererte med. Det førte til et opprør mot kalifen, Yazid, og et slag ved Karbala.

Der ble Husayn omringet uten tilgang til vann, og på Ashura-dagen kom den avgjørende kampen. Husayn og alle hans menn faller her, inklusive hans seks måneder gamle sønn. Karbala er en av Shia-islams største helligdommer. Denne hendelsen blir også i dag markert med store markeringer, hovedsaklig i Iran.

I Samarra i Irak ligger den ellevte imams moske med sine gullbelagte kupler. Under moskeen finnes en krypt med porten som kalles «okkultasjonens port». På dette stedet trådte den tolvte imam inn i «det skjulte», eller okkultasjonen, og her samles de troende den dag i dag for å be om hans snarlige tilbakekomst. Shia-tradisjonen har her en salgs «messiansk» forventning om at den tolvte imam, Mahdi, skal komme tilbake opprette er rettferdig rike og dommedag skal gjennomføres.

Shia-tradisjonen understreker at imamen viderefører Muhammed profetiske misjon. Den eneste forskjell er at imamen ikke bringer en ny åpenbaring eller legger til noe i den Koranen som allerede finnes.

Slike tanker avvises i sunni-islam, Islams budskap handler om menneskets direkte forhold til Gud, uten mellommenn.

En noe kuriøs ordning blant Shia-muslimer er at loven tillater tidsbegrensede ekteskap, noe som er forbudt i Sunni-islam. Denne ordningen legaliserer midlertidige samboerforhold, og kan i ytterste fall legalisere prostitusjon.