I februar inviterte vår sønn Thomas meg med på en fototur til Nordøyane, nærmere bestemt til Haramsøya og Flemsøya. Jeg har levd mitt liv på Sunnmøre uten å ha vært på disse øyene. De er 2 mil i luftlinje fra Ålesund sentrum, men kjennes som «langt borte» på grunn av fergene.
Været var ikke det beste, med pissregn dagen før og om natten, men det var meldt opphold midt på dagen, så vi valgte å dra likevel. Det viste seg å være et lykketreff, for vi fikk veldig varierende lys og dramatiske bølger.
Turen startet meget bra, med at vi måtte kaste oss ut av bilen og få fram fotoutstyret, det var SPEKKHOGGERE på gang.
Fikk noen bilder, dessverre viste ikke spekkhoggerne kroppen over vannet. På det meste hadde jeg tre stykker i bildet på en gang. På vedlagte bilde kan man med velvilje og god porsjon fantasi se både en spekkhogger og to havørner som står på knausen oppe til venstre.
Ulla fyr ligger på en holme /skjær som nåes ved en bru som nok har fått mye juling.
På en fototur undersøkes ALT som mulige motiver
Bølger og kraftig sjø er som en magnet for fotografer.
Indirekte fotografering av motiv gir gode vinkler
Resultatet var jo interessant
Fyret har fått mye juling og saltvann setter sine tydelige spor der det er metall.
En advarsel er på sin plass. Fotografer trekkes nærmere og nærmere bølgene når det er grov sjø, de er fascinerende og fotogene. Man må imidlertid være spesielt oppmerksom på muligheten for «freak vawes», der flere bølger slår seg sammen til en kjempestor bølge. Å bil gjennomvåt er det minste problemet i et sånt tilfelle, å bli dradd ut i sjøen er et mye større problem. Akkurat her er sikkerheten ivaretatt ved at fotografen beveger seg baket utspring, som reduserer risikoen for å bli skylt ut kraftig.
Kraften i bølgene er spennende, her knuses saltvannet til smådråper, som løftes opp over berget og gir spesielle effekter.
Sandvika på Flemsøys, som også kalles for Skuløya, er en vakker sandstrand. Bølgene kan slå langt opp over sanden.
Makroen må alltid være med, man kan finne gode mønster. Her er det forskjellig mineraler i vannet som gir avleiringer i forskjellige farger.
Spor i sanden, ikke like skremmende som for Robinson Crusoe, men likevel kan man tenke fram en historie når de dukker opp i synsfeltet.
Uværet ligger tungt ute i sjøen, fyret ser glemt og ensomt ut.
På Haram, i naturreservatet, var det mange flotte steiner, noen skilte seg mer ut enn andre.
Et merkelig fenomen i reservatet var flere dype groper i steinura. De ser ikke naturlige ut, men de kan heller ikke være levninger fra tidligere tider, stedet er for værutsatt til det.
Turen ga mersmak, men det er vanskelig å planlegge en slik tur, for en tur med blå himmel og flat sjø gir på langt nær like gode fotoopplevelser.