Vanndyr

Dyrene som lever i sjøen, eller hovedsaklig i sjøen, må være i stand til å takle svært krevende forhold, med en kort sommer og en lang vinter. Flere av dem er avhengig av isen i fjordene for å jakte etter bytte eller føde sine barn. Denne tilfrysingen blir dessverre tvunget nordover for hvert år, med sin direkte påvirkning av alt liv på øya.

På grunn av kulden her så er dyrene tilpasset de ekstreme værsituasjonene.

Hvalrossene kan se store og skremmende ut, med sine massive og store kropper, og fryktinngytende tenner. Det er vanskelig å tenke seg at de lever i hovedsak av muslinger, og bruker tenner til å ruske rundt på havbunnen. Vi fikk se dem i en liten koloni i Smerenburgfjorden. De var fredelige, og lot oss komme ganske nær. Vi, og spesielt guiden vår, var svært oppmerksomme på om vi forstyrret hvalrossene. Vi er gjester her, og må tilpasse oss det marginale livet de lever.

Vi opplevde også en koloni på Storøya, på nordøstsiden av Svalbard. Der var det en stor og støyende flokk som lå på en liten holme. Vi hørte dem før vi så dem. De var tydelig mer adrenalinfyllte enn forrige koloni. Det kan delvis skyldes at det var unger blant dem, og en del hissige unge herrer. Det lå også en isbjørn på land i nærheten av dem, som ventet på sin mulighet til å skaffe seg middag. Isbjørner kan normalt ikke takle en hvalross, de er både for store, og har for tykt fettlag til at bjørnen kan ta livet av dem med å bite. Vi kom mot dem i le av solen, så de la ikke så mye merke til oss. For å få bedre fotomuligheter flyttet vi oss etterhvert, i Zodiacer, til å få solen bak oss. Da ble vi plutselig synlig for dem som siluetter. Da ble det total kaos og mye styr. De fleste store og aggresive hannene strøk rett til sjøs, og kom mot oss i følge. De kom nærmere og nærmere. Vi vet ikke helt om de var agressive eller nysgjerrige, men var svært oppmerksomme, og vi startet tilbaketrekningen. De kom helt til kanskje 5 meter fra zodiacen, da ble de plutselig mer interessert i å slåss internt enn å skremme oss. I en mølje av kropper og vannsprut kom vi oss derfra. Tidligere dette året hadde en slik hvalross punktert en av sonene i en zodiac med de skumle tennene.

Isbjørnens hovedføde er Ringsel, som vi kun så et lite glimt av. De er helt avhengige av å kunne føde sine unger på snøfyllt is, der de graver huler til ungene sine. Antallet av disse er sterkt redusert.

Steinkobbe og storkobbe så vi mer av. De kunne være svært nysgjerrige. En av dem svømte lenge rundt oss, og studerte oss grundig.